Equinor reddet dagen – men holder bakdøra åpen

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Igjen slipper regjeringen med skrekken. Mens Danmark, Tyskland og Storbritannia har hatt auksjoner uten et eneste bud, har Norge nå funnet selskaper som vil bygge både bunnfast og flytende havvind.

Mandag meldte to søkere sin interesse for Utsira Nord: Equinor/Vårgrønn og Deep Wind Offshore/EDF. Mens sistnevnte varslet på forhånd at de ville søke, var det spenning knyttet til Equinor. 

På den ene siden har de pengene og erfaringen som kreves. På den andre siden har de selv dempet forventningene ved å si at havvindmarkedet er vanskelig og at de allerede har mye havvind på tallerkenen andre steder i verden.

Bare halvveis om bord?

Uten Equinors søknad ville flytende havvind trolig vært dødt i Norge. Nå reddet regjeringen ansikt, og kan holde fram som de stevner med havvindstrategien. 

Det er likevel verdt å merke seg setning nummer to i pressemeldingen fra Equinor: «Det er ingen finansielle forpliktelser knyttet til en eventuell arealtildeling og lønnsomhet er en forutsetning for prosjektet».

Er det ment som en betryggelse for børsen, eller er Equinor bare halvveis om bord?

De tar også forbehold om at prosjektet må være teknisk gjennomførbart, lønnsomt, at rammebetingelsene videreføres og «at det ikke skapes usikkerhet rundt disse».

Ingen forpliktelser

Analysesjef John Olaisen i ABG Sundal Collier følger Equinor tett. Han spådde på forhånd at Equinor ville søke, nettopp fordi dagens søknad ikke innebærer noen store forpliktelser. 

– Det er en gratis opsjon, sa Olaisen til Energiwatch.

I pressemeldingen skriver også Equinor at Utsira Nord vil være en tidligfase opsjon.

Selve auksjonen er ikke før i 2028/29. Først da inntreffer bruddgebyret på to milliarder kroner.  

35 milliarder i potten

Det er ikke tvil om at Utsira Nord innebærer risiko, både for selskapet som eventuelt satser – og for staten. Stortinget har lagt 35 milliarder kroner på bordet. Men tolv konsortier har altså vurdert at det ikke er nok.

Utsira Nord handler ikke bare om å skaffe strøm til Norge. Da finnes det langt billigere måter å gjøre det på. Utsira Nord er også drømmen om en ny offshorenæring.

Flytende havvind er en umoden og kostbar teknologi, hvor Norge ønsker å være pioner.

Søkerne:

• Equinor og Vårgrønn. Vårgrønn eies av det italienske oljeselskapet Eni (65 prosent) og det norske investeringsfondet Hitecvision. 
• Harald Hårfagre AS, som består av Deep Wind Offshore Norway og det statlige, franske kraftselskapet Électricité de France (EDF).
  Deep Wind Offshore eies av rederfamiliene Seglem og Klaveness, sammen med blant andre Sunnhordaland Kraftlag og Haugaland Kraft. Gründer Knut Vassbotn eier også 12,5 prosent av selskapet. 

Disse har trukket seg: 

• EnBW (Energie Baden-Württemberg)
• Magnora Offshore Wind
• Ørsted, Hafslund og Fred. Olsen Seawind
• Havfram, RWE og NTE
• Statkraft, Mainstream Renewable Power og Ocean Winds
• Shell, Eviny og Lyse
• Parkwind, Copenhagen Infratructure Partners, Norsea, Varanger Kraft og Hammerfest Energi
• TotalEnergies, Iberdrola og Norsk Havvind
• Seagust og Vattenfall
• Å Energi og Corio Generation
• RES Fornybar Norge og Zephyr
• Source Galileo Norge, Odfjell Oceanwind, Ingka Investments og Kansai Electric Power

Kilde: Energidepartementet, Energi Watch

Vis mer

Ved å subsidiere det første prosjektet, håper Norge å bygge opp erfaring og skala, slik at norske leverandører kan bygge uten subsidier senere. Enten her hjemme, eller i andre land.

Teknologien er testet i både Skottland, Korea og Portugal, men Hywind Tampen er fortsatt verdens største med sine elleve turbiner på til sammen 88 MW.

Utsira Nord skal i første omgang bli 500 MW. Hvis alt går etter planen. 

Først Norge, så verden?

Så hvorfor trenger man flytende havvind når bunnfast er billigere? 

Mens land som Danmark og Belgia bare kan dunke pæler ned i langgrunn sandbunn, har Norge, Japan og Sør-Korea havdyp som krever annen forankring.

Også andre lang kan ha nytte av å plassere turbiner lengre til havs, hvor vinden er bedre. På lang sikt kan også alle kystnære områder være bygget ut. Da kan norsk industri stå klare til å rykke inn.  

I dag sitter ingeniører på Forus, Fornebu og Rotvoll og dimensjonerer oljeplattformer og gassrør på andre siden av kloden. Drømmen er at det samme skal skje på havvind.

Må man ha hjemmemarked?

Så kan man spørre om man må ha et hjemmemarked for å bli en god havvind-leverandør. Kan ikke norske leverandører forankre havvind i Korea uten å gå veien om Utsira?

Odfjell Oceanwind, Fred. Olsen Windcarrier og Aibel har allerede store markedsandeler, og omsetningen fra norske havvindbedrifter estimeres til nærmere 50 milliarder kroner i år, ifølge Multiconsult og Menon.

Det er selvsagt lommerusk sammenlignet med oljeindustrien. Og det er nettopp den det pekes på i debatten om hjemmemarked. Uten satsing på norsk sokkel, ville vi ikke hatt kysten full av oljekompetanse.

Svensker og dansker kunne også satset på olje i Norge, men har i liten grad gjort det. Selv i et globalt marked er det lettest å satse på det man har nært seg.

Det er fortsatt over tre år til vi vet med sikkerhet om Equinor mener alvor, eller om de bare holder alle dører åpne – inkludert bakdøra.