Ukrainske David var på sjøen da krigen brøt ut i hjemlandet. Mens venner og familie ble sendt til fronten, fikk han muligheten til å unngå militærtjeneste.

Den muligheten valgte han å benytte seg av.

– Selv om jeg hadde vært i Ukraina nå, ville jeg reist derfra om jeg fikk sjansen, sier David.

– Jeg vil ikke slåss. Hvorfor må jeg dra til fronten bare for å dø i krig?

Tapte anrop i Suez-kanalen

David hadde en vanlig oppvekst i Ukraina. Her fra en dyrepark rundt slutten av 2000-tallet.
Foto: PRIVAT

Historien begynner i en by i det østlige Ukraina.

Her blir David født i år 2000. Da har Ukraina vært et selvstendig land i åtte år. Året David fyller 14 år, går russiske styrker inn på Krym-halvøya.

På tross av kampene sørøst i landet, fortsetter Davids liv som før. Han fullfører skolegangen, og bestemmer seg for å bli sjømann.

– Både faren min og onkelen min var sjømenn. Jeg så at de tjente gode penger og fikk se verden med egne øyne, så jeg ville følge i deres fotspor, sier David.

David og familiens katt.
Foto: PRIVAT

I slutten av januar 2022 går han om bord i et stort lasteskip. David skal ut på oppdrag som sjømann.

Han vet det ikke, men dette skal bli den siste gangen han skal få se hjemlandet sitt.

Skipet med David og de andre sjømennene seiler sørover. På havet mister alle sjømennene dekning på telefonene sine.

Halvparten av mannskapet er ukrainere. Resten er russere.

David ombord på skipet.
Foto: PRIVAT

Torsdag 24. februar 2022 rykker store russiske styrker inn i Ukraina.

Det får ikke mannskapet vite.

– Vi var uten telefondekning i flere uker, så vi visste ikke at krigen hadde begynt. Hvis kapteinen visste noe, fortalte han i alle fall ikke noe om det til oss, forteller David.

I midten av mars seiler lasteskipet inn i Suez-kanalen. Der får Davids mobiltelefon kontakt med omverdenen.

Så renner varsler om tapte anrop inn.

– Mamma hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, vennene mine også, sier David.

– De hadde sendt meg bilder av byen min mens den ble angrepet av russiske soldater. Jeg forstod ingenting.

Russisk angrep på en ukrainsk boligblokk, mars 2022.
Foto: EVGENIY MALOLETKA/NTB

Verden som forandret seg

Når det første sjokket har lagt seg, oppstår det neste problemet:

Hvordan skal et mannskap som er halvt russisk og halvt ukrainsk forholde seg til denne krigen?

Ifølge David ble redningen geografisk.

– Mange av de russiske sjømennene kom fra Krym-halvøya, sier han.

Stemningen ombord i båten var anspent da nyheten om krigen kom, forteller David.
Foto: PRIVAT

– Russerne fra Krym opplevde at også de var ofre i denne krigen, fordi det var kamphandlinger i deres hjemområder også, forteller David.

– Alle om bord på skipet var negative til at krigen brøt ut.

Etter flere uker på havet kommer skipet til slutt inn til havnen i St. Petersburg.

– Da vi ankret opp i Russland, var alt annerledes enn da vi reiste ut fra Ukraina, sier David.

Det russiske mannskapet får lov til å gå i land, mens ukrainerne holdes tilbake.

– Det kom agenter fra om bord og stilte spørsmål, forteller David.

Ifølge David vil de russiske politimennene at det ukrainske mannskapet skal fortelle om familiemedlemmer som hadde meldt seg til tjeneste ved fronten.

– Jeg fortalte dem bare at jeg ikke visste noen ting, sier David.

Slåss eller ikke slåss?

De fleste av Davids venner befant seg i Ukraina da hjemlandet ble invadert.

Umiddelbart etter krigens utbrudd mobiliserte det ukrainske forsvaret alle tilgjengelige styrker. Ukrainas myndigheter gjorde det forbudt for alle menn mellom 18 og 60 år å forlate landet.

David var på sin side allerede utenfor landets grenser da krigen brøt ut.

Han har bestemt seg for å ikke dra tilbake for å slåss.

Foto: ANDERS CHRISTIAN NORUM

– Over halvparten av vennene mine fra barndommen er enten ved fronten eller drept allerede. De fleste andre har flyktet fra Ukraina, sier han.

David er en ung mann i god fysisk form.

Dersom han hadde returnert til Ukraina, ville han sannsynligvis blitt sendt rett i krigen.

– Mange har sagt til meg at jeg er ung og at jeg må melde meg til fronten, sier David.

Foto: ANDERS CHRISTIAN NORUM

I Norge er det som regel ukrainske kvinner som forteller David at han bør reise tilbake til hjemlandet og verve seg til forsvaret.

Mange av kvinnene har selv ektemenn, brødre og fedre ved fronten.

– Det er veldig vanskelig for meg å snakke med dem om det, og jeg tenker mye på situasjonen de står i, sier David.

– Men selv om jeg hadde vært i Ukraina nå, ville jeg ha valgt å reise om jeg fikk muligheten. Jeg vil ikke slåss. Hvorfor må jeg dra til fronten bare for å dø i krig?

Foto: ANDERS CHRISTIAN NORUM

Han har jevnlig kontakt med foreldrene i Ukraina. Faren sitter stort sett hjemme i leiligheten på grunn av krigen, forteller David.

– Nå sender myndighetene menn helt opp til 60-årsalderen til skyttergravene. Pappa er 57, sier David.

– Han sitter bare hjemme og er redd for å gå ut.

Drømmer om norsk fremtid

I dag er David bosatt i Asker, sammen med sin ukrainske forlovede. Han endte opp i Norge etter tips fra en slektning som hadde bosatt seg i Namsos.

For tiden jobber han på Heggedal innbyggertorg for å bli bedre i norsk.

– Jeg lærer meg norsk ved å prate med de lokale som bor her, sier David.

Han savner havet og jobben som sjømann. Den store drømmen nå er å få jobb på et skip med base i Norge.

Foto: ANDERS CHRISTIAN NORUM

Foreldrene snakker han med på telefon flere ganger i uka.

– Jeg savner dem veldig, sier David.

Han peker mot tatoveringen på halsen.

– Moren min har den samme tatoveringen som meg. Familie betyr alt for oss.

Han er likevel ikke sikker på om han noen gang vil returnere til Ukraina.

– Land som har vært gjennom krig har ofte store problemer i lang tid etterpå, sier David.

– Økonomien er ødelagt og folket er traumatisert. Det er veldig vanskelig å starte et nytt liv i et slikt land.

Aller helst vil han at foreldrene skal få komme til ham i Norge. Om det noen gang vil bli mulig, vet han ikke.

Men om foreldrene noen gang får møte ham i Asker, har David den første planen klar.

David og faren fotografert på begynnelsen av 2000-tallet. Budstikka har sladdet farens ansikt av sikkerhetshensyn.
Foto: PRIVAT

– Jeg vil ta med pappa på fisketur. Han ville alltid ta med meg på fisketur da jeg var liten, men da hadde jeg ikke lyst, sier David.

– Da jeg var yngre ville jeg heller være med venner eller drive med dataspill. Nå er det å fiske med pappa det eneste jeg har lyst til.

Budstikka er kjent med Davids etternavn, men har valgt å utelate dette fra artikkelen. Beslutningen er tatt av hensyn til sikkerheten til Davids familie, som fortsatt befinner seg i Ukraina.