Det er ikke alle spill forunt å få en sjanger oppkalt etter seg, men Castlevania har jaggu klart det. Sammen med Metroid var Konamis ikoniske spill så unike, så annerledes alt annet, at man til slutt fant på ett enkelt begrep som kunne definere dem: «metroidvania».

Det merkelige begrepet har siden utviklet seg til å bli en av de mest populære undersjangrene i bransjen og det kommer stadig nye tilfang – mange av det svært imponerende slaget.

Etter altfor lang tid i dvale, gjør serien som startet det hele endelig comeback. Castlevania er tilbake!

LES OGSÅ: De beste «metroidvania»-spillene i nyere tid »

Frankrike i full fyr

Og Castlevania: Belmont’s Curse viser seg raskt å være et «metroidvania» godt som noe. Dette innebærer at man får utforske et stort, sammenflettet verdenskart i to dimensjoner, hvor fyrige fiender, skjulte skatter og mektig magi lurer bak enhver sving.

I dette tilfellet ankommer man Paris idet dommedag banker ubønnhørlig på døren. Seinen står i flammer, Notre-Damme er invadert av levende døde, og i katakombene dypt under byen skjuler det seg en rekke bekmørke hemmeligheter.

En garde! Som de sier på fransk.

Espen Jansen/Gamer.no

Høres ut som en jobb for den myteomspunne Belmont-klanen, som mang en gang har stått fjellstøtt i møte med ondskapens krefter tidligere. Trevor Belmont, kjent fra Castlevania III: Dracula’s Curse (i tillegg til den kritikerroste Netflix-serien), dukker raskt opp på åstedet.

Belmont’s Curse fungerer som en direkte oppfølger til 1989-spillet – det tok bare 37 år!

Men der Trevor var hovedperson den gang, er det hans 23 år gamle datter, Rose Belmont, som står for de heftigste utskeielsene i 2026.

Kartet kunne vært kulere

Det er hun som dykker hodestups inn i kaoset når mannen med ljåen, Medusa og alskens mannevonde skapninger truer med å utslette menneskeheten … igjen.

For å redde dagen må hun innta kloakker, gravlunder og dulgte festninger rundt omkring i Paris, hele tiden på jakt etter løse ledetråder og okkulte oppgraderinger.

Pent, men ikke alle omgivelsene er like minneverdige som disse.

Espen Jansen/Gamer.no

Rose begynner reisen med et enkelt sverd og en ildkule, men tradisjonen tro snubler hun stadig over nye verktøy, evner og måter å overliste omgivelsene på. Her opererer spillet helt i tråd med det man forventer av sjangeren, slik at en tilsynelatende ugjennomtrengelig hindring fra tidlig i spillet etter hvert blir rene barnematen.

På denne måten valfarter man på kryss av tvers av et stort, intrikat verdenskart.

Vi befinner oss tydelig i en magisk, middelaldersk setting. Omgivelsene er for det meste fargerike og prydelige – tenk gromme glassmaleri, statuer og overdådige portretter – men jeg skulle gjerne sett at kartet var enda mer unikt, mer minneverdig.

Ting går litt i ett med hverandre, det faktiske kartet man blar opp i er stivt og kjedelig, og det er få av områdene i spillet som sitter skarpt i minnet etter endt gjennomspilling.

Sabla stilige sjefsfiender

Flyten er likevel upåklagelig, i en slik grad at de 15-20 timene eventyret varer flyr forbi i en rasende fart.

Tilførselen av nye evner er nær konstant, og selv om det er få grensesprengende oppgraderinger, har de alle spennende bruksområder som gjør det merkbart lettere å utforske verdenen etter hvert som tiden går.

Til døden skiller oss ad?

Espen Jansen/Gamer.no

På omtrent samme måte låser man også opp nye våpen og trylleformler med jevne mellomrom. Sistnevnte er svært oppfinnsomme, men våpnene er langt mer nøkterne, med det resultat at slåssingen ofte kan føles litt ensidig. Særlig vanlige fiender – for det meste ulike varianter av skjeletter, veldige rustninger og gargouiller – gjør lite ut av seg, og er nesten mer irriterende enn utfordrende.

Kampsystemet har likevel en viss dybde, og flere av sjefsfiendene byr på virkelig stor underholdning. Her må man gjerne sette sammen fiffige kombinasjonsangrep, unnamanøvre og magi for å lykkes, og et par av de kjipeste kjeltringene brukte jeg flere titalls forsøk på å mestre.

Den verste av de jeg har funnet så langt, «The Zealot», tok meg ganske nøyaktig en time å bekjempe, med det ene forsøket mer neglebitende enn det neste.

Og etter historiens gang er det mange flere og mye mer å oppdage.

Hopp og sprett og tjo og hei, men likevel et stykke opp til de beste.

Espen Jansen/Gamer.no

Får pryl av prinsen

Brorparten av sjefsfiendene er nydelig designet, og blir på merkelig vis en del av Rose sin reise også etter at de er beseiret. Ved å absorbere deres essens og fange dem i tarotkort, blir Rose stadig sterkere, og unike utfordringer knyttet til hvert kort gir masse insentiv for å eksperimentere i tussmørket.

Om noe, skulle jeg bare ønske at det var enda mer av disse figurene. De viktigste fungerer som motvillige støttespillere og sparringspartnere underveis, men jeg vil ha mer. Flere måter å interagere med dem på, flere bakgrunnshistorier og flere muligheter for å aktivt oppgradere Rose sine evner.

I stedet blir man avspist med en historie som er litt for enkel og et univers som dessverre ikke er like minneverdig som sjangerens beste – Prince of Persia: The Lost Crown og Ori er fortsatt uslåelige.

Konklusjon

Castlevania: Belmont’s Curse er et typisk godt metrodivania-spill, med spennende magi, kule gåter og svært godt figurdesign.

Hovedpersonen er kanskje den minst interessante av dem alle, men omkranses til gjengjeld med et vell av fantastiske kjeltringer som alle setter et visst preg på opplevelsen.

Yoink! Rose blir sterkere og sterkere for hver fiende hun kverker.

Espen Jansen/Gamer.no

Jeg skulle bare ønske de var enda mer involvert, at historien kom i en litt annen form. Det blir liksom litt snevert med stillbilder og tekstbokser i 2026 – hvert fall når animasjonsarbeidet ikke er mer omfattende enn som så.

Det er rett og slett et stykke opp til sjangerens beste, og utover en noe mangelfull historie, er slåssingen hakket for ensidig i perioder. Jeg savner det lille ekstra på flere områder, og kartet kunne med fordel vært mye mer minneverdig.

For det meste fungerer spillet likevel svært godt, med store høydepunkter hvor spektakulære bosser og maleriske bakgrunner gir seg til kjenne.

Flyten er spesielt god, og de timene det tar å fullføre en gjennomspilling flyr ubemerket av gårde. Man kastes uanstrengt fram og tilbake i spillets fargerike ganger, og det er svært sjeldent man ikke har et sted å gå til, utforske og fortape seg i.

Døden må bare finne seg i å vente.

Castlevania: Belmont’s Curse er tilgjengelig på Xbox Series X/S, Nintendo Switch, Windows og PlayStation 5 (testet).