- Signe Marie deler sin opplevelse av å oppdra en sønn med psykiske utfordringer, der hun opplever at hjelpeapperatet ikke klarer å fange ham opp.
- Sønnen får diagnoser som ADHD, autisme og psykisk utviklingshemming, men får ikke tilstrekkelig hjelp.
- Til tross for flere varsler fra moren om situasjonen, skjer en tragisk hendelse der sønnen blir drapsmann.
Vis mer
Allerede som gravid kjenner Signe Marie tilknytning til sønnen.
– Jeg var så lykkelig, forteller hun.
Det er sommeren 2000, hun er 21 år gammel.
Hun snakker med ham som skal bli pappa om alt det som nå skal skje.
Tankene begynner å løpe når den lille gutten rører seg i magen:
– Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle kunne gjøre alt for å gi ham et trygt liv.
Snart skal hun elske mammalivet. Rolige dager. Trilleturer, sang og nærhet.
– Han var så snill og god. Veldig rolig. Jeg elsket den tiden.
Men noe er annerledes med gutten Signe Marie holder i armene.
Hun oppdager det etter hvert, og oppsøker tidlig helsevesenet med bekymringene.
Allerede som fireåring får han diagnosen ADHD, forteller moren.
På den tiden finnes det lite informasjon å få. Få støtteordninger, og enda færre svar.
Signe Marie må finne ut av det meste selv:
– Jeg leste meg opp, gikk på alle kurs og gjorde alt jeg kunne.
Moren krever henvisninger og ber om ressurser allerede i barnehagen.
Hun vil at sønnen skal klare seg best mulig i hverdagen. At livet skal bli håndterbart.
Men det skal vise seg vanskelig.
- Signe Marie snakker på egne vegne om sin opplevelse av hendelsene som beskrives i denne saken. Sønnen hennes er forelagt det som er skrevet.
I første klasse blir det tydelig at sønnen sliter sosialt.
Han forstår ikke de sosiale kodene andre gjør – og blir sittende mye alene. Han får en autismediagnose, forteller Signe Marie.
Hun skriver et notat til dem som skal ta vare på ham. Hun forklarer hva han trenger hjelp til: hygiene, mat, klær. Ting andre på hans alder klarer på egen hånd.
Helst vil ikke gutten gå noe sted uten mamma.
Signe Marie slutter i jobben for å være hjemme med ham. Hun gjør alt i sin makt for å gi sønnen et trygt og stabilt hjem.
«Det er vondt å innrømme at han er så hjelpetrengende, han er jo ungen min», skriver hun i notatet.
Etter hvert får hun fire barn til. Med fem barn i huset er det mye å holde styr på, men Signe Marie prøver å sørge for at eldstesønnen får hjelpen han trenger.
Han får støtte på skolen og fra flere helsetjenester, men behovene hans er store og vedvarende.
Alt krever tett oppfølging. Han har dårlig utviklet språk, og forstår lite.
Utenpå ser han ut som en helt vanlig gutt – rask i beina og ivrig etter å spille fotball.
– Når jeg ser tilbake, var nok det en stor del av problemet. Folk så ikke at han hadde store utfordringer.
Best trives han utendørs. Gutten elsker å fiske og gå turer i skogen.
– Han var veldig snill, kjærlig, naiv og en introvert gutt. Han var også utrolig sårbar og lett påvirkelig.
Etter hvert som forskjellene mellom ham og andre blir større, opplever Signe Marie en sønn som kjenner på en enorm tomhet, håpløshet og forvirring.
Han forstår ikke hvorfor han ikke passer inn, og hvorfor sosiale situasjoner er så vanskelige.
Han blir lett et offer for andre. Hans tre år yngre lillesøster følte hun måtte passe på og hjelpe ham fra hun gikk i 3.klasse på barneskolen, ifølge en senere dom.
Ungdomsskolen klarer han ikke fullføre. Han forsøker seg i to år på en videregående skole, men heller ikke her fullfører han.
Signe Marie prøver å sette grenser. Sønnen er ofte rolig og omsorgsfull, spesielt mot de yngre søsknene.
– Derfor føltes det trygt at han bodde hjemme sammen med dem, forteller Signe Marie.Men én dag snur det.
Etter en krangel om Nugatti på en brødskive tråkker han for første gang over en grense.
Han kaster ting rundt seg og setter fyr på et møbel på terrassen, ifølge en senere tiltale. tiltale. En formell anklage mot en person som er mistenkt for å ha begått en forbrytelse, og som skal behandles i retten.
– Han slo i vegger, ropte og presset grenser. Situasjonen var vanskelig og uforutsigbar, men han har aldri lagt en hånd på meg.
Sønnen er nå 17 år. En stor gutt som Signe Marie skjønner hun ikke lenger har ressurser nok til å hjelpe.
– Jeg kunne elske ham, roe ham og forsøke å beskytte ham, men hjelpebehovet hans hadde blitt for stort.
Hun ringer etter ambulanse, men det er politiet som kommer, forteller hun.
Han får håndjern på og blir dratt av gårde.
Moren ser at han blir redd.
Hun skjønner at dette kommer til å bli vanskelig.
– Jeg måtte ta et veldig vondt valg. Han kunne ikke lenger bo med oss. Han trengte mer hjelp.
Men hvor skal han være?
Etter hvert blir han plassert inn i en egen kommunal leilighet, i nærheten av familien.
Moren varsler kommunen:
«Han kan ikke bo alene, han klarer ikke å ta vare på seg selv».
– Det ble ikke tatt en vurdering av hvor ung og lite selvstendig han faktisk var. Han var bare 17 år og hadde aldri bodd alene, forteller hun.
Men kommunen har ikke noe annet tilbud til ham.
Signe Marie trygler om hjelp fra det offentlige, men føler ingen hører. Til folk rundt seg sier Signe Marie:
– Han ser normal ut, men begrensningene hans er enorme. Jeg hadde på det tidspunktet allerede brukt hele livet hans på å forsøke å få ham den hjelpen han trengte.
Hun forteller dem at sønnen ikke fungerer så bra som de tror, men føler at hun ikke blir trodd.
Senere skal det komme frem at Signe Maries sønn har en utviklingsforstyrrelse som ennå ikke var diagnostisert.
Hans mentale kapasitet tilsvarer et barns mellom ni og tolv år.
I den nye boligen ser hun sønnen forfalle. Hans evne til å bo alene var fraværende, og han klarte ikke å gjøre innkjøp, å spise eller å ivareta egen hygiene uten hjelp, ifølge en senere dom.
17 år gammel blir han dømt for seksuell omgang med to jenter på 14 og 15 år.
I dommen står det at han ikke har fått tilstrekkelig oppfølging på stedet han bodde.
Gutten klarer ikke å ta vare på seg selv, og har besvimt flere ganger fordi han ikke spiser.
Han ivaretar ikke økonomi og husholdning selv, skriver dommerne videre.
I forbindelse med rettssaken slår en nevropsykolog nevropsykologEn spesialist som studerer hvordan hjernens funksjoner påvirker atferd og kognitive evner. fast at han har store forståelsesvansker, og vansker med å sette ord på egne reaksjoner.
Psykologen konkluderer med at sønnen har et evnenivå på grensen til lett psykisk utviklingshemming, lett psykisk utviklingshemming,En diagnose som beskriver en tilstand der en person har lavere enn gjennomsnittlig intellektuell funksjonsevne og tilpasningsevne. men diagnosen blir ikke satt.
– Hadde han på dette tidspunktet fått mer hjelp eller fått denne diagnosen, kunne alt vært annerledes nå, sier Signe Marie i dag.
Da gutten blir myndig, får mammaen enda mindre hun skulle ha sagt.
– Det føltes jo helt sinnssykt. Jeg visste at han ikke var 18 år i hodet og sa det til alle rundt ham. Han hadde så store problemer. Likevel ble han ikke plassert under vergemål.
Nå blir sønnen plassert i en ny kommunal leilighet.
På det nye stedet han skal bo, bruker flere alkohol og ulovlige rusmidler. Det har han aldri forsøkt tidligere.
– Han er så lett påvirkelig. Han har ikke forutsetning for å stå i mot. Mange unge som sliter under samme tak, er heller ikke bra, reflekterer Signe Marie.
Han får venner, som mammaen ser ikke er bra for ham:
– Han hadde et enormt behov for tilhørighet, samtidig som han hadde svært begrensede forutsetninger for å vurdere mennesker, konsekvenser og risiko.
I en reportasjeserie undersøker VG-journalistene Hanna Espevik og Mona Grivi Norman hvordan Norge tar vare på mennesker som strever med rus- og psykiatrilidelser, i såkalte ROP-boliger:
I lange perioder ønsker sønnen hjelp, andre ganger mener Signe Marie at han ikke forstår sitt eget beste. Hun sender formelle klager, ringer og sender e-post.
– Jeg følte jeg sto på en vei sammen med en blødende sønn og skrek mens ambulansene kjørte forbi uten å stoppe.Det er som om sønnen forvitrer foran øynene hennes, tenker moren.
Espen Agøy Hegge fra Trondheim kommune vil ikke kommentere enkeltsaker. Som byråd for sosiale tjenester sier han på generelt grunnlag:
– Vi har stor forståelse for morens opplevelse av maktesløshet, og for den belastningen det kan være å stå alene med bekymring over tid. Samtidig må kommunen forholde seg til de rammene lovverket setter for inngrep og tiltak.
Espen Agøy Hegge (KrF)
Byråd for sosiale tjenester
– Når en person vurderes som samtykkekompetent,samtykkekompetent,En juridisk vurdering av om en person er i stand til å forstå og ta avgjørelser om egen behandling og omsorg. innebærer det at vedkommende etter loven har rett til å takke nei til hjelp og tjenester, også når omgivelsene opplever dette som bekymringsfullt.
Både kommunen, spesialisthelsetjenesten og politiet har da svært begrenset handlingsrom når det gjelder bruk av tvang, påpeker Agøy Hegge.
– Dette er et viktig rettssikkerhetsprinsipp, men det kan samtidig oppleves svært frustrerende og belastende for pårørende og fagpersoner når bekymringene er store og handlingsrommet er begrenset.
Sønnen blir 20 år, og sliter med depresjon.
Om sommeren forsøker han å ta sitt eget liv – og blir tvangsinnlagt.tvangsinnlagt.Når en person blir innlagt på sykehus eller institusjon mot sin vilje fordi han eller hun utgjør en fare for seg selv eller andre.
– Det var ingen som ringte meg. Han er jo over 18 år, ikke sant. I flere dager ante jeg ikke hvor han var, sier moren.
På sykehuset er han både lei seg og sint. Han utagerer og truer med å drepe flere av de ansatte – og blir politianmeldt.
Men han får også hjelp, opplever moren.
De syv månedene han er tvangsinnlagt ser hun klare forbedringer. Moren kjenner ham mer og mer igjen. Han blir medisinert og rusfri.
I en rapport fra sykehusetI en rapport fra sykehusetVoldsrisikovurdering er en faglig prosess for å kartlegge sannsynligheten for at en person kan skade andre, ved å analysere faktorer som tidligere vold, rusmiddelbruk, og psykiske lidelser, for å kunne utvikle forebyggende tiltak for å redusere denne risikoen, og involverer bruk av standardiserte verktøy og klinisk skjønn for å identifisere risikofaktorer og beskyttende faktorer i den enkelte pasient. kommer det frem at han scorer lavt på en evnetest og har lav IQ.
Det kommer også frem at sønnen har sterke voldsfantasier, og at de tilbudene han hittil har fått, ikke klarer å fange opp og kompensere for hans voldsrisiko.
De gjør også en risikovurdering hvor det kommer frem at det er risiko for at han kan utføre vold, voldtekt, drap og massedrap.
Men det får Signe Marie først vite flere år senere.
VG har forelagt denne saken for de etterlatte etter kvinnen som ble drept. De ønsker å uttrykke hvor belastende og smertefullt drapet har vært og at manglende oppfølging har forsterket deres følelse av utrygghet.
Da sønnen skrives ut, er både han og Signe Marie fulle av håp.
Han er jo rusfri og har fått medisiner som hjelper.
Samtidig må jo de nå ha sett hvor mye hjelp han trenger, resonnerer hun:
– Da tenkte jeg at nå gir de ham et godt tilbud, med tett oppfølging av flere personer.
Men det er ikke dét som skjer.
20 år gammel plasseres sønnen hennes alene i en ny kommunal bolig. Nå et stykke unna familien.
– Rett inn i et nytt rusmiljø, med mange andre mennesker med alvorlige problemer, sier Signe Marie.
– De fleste var dobbelt så gamle som ham.
Uten at Signe Marie vet det, deler sykehuset bekymringen og mener leiligheten ikke er egnet.
De sender en skriftlig bekymringsmelding til kommunen, ifølge en rapport.
Men kommunen lar ham bli boende.
Moren får nå flere telefoner der sønnen gråter.
– Vær så snill, jeg kan ikke bo her, sa han til oss.
Han låser seg inn på badet og frykter for livet sitt.
Hvordan kan de gjøre dette? spør moren seg.
– Han trengte hjelp bare for å rydde leiligheten sin, og leiligheten var i så dårlig stand at det luktet vondt ut i gangen, forteller hun.
Det er tung rus og psykiatri vegg-i-vegg. For sønnen er det et lyspunkt: han har to katter, som gir ham mye kjærlighet.
Signe Marie sender flere bekymringsmeldinger, til kommunen, helsevesenet og politiet.
Boligen har base som skal passe på de som bor der, men tilsynet i den nye boligen går opp og ned, ifølge moren:
– Kattene hans ble fjernet fordi Mattilsynet ikke syntes det var ansvarlige boforhold for kattene.
– Men sønnen min ble boende der alene.
Da han mister kattene, blir han enda mer lei seg. Han er redd og føler seg utrygg med de nye naboene.
Litt etter litt blir han spist opp i den nye leiligheten, mener Signe Marie.
Han gjør flere kriminelle handlinger, blir mer avhengig av narkotika og drikker enda mer alkohol.
– Han skrev på veggene, «ikke forlat meg her, elsk meg, vær så snill…» Han sa at naboene kom på døra og tilbød ham kokain, morfin og piller.Men han evner ikke å be om hjelp selv, og skyver folk fra seg.
23 år gammel får han kjæreste. En stund gjør det ham overlykkelig. Men det skjærer seg både fort og skikkelig.
Han får besøksforbud besøksforbud En rettslig kjennelse som forbyr en person å oppsøke eller kontakte en annen person.mot henne, og bryter det flere ganger. Ifølge moren forstår ikke sønnen hva det betyr.
Sønnen blir stadig dårligere, og klarer ikke å spise eller kle på seg riktige klær i forhold til været. Han forstår heller ikke at han må be om at moren er med på viktige møter, sier hun.
– Han er et barn i en voksen manns kropp. Han trenger daglig, tett oppfølging.
Signe Marie sender mange meldinger, hun ringer og forsøker å få hjelp.
Til dem som skal følge ham opp, sier sønnen at han ønsker å klare seg selv, ifølge en rapport.
I denne perioden får han tilbud om en ny leilighet med bedre oppfølging, men takker nei.
Så låner han ut leiligheten til en bekjent mot litt penger, uten at moren får vite om det.
I over en måned bor han bor på gaten, i skogen og hos andre som også sliter med rus.
– Da jeg fant ut av det, sendte jeg e-post til kommunen. De hadde ingen anelse om at han ikke hadde bodd i sin egen leilighet på over en måned.
Da kommunen får beskjed, tar den likevel tak.
Han får hjelp til å flytte tilbake til sin gamle leilighet, men det er ikke et bra sted for ham.
– Hvordan kunne en så hjelpetrengende person være borte så lenge uten at det ble fanget opp? Dette var også en bolig der det skulle være oppfølging.
Til dem som skal hjelpe ham, sier han ulike ting. Noen ganger har han lite motivasjon for å endre livssituasjonen.
Andre ganger ønsker han behandling hos psykolog og drømmer om å få en jobb i butikk eller på lager, ifølge en rapport.
Han får en ny katt, som han kaller Mio.
– På spansk betyr det «min». Det var viktig for ham å ha noe han kunne elske, og som elsket ham tilbake, forteller mammaen.
Men han sliter fortsatt med å ta vare på leiligheten, hygiene og seg selv. Kommunen må sanere sanere Å rengjøre eller fjerne skadelige stoffer fra et område, ofte brukt i forbindelse med å gjøre en bolig trygg og beboelig igjen.leiligheten flere ganger.
– Han klarte ikke dusje, stelle seg eller spise. Det var synlig for alle som møtte på ham, forteller Signe Marie.
Hun presser på, men opplever at det ikke skjer noen endringer.
– De sa han var myndig, samtykkekompetent og ikke syk nok til å være under tvang. Jeg forsto ingenting.
Sønnen takker stort sett nei til hjelp fra helsepersonell og andre ansatte i kommunen, og nekter dem også å komme inn i boligen, ifølge en journal.
Kommunen noterer at han blir mer unnvikende og at de nå nesten bare når ham via telefon.
I to år bor han i den kommunale leiligheten.
I januar 2023 siktes han for kroppsskade med kniv og trusler etter en krangel mellom ham og en venn fra rusmiljøet.
Etter hendelsen innfører ledelsen for den kommunale blokken en ny sikkerhetsrutine:
Hver gang noen fra personalet skal møte ham, må de være to, ifølge en rapport.
Siktelsen blir henlagt senere samme år.
I denne perioden varsler moren flere ganger om sin egen sønn. Den siste e-posten sender hun i slutten av mars.
«Han er i alvorlig fare for seg selv og for andre», skriver hun.
Kommunen svarer at de «deler bekymringen» og at saken er tatt videre.
To uker senere ringer datteren.
Plutselig er Signe Marie mamma til en drapsmann.
Mona Grivi Norman
Journalist
Kontakt Mona Grivi Norman