Dag Solstad: «Endelig! Lykken.»
Dag Solstads hale til sitt forfatterskap er en universalnøkkel til hans alvor.
NØKKELEN: Dag Solstad nye bok, som utgis etter hans død, er ikke et mesterverk, men den er mesterlig utført, mener Dagbladets anmelder. Foto: Vidar Ruud / NTB
2025 må være dødens år- og ikke bare i litteraturen. All nedslaktingen som foregår på alle kanter i grusomme kriger truer med å overskygge alle de små dødsfallene, alle helt vanlige liv, alle samtaler som tar slutt blant våre nærmeste og bekjente. Og blant folk vi har likt å lytte til på avstand. Forfattere, for eksempel.
Roman
Forlag:
Oktober
Utgivelsesår:
2025
«En lysende kjerne stiger fram fra tankestrømmenes virvar»
På under et halvt år har tre betydelige, høyproduktive norske forfattere lagt ned sin penn for godt – Bringsværd, Ambjørnsen og Solstad. Og ikke bare det, om få dager i dette dødens år, utgir Simen Sætre en komplett katalog over individer som døde på Orkdal sykehjem under Arnfinn Nessets bestyrelse – mennesker som lå der, lå for døden, med alle de plager og lidelser det innebærer. Kanskje drept, kanskje ikke.
Uovertruffen speiling
Men kanskje alle år er dødens år, også i litteraturen. Der Ingvar Ambjørnsen fronter sin død med en omvendt nøkkelnovelle, utgir Dag Solstad et planlagt posthumt verk som også kan leses som en nøkkel. Teksten handler en god del om farens død og de omstendigheter Dag Solstad befant seg i på det tidspunktet, 11 år gammel. Da hadde han allerede rukket å bli kommunist, og det er også tema.
Men … er det virkelig noen saklig tematikk her, eller er formen selve saken? Joda, det er en lysende kjerne som etterhvert stiger fram, men på vei dit må vi tråkle oss gjennom alt det sedvanlige surret, alle gjentakelsene og rundene rundt og rundt som forfatteren har gjort til et særpreget håndverk. Og i alvorets stund merker jeg hvordan dette virvaret uovertruffent speiler tankenes rotete flukt, også enerverende fordi det smitter over i mine egne tankebaners meandriske buktninger – og dét blir en bøyg når jobben her er å klare opp i tanken.
Fornedrelse og oppreising
Boka er ikke en selvbiografi, artikkel eller pamflett, ikke noe essay eller prosadikt – den er en nøkkel. Ikke en nøkkelroman, men en nøkkel til å lese hele forfatterskapet, hele Solstads innsats, hele menneskehetens strev pånytt, og det er gjort på en voldsomt beskjeden måte. Det famlende, repeterende strevet etter å få formulert et sentralt omdreiningspunkt i forfatterskapet munner ut i noe nokså uavklart, en fortsatt famlende tilnærming til kampen mellom fornedrelse og oppreising, til aktører uten navn, uten ansikt, uten antall: Den danske beboeren i kjelleretasjen hos vognmannen, tvillingene til den nazistiske kunden i den senere konkursrammede kolonialforretningen Rekord i Sandefjord, de «7-8-9» plageåndene på skolen og en mors fortvilte skrik. Og klasseforstanderen og barnehjemsgutten som setter foten ned. Slike skikkelser svever rundt ethvert menneskes manglende funn av trygg grunn og avklaret mening i tilværelsen, og Solstad vet det.
Fortellingen om hvordan barnet ble kommunist er sprikende, usystematisk, bablende og repetitiv, men nettopp derfor høyst gjenkjennelig som uttrykk for den menneskelige trangen til å nå en subjektiv erkjennelse av hvilke kår som former en personlighet. Man kan lese det som et dulgt svar til alle dem som har strevet med å stille ham til veggs som medansvarlig for den voldsomme villfarelsen som hjemsøkte den norske baby-boomen, der anti-autoritære opprørere sugde seg inn i fåfengt strev med å forstå kommunismens paradokser, kanskje reduserbart til den mystiske formelen «Kamerat Stalin eller familien Nordby», tittelen på en av de mindre kjente bøkene Solstad utga. En viktig bok.
Orker ikke tanken
En forklaring Solstad gir for hvorfor han måtte overlate disse setningene til ettertiden, til tiden etter at han selv ikke lenger er i tiden, er hans avsky mot litteraturkritikerstanden som han ikke ønsker å dele oppfatninger med. Han vil ikke høre hva vi tenker om dette skriftet:
« … mennesker jeg ikke orker tanken på at skal lese det. De som sitter i avisene og feller dommer som er bestemmende for hvordan kunsten og litteraturen i vår tid skal oppfattes, og det med den største selvfølgelighet, som ikke har det minste til felles med den selvfølgelighet mine ord krever å bli skrevet med.»
Dag Solstad
Det ligger en ikke liten ironi i dette, siden Solstad selv markerte seg som en nådeløs litteraturslakter av tekster han avfeide med giftige pennestrøk tidlig i karrieren. Mange tårer og sorg i det kjølvannet. Alt hans senere strev med å definere verdighet i det litterære feltet, de uklare begrepene om romankunstens nødvendighet, det ikke-reduserbare og romanmessige, disse tankeknutene som har fengslet skarer av kyndige lærde, måpende lesere, er nå forbi. I denne teksten er det ekte alvor. Nå skriver han det han må skrive, det han kanskje alltid skulle ha skrevet, og nølende ender han med å kalle også denne teksten en roman.
Mesterlig utført
Solstad er sorgens poet, stakkarslighetens høysanger, de minste bagatellenes mikroskop. Når han her skal vise oss den endelige lykken, må vi gjøre det meste av jobben selv. Han gir oss en påstand om at han fant den i relasjonen til sin tredje kone, men holder tilbake hva dette besto i. Ingen detaljer. Likevel gir han oss også her en nøkkel når han formulerer seg slik:
« … jeg ser med tilfredshet fram til at hun når hun en gang får lest [denne boka], forstår at det kun er på denne måten jeg er i stand til å uttrykke min evige kjærlighet til henne. […] Hun kjenner meg bedre enn noe annet menneske noen gang har kjent meg, og vi har vært gift i 27 år nå, siden 23. juni 1995.»
Dag Solstad
Boka er i seg selv ikke noe «mesterverk», selv om den er mesterlig utført. Den er en bok om å mestre en smerte, å gi slipp på mestringen for endelig å hente den fram, den knuten som utgjør det dikteriske kraftverket. Det han aldri har fortalt til noen. Og det er ikke en bekjennelse av augustinsk art, ingen synder som er begått, bare et smertepunkt som har ligget begravet. Her blir dette punktet nesten synlig, i et lite blaff, og så er det borte igjen. Ingen dveling, bare helt i forbifarten slik det høver seg for ånden som går, gjengangeren, mannen som åpent higet etter å være en Gregers Werle, men som også – og kanskje enda mer – var seg sin indre Hjalmar Ekdal smertelig bevisst.