-Jeg må tenke meg litt om, så det ikke blir et sånt «møtte veggen-intervju».

Emilie Skolmen (32) sitter sammenkrøpet i sofaen hjemme i Oslo og overmannes av den ene hostekulen etter den andre. Vi bivåner det på trygg avstand, gjennom skjerm.

Hun har allerede rukket å flytte intervjuet to ganger, men sykdom rår man ikke over. Spesielt ikke mykoplasma.

Du kjenner Emilie fra tv, podkast, og nå sist som gründer av merket Fiona, klær for gravide og barn. Selve «veggen» skal vi komme tilbake til. Den som Emilie ikke vil assosieres altfor sterkt med, men som likevel var der. Men la oss først ta et steg tilbake, til 1990-tallets Oslo, der mamma var frilansprogramleder og pappa tekstforfatter, og familien bodde i leilighet i Suhms gate.

– Vi var aldri på dyre ferier, men mamma og pappa var eksperter på å lage gylne øyeblikk. 

Emilie beskriver bilferiene i en ombygd folkevognbuss.

– Mamma og pappa har alltid vært kreative og flinke til å skape gode minner. De lærte meg å glede meg over små ting, som å komme hjem for å spille kort og drikke kakao.

– Jeg tror jeg hadde fått litt panikk
av å bo i kollektiv. Jeg liker å kunne
bestemme selv når jeg skal være
sosial, og vil gjerne hjem til sengen
min, sier Emile Skolmen. FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

Hun imiterer en mor som gir seg over i øyeblikkets nytelse:

– Det er ingen som kan spise en gulrot med større innlevelse enn mamma. Hun akker og okker seg over hvor god den er. Foreldrene mine har lært meg at det er lite som skal til for å kjenne en genuin lykkefølelse, og det håper jeg å gi videre til sønnen min, Jon.

Hun avbryter seg selv med en hostekule, tar seg til siden og forsvinner halvveis ut av skjermen.

– Jeg hostet så mye at jeg brakk et ribben i går. Rett av. Så nå får jeg antibiotika, morfin og Paralgin forte, og det ene med det andre. Men det kunne jo ikke passet dårligere å bli syk, nå som den nye kolleksjonen er i produksjon.

Gravideklær

Det var mens Emilie Skolmen var gravid i 2021 at det plutselig slo henne: Hvorfor finnes det så lite gravideklær?

– Det var litt sånn: «Ja vel, du skal bli mamma. Da kan du bare gå ned og bak og finne deg en tights og en tunika i polyester, og så ses vi på andre siden.» Så jeg bestemte meg for å lage klærne selv.

Emilie forteller at plaggene er skapt for å vokse – eller krympe – i, og skal kunne brukes før, under og etter graviditet. Hun strekker seg etter en jeans med to innstillinger på kneppingen og elastikk i sidene.

– Jeg har jobbet med dette i fire år, og det er egentlig litt utypisk meg. Jeg har alltid masse ideer og kan bruke to uker på å nerde, men så blir jeg lei og vil gjøre noe annet. Men Fiona har bare ikke sluppet taket.

Hun forteller om 99 prosent økologisk bomull, ispedd en siste prosent elastan, og gleder seg til kolleksjonen med barneklær som også snart er klar:

– Visjonen min er at når du blir gravid, så skal du tenke på Fiona og gå inn der for å få alt du trenger til mor og barn.

– Bestefar hadde så mye gøye
kostymer og hatter og ting til
produksjoner, så vi var alltid inne
i klesskapet hans og gikk catwalk,
forteller Emilie om bestefaren og
komikeren Jon Skolmen. FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

Enebarn i mange år

Emilie Skolmen så lenge ut til å vokse opp som enebarn, og når den utvidede kunstnerfamilien var samlet rundt langbordet, var hun gjerne å finne midt oppå bordet, i prinsessekjole.

– Det ble sagt om meg at jeg var sjenert da jeg kom, og sjenerende da jeg dro. Haha. Men jeg drømmer jo om å være en sånn ensom ulv som sitter i et hjørne og analyserer. Men jeg blir nok aldri det.

– Har folk rundt deg også drømt om at du sitter i en krok?

– Det får du spørre dem om! Haha.

Emilie var sju år da hun fikk et søsken, søsteren Alma.

– Vi var jo på en måte to enebarn, og ikke akkurat bestevenner. Ikke at vi kranglet, men jeg var sju år, så jeg var bare litt uinteress …

Hun lener seg ut av bildet i en ny hostekule, og komme rødøyd tilbake.

– Jeg var bare litt uinteressert. Men i dag er Alma og jeg veldig nære. Jeg har lært ekstremt mye av henne, og hun er veldig spirituell, så i den perioden jeg har vært i nå, har hun vært en god støtte. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne, altså.

Emilie Skolmen (32)

Skuespiller, programleder,
klesgründer

Er kjent fra en rekke tv-programmer, nå sist som deltaker
i «Kompani Lauritzen».

Er barnebarn til Jon Skolmen
og datter av Tine Skolmen.

Er singel og mor til Jon (3).

Bor i Oslo.

Aktuell med podkasten
«Skolmen og Skolmen», som
hun lager sammen med sin
tante, Isabel Ødegård
Skolmen, og med
klesmerket Fiona, som hun
selv har grunnlagt.

Vis mer
Vis mindre

Minner fra bestefar

Bestefar Jon Skolmen bodde én trapp opp. Han var en av Norges mest elskede komikere og en gjenganger på tv og film gjennom hele 70- og 80-tallet. Da NRK gikk fra svart-hvitt til farge-tv på 1970-tallet, hadde Jon Skolmen en sentral rolle i klippingen av snoren som utløste en multikulørt seervirkelighet.

– Jeg har veldig mange fine minner fra bestefar. Jeg var jo det første barnebarnet, så jeg var masse sammen med ham. Bestefar hadde så mye gøye kostymer og hatter og ting til produksjoner, så vi var alltid inne i klesskapet hans og gikk catwalk. Eller vi så på VHS-videoer med Dizzie Tunes.

At bestefaren skulle være et nasjonalklenodium, hadde Emilie ikke noe forhold til. Faktisk i så liten grad at da hun selv fikk en sønn for tre år siden og ville kalle ham Jon, hadde hun ikke tenkt på at det var navnet til bestefaren.

– Bestefar var bare bestefar for meg. Men det er jo noe veldig koselig med det, at de heter det samme. Navnet får mer dybde og føles familiært.

Nål og tråd

Da Emilie var i tenårene, var hun stadig å finne ved sybordet, med tekstilpenn og symaskin. Gamle klær fikk nytt design ved å snurpe litt her, tegne litt der og klippe litt her. Med unntak av ballkjolen hun sydde til 9.-klasseballet, lagde hun utelukkende plagg som ikke tok for lang tid. Det nye klesmerket er sånn sett et gjensyn med skapertrangen:

– Jeg elsker å jobbe med det visuelle, som farger og logo. Men det jo hjelper lite hvis man ikke har noen produkter! sier Emilie med en latter.

Hun beskriver en overveldende start, med ekstremt mye å ta stilling til. Ting hun ikke ante noe om, som fabrikker, stoff og regelverk.

– Jeg har tenkt at jeg er feil person til å starte dette. Men så fikk jeg med meg kompisen min, Benjamin, som har drevet i klesbransjen i tolv år. Han har hjulpet meg å finne fabrikker og alt det jeg knotet med.

– Er det litt skummelt å kaste seg ut i det?

– Ja, selvfølgelig! Jeg tenker noen ganger: «Hvorfor skal jeg gjøre dette?» Men det er jo ingen andre som gjør det, så noen må ta tak i det.

FINGERNEM: Emilie Skolmen er glad i å sy, og liker å redesigne gamle klær. Nå er hun aktuell med egen kleskolleksjon for mor og barn. FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

Ville bli eiendomsmegler

Emilie Skolmen havnet i humor- og tv-bransjen nærmest ved en tilfeldighet. Joda, hun er arvelig belastet på morssiden, men søkte aldri skuespillerutdannelse. Likevel vant hun og kollegene Gullruten i 2022 for Beste humorprogram, med tv-serien «Basic Bitch».

Emilies rebelske opprør var faktisk å ikke jobbe med noe kreativt. Hun skulle bli eiendomsmegler. Eller ingeniør. Helt til hun husket at hun ikke kunne matte. Så da vinglet hun istedenfor inn på medievitenskap, og siden kjønnsstudier og musikkvitenskap.

– Jeg hadde så lyst til å være en sånn som går på Blindern, hadde kjøpt Fjällräven-sekk og fotformsko og elsket hvert sekund. Fortsatt får jeg sommerfugler av å tenke på Blindern, og jeg elsker høsten, for jeg forbinder den så med å være student. Men for meg var nok Blindern mer en identitetsmarkør enn nødvendigvis det å ta eksamener. Jeg er nok det man kaller en «ustudert røver».

Podkast med tante Isabel

Da tante Isabel Ødegård Skolmen, som er gift med onkel Christian, kom og spurte om hun ville bli med og lage podkast, måtte Emilie tenke seg om. Men allerede i pilotepisoden skjønte hun at de hadde kjemi:

– Isabel og jeg er i forskjellig alder, men hun er veldig uhøytidelig, med masse galskap, og det er befriende å bare sitte og le godt og tøyse sånn som voksen.

– Hvordan er det å være morsom og åpen, gitt at du tidvis har vært nede for telling?

– Det har tatt tid å finne ut hvor privat jeg ønsker å være. Samtidig er det vanskelig å snakke om ekte ting hvis man ikke kan fortelle hele sannheten. Podkasten er et sted vi kan snakke om alt, men den er også ganske lettbeint. Et gøy overskuddsunivers. Og det har faktisk vært deilig å bruke humor i de tingene vi går gjennom. Å kunne se seg selv utenfra, og le litt av det.

Hun maler bildet av tante og niese på byen, etter et par glass vin:

PODKAST MED TANTE: Emilie Skolmen måtte tenke seg om før hun sa ja til å lage podkast med tante, Isabel Ødegaard Skolmen. FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

– Vi får fort overtenning og en «la oss snike oss inn på Frognerbadet»-mentalitet. Det er få jeg ler så mye med som Isabel. Det der med alder er virkelig bare et tall.

Tante Isabel Skolmen er snart aktuell med sceneshow med sin fiktive venninne Bodil fra Narvik, som hun i små Instagram-snutter snakker daglig med gjennom en sammenkveilet handsfree-ledning. Hvordan er det for Emilie, har hun fått en filletante i Bodil?

– Haha. Ja, Bodil har jeg fått på kjøpet. Hun er alltid med.

Skal gå til coach

Emilie beskriver seg som spontan og følelsesstyrt, og å strukturere hverdagen er noe av det hun synes er vanskeligst. Hun mener livet som selvstendig næringsdrivende åpner for å jobbe non stop om man ikke evner å tøyle seg.

– Det har jeg vært veldig dårlig på, og det har gått utover psyken min.

Hun peker mot tinningen:

– Det går jo i ett inni her. Så nå skal jeg begynne å gå til en arbeidslivscoach for å bli mer strukturert. Det er jeg nødt til, for å kunne være den mammaen jeg ønsker å være. Når man har en sønn på tre og et halvt år, må man jo være til stede.

– Hva slags utslag gir det seg at du er ustrukturert?

– Jeg klarer ikke å delegere og gi slipp, og tenker at det går fortere om jeg bare gjør det selv. Men det stemmer jo ikke. Jeg er ganske god på å multitaske, men det er kanskje det som gjør meg sliten.

Venner etter bruddet

Emilie har sønnen Jon med Henrik Aspeflaten. De to gikk hver til sitt i 2024, etter sju år. Hun forsikrer at de en kjempegode venner.

– Vi tre er fortsatt en gjeng, selv om vi ikke er kjærester lenger. Men et brudd snur jo hele livet på hodet. Alt man har bygd opp, må bygges på nytt. Og det er klart det har skjedd ekstremt mye de siste årene, med Fiona og alt. Jeg jobber med å bli flinkere til å …

Hun tenker etter:

– Jeg er nok ganske god på å putte ting opp i poser og løpe videre. Når jeg opplever motgang, er jeg ganske dårlig på å bearbeide og stå i det ubehagelige. Jeg er litt dårlig på å ha det dårlig, egentlig. Men alt kommer jo for en dag, uansett hva det er. Så det har jeg brukt mye tid på å jobbe med.

– Det er bedre å dvele ved problemene enn at de kommer for en dag senere?

– Ja, det er mye bedre å jobbe kontinuerlig enn å få en kjempestor sekk i hodet med alt fra de siste 20 årene. Det er ikke farlig å ikke ha det bra innimellom, men det er farlig å ikke ta det på alvor. For da går man på en smell, som jeg gjorde. Da sier kroppen til slutt stopp.

Hun beskriver følelsen av å ikke få hodet over vann og ikke komme seg ut av senga. Det var da hun forsto hvor mye det psykiske henger sammen med det fysiske.

– Det føltes som om jeg bare sakte, men sikkert måtte bygge meg opp igjen fra scratch og ikke hoppe over noen steg. Og den prosessen er jeg fortsatt i.

Tar alt personlig

Det koster å stikke seg frem, enten som foredragsholder, skuespiller, podkastvert eller designer. Hvordan er Emilie Skolmen på kritikk?

– Ekstremt dårlig! svarer hun kontant, etterfulgt av en latter.

– Kjempedårlig. Jeg tar alt personlig. Noen dager er jeg flinkere til å børste det av meg og vet at man ikke kan bli likt av alle. Men det der med å løsrive seg fra andres blikk, er noe jeg tror jeg kommer til å jobbe med for alltid. Jeg er rett og slett knalldårlig på kritikk, og har en lang vei å gå.

– Når du kommer inn i et rom, er du opptatt av hva andre synes om deg?

– Ja. Jeg har en enorm trang til å bli likt av alle. Jeg vet jo at det ikke spiller noen rolle hva andre tenker om meg. Men likevel vil jeg at alle skal like meg.

– Jeg vil ha en naiv tilnærming til
livet og se hva som skjer, sier Emilie,
som her poserer med katten Luna,
som bor i leiligheten der Emilie ble
fotografert for KK. FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

Hun forteller om kapittelet i dagboken sin som hun leste her om dagen. Der hun hadde skrevet: «Mine drømmer, ikke andres.»

– Det er sånne ting jeg må minne meg på. Hvem gjør jeg egentlig dette her for, og hvorfor?

Trakk seg fra Kompani Lauritzen

Da Emilie ble spurt om å være med i «Kompani Lauritzen», takket hun nei. Først på tredje forespørsel slo hun til, selv om det fortsatt satt langt inne:

– Jeg kjente at jeg hadde lyst til å pushe meg fysisk og finne ut av hvem jeg er. Jeg angret selvfølgelig masse og prøvde å finne måter å komme meg ut av det på.

Nå ventet køyeseng og folkehøgskoletilværelse for en som ikke kunne drømt om å bo i kollektiv, og som setter høyt å være sosial når det passer henne.

– Jeg gruet meg skikkelig. Men det å ligge og skravle på kveldene viste seg å være det beste med opplegget.

Emilie hang i klatreseler og karet seg gjennom trange rom. Og ble overrasket over at hun mestret det.

– Jeg har alltid fortalt meg selv at jeg er superpysete, men så var jeg ikke det. Jeg har nok undervurdert meg selv. Nå kjente jeg på gleden over å komme ut av komfortsonen.

Hun beskriver seg som en grubler, en som ser fanden på høylys dag, uten at det nødvendigvis er noe negativt i det:

– Det er fint å bruke hodet sitt litt også, men det kan absolutt bli for mye. Jeg kan ha tenkt meg frem til hvordan det sikkert kommer til å bli, og så blir det helt annerledes. «Kompani Lauritzen» fikk meg til å se at jeg får til ganske mye.

Hun hadde regnet med å ryke ut senest i program to. Da finalen nærmet seg, var hun fortsatt med. Frem til hun helt ut av det blå – i hvert fall for seerne – trakk seg. Emile forteller om vann i knærne og et påbegynnende magesår, og at hun aldri meldte seg på for bereten eller fallskjermens skyld:

– Jeg hadde absolutt ingenting mer å gi. Jeg var så på overtid. Jeg lærte ekstremt mye om meg selv og hvor grensen min gikk. Og grensen gikk der. Ikke et skritt lenger, verken fysisk eller mentalt.

Hun smiler.

– Men jeg har fått smaken på adrenalinet, suget i magen, og det det gir meg etterpå.

Jeg sa til en venn her om dagen: «Skal vi ikke dra og hoppe fra en høyde?» Det hadde jeg aldri sagt for et år siden.

– Gruet meg til ferie

Da hun og eksen gikk hver til sitt, solgte de det pittoreske torpet i Sverige. Emilie vurderte en stund å bo i sommerhuset og pendle til Oslo, men skjønte at hun i bunn og grunn er en bymus som elsker at det vibrerer utenfor vinduet.

– Jeg hadde gruet meg litt til den første sommerferien etter bruddet. Vi har hatt veldig fine sommerferier sammen, med egne tradisjoner, og plutselig skal man ikke gjøre noen av de tingene. Men så viste det seg å bli en kjempefin sommerferie likevel!

Hun beskriver ferien på Sørlandet og i Nord-Norge. Hun og Jon, på langtur med bil til familie og venner, og sola som skinte hvor enn de kom.

– Det var stort at vi klarte å lage oss en skikkelig fin sommerferie med nye tradisjoner.

ANGER :– Jeg angret selvfølgelig
masse og prøvde å finne
måter å komme meg ut av
det på, sier Emilie om da
hun hadde takket ja til reality-programmet
«Kompani Lauritzen». FOTO: Ida Fiskaa/Pudder

Hun minnes sin egen barndoms bilferier og morens vellystige utbrudd over medbrakt niste.

– Akkurat der har jeg nok hatt behov for en løsrivelse. Jeg er voksen, og kan kjøpe meg pølse hvis jeg vil. Så vi måtte innom bensinstasjonen og titte litt og kjøpe noen snacks og sånn underveis. Men jeg har absolutt tatt med meg gleden over å nyte de små øyeblikkene. Hvis man klarer å legge listen litt lavt, og ikke tenke at man må kjøre mange, mange mil og oppleve masse, masse, kan det bli helt magisk.

– Det er reisen og ikke målet som gjelder?

– Ja, det er jo det. På bilferie som i livet selv.

– Alltid tro på kjærligheten

Emilie mener hun har et medfødt spontant gen, som får henne til hele tiden å teste at hun er fri til å gjøre det hun vil. Selv da hun ble mor, så hun ikke begrensninger.

– Jeg har tatt med Jon i bilen og kjørt spontant til vestkysten. Vi fant oss et lite pensjonat og bodde der en natt, bare for å være på tur. Det er noe av det beste jeg vet, og jeg elsker å ha med meg Jon.

Er hun åpen for et nytt forhold på sikt, eller tenker hun at hun og Jon har det helt tipp topp alene?

Emile forteller at hun tar en dag om gangen, og at veien blir til mens man går. Sånn helt på ekte:

– Jeg prøver å være så lite prinsippfast som mulig. Jeg vil ha en naiv tilnærming til livet og se hva som skjer. Men jeg har alltid troen på kjærligheten. Og nå er det selvkjærlighet og kjærlighet for Jon og dem rundt meg det handler om. Så får vi se hva livet bringer.

Har du et tips?

Hei, jeg heter Hege Løvstad Toverud og er journalist i KK.
Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?