Publisert:
18. september 2025 kl. 13:43
Oppdatert:
18. september 2025 kl. 13:43
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Jeg hadde, i likhet med mange, aldri hørt om Charlie Kirk før jeg våkna opp til nyheten om at han var blitt drept. I ettertid har jeg lest noen uttalelser fra ham som jeg vil betegne som skrekkelige, men det er ikke viktig. Drap som politisk virkemiddel er avskyelig, alltid og uansett. Neste gang kan det være en sosialist som blir drept, en person med meninger noen på ytre høyre ser på som skrekkelige.
Dette minner meg på at skal man ha troverdighet og anstendighet i politikken må det gå noen grenser som gjelder for alle.
Terror mot sivile for eksempel, er et virkemiddel det er umulig å forsvare moralsk, enten den begås av IRA, ETA, eller Hamas. Det er noe folk flest forstår. Man kan forstå begrunnelsen og desperasjonen som ligger bak, men man kan aldri forsvare målrettede drap på sivile, uansett kontekst.
Folk flykter fra Gaza by.
Foto: Mahmoud Issa / Reuters / NTB
Verden har også et folkemord i Palestina å hanskes med, og det er det stadig flere både i Norge og internasjonalt som begynner å få øynene opp for. Å lukke øynene for det er å være medskyldig.
Samtidig finnes det folk som er utrygge, også her til lands, og frykt og usikkerhet skal man ta på alvor. Tamima Nibras Juhar var redd på jobb, likevel var hun aleine med en islamofob ung mann den natta hun ble drept i Oslo. Dette muslim-hatet gjødsles stadig vekk av høyreekstreme og hundefløyteblåsere som vil ha stemmene deres, og jeg synes det er fryktelig trist at det å være muslim alene skal være årsak til at man er redd i Norge. Vi har også her i byen opplevd trusler mot lokalpolitikere med muslimsk bakgrunn.
Jødene i Trondheim har også gitt uttrykk for frykt. Da Adressa skreiv om det på lederplass, måtte kommentarfeltet stenge etter kort tid pga. stygge antisemittistiske meldinger. Dette skjer altså i byen der vi har Europas nordligste synagoge, der vi nettopp har oppkalt en skole etter Cissi Klein, der holocaust-overleveren «madam» Edith Notowicz nettopp fikk trampeklapp fra et samla bystyre etter å ha mottatt kongens fortjenestemedalje, og der vi nettopp har arrangert jødisk kulturfestival.
– Nå er jeg dekorert på ordentlig, smiler Edith Notowicz (96), Norges siste Auschwitz-overlevende da hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje.
Foto: Kim Nygård
Alt dette forteller oss hvor viktig det er å ikke falle for fristelsen å relativisere, bagatellisere eller enda verre, latterliggjøre moralsk forkastelige handlinger.
Trollene finnes ikke nemlig bare i kommentarfeltene. De finnes også på ordentlig, og de sprekker ikke i dagslys. Vi som er politikere har alle et ansvar for å ikke bære ved til feil bål. Hat mot folkegrupper burde tilhøre historiens skraphaug, men sånn er det dessverre ikke. Vi skal likevel ikke synke så lavt at vi gir naboen skylda for overgrep som skjer tusenvis av kilometer unna.
Alle som babler om «jødisk makt» eller «muslimsk verdensherredømme», enten de står til høyre eller venstre politisk, bør derfor konfronteres. Å invitere dem inn i varmen er feil vei å gå.