Når topplistene fylles av vel mye perfeksjonert popmusikk, kan vi alltid stole på at Storbritannia stiller opp med et rocka, ufiltrert alternativ.
Som Lola Young (24) sin funky, såre og sinna blanding av indierock, pop og R&B.
Lola Young på Øyafestivalen 2025
Foto: Kim Erlandsen / NRK
Young har vært en relativt kjent, lovende ung artist hjemme i England i flere år. Internasjonalt kom karrieren derimot med et pang, med superhiten «Messy» som gikk superviralt på TikTok sent i fjor og sendte henne både høyt på hitlistene og på internasjonal turné.
Nå er «I’m only f**king myself», hennes tredje album, ute. Håpet er tydelig å gjenta suksessen.
Unødvendig ubehag
Etter et litt rart introspor med barnestemme og manifesteringsspråk, åpner albumet med den harde, rocka låta «F**K EVERYONE».
Med både støyende gitarer, humor og melodiske refrenglinjer, minner den om 2000-talls indierock. Den er som skapt for en musikkvideo hvor bandet rocker løs i en utendørs skatepark, i ekte Avril Lavigne-stil.
Foto: Universal Music / Universal Music
Og, kanskje som en referanse: I likhet med Lavignes «Sk8er boi»-video slutter låta med en helikopterlignende summelyd. Men den beveger seg raskt mellom høyre og venstre kanal og er ordentlig ubehagelig å høre på i stereoheadset.
Det er et helt unødvendig ubehag, og det første tegnet på at albumet ikke er sydd sammen med den helhetlige lytteropplevelsen i sentrum.
Sterk tekst om rusproblemer
Den opplevelsen forsterkes av albumets sammensetning. Etter «F**K EVERYONE» kommer singelhitten «One thing». Den er leken, lyrisk drøy og mer R&B-lignende alternativ pop enn rock, så den avveksler forgjengerens råhet godt.
Young sin hese, unike stemme bærer begge låtene godt og syr dem sammen, selv om de spriker i uttrykk. Men så faller prosjektet litt sammen.
Singelen «D£aler» fra juli høres tam og forglemmelig ut etter disse to låtene. Som enkeltutgivelse ga den ikke det samme inntrykket av fyllstoff, men den er veldig dårlig plassert på albumet. Dette er tross alt låta ingen ringere enn Elton John veddet huset sitt på at kom til å bli en nummer én-hit. Og selv om han tok feil, er det en helt ålreit poplåt.
Styrken i «D£aler» er egentlig teksten, og hvordan et tungt budskap om avhengighet og selvoppbygging pakkes inn i en boppete, lett pophit. Men kanskje nettopp fordi Young har jobbet for å forsterke denne kontrasten, blir ikke låta like slående midt i et album som er fullt av både hardere låter og såre ballader.
Lola Young på Øyafestivalen 2025
Foto: Kim Erlandsen / NRK
Rus er tematikk flere steder, og Young håndterer det med en god balanse av åpenhet og taktfullhet. Hun har selv vært innom rehabilitering siden «Messy»-suksessen, og er forfriskende ærlig om at avhengighet er skikkelig vanskelig.
Samtidig som hun utforsker dette, utvilsomt platas mest spennende tema, fortsetter hun også å synge om dysfunksjonelle forhold i livet ellers, både de vonde og de gode, som på «One thing».
Problemene og stemningene kommer dog inn litt om hverandre, og selv og det er helt tydelig at Young jobber med en del ting med seg selv, så forsøker ikke albumet å fortelle en mer sammenhengende historie.
Treffer tidsånden
Lola Young treffer midt i blinken på to ting. Den ene er at hun er en fantastisk vokalist med masser av særpreg, og uansett hvilken låt av henne man hører, må man fastslå at hun er en unik og talentfull sanger.
Den andre fulltrefferen hennes er hvor utrolig i tiden hun er. 2000- og 2010-tallets «indie sleaze»-stil er tilbake, med emosjonell indierock, hard festing og en litt røff, uglamorøs klesstil som alle passer Youngs musikk og visuelle uttrykk veldig bra.
Samtidig fornyer hun uttrykket, og tilfører mer R&B og soul, som er populære i dagens popmusikk.
Slik blir både de mer sinna og rocka låtene hennes og den blottede, ærlige sårbarheten, friske tilskudd til en tidsånd som prøver å dyrke noe litt mer rufsete.
Samtidig blir det lett å savne et annet aspekt fra 2000-tallets musikk, nemlig at albumformatet hadde verdi utover å være en samling potensielle singler.
Det er spekulativt, men ikke usannsynlig å tenke at Young har en mer sammensydd og mer bevegende historie i seg som kunne ha blitt dette albumet. Det hadde krevd at hun fikk tid og ro, men apparatet rundt henne, i sin iver etter å utnytte braksuksessen, trakk nok det lengste strået i denne omgangen.
Om albumet
Tittel: «I’m Only F**king Myself»
Artist: Lola Young
Utgitt av: Island Records
Sjanger: Rock / Indie
Utgivelsesdato: 19. september 2025
Lengde:
Sporliste:
1. «how long will it take to walk a mile? (interlude)»
2. «F**K EVERYONE»
3. «One Thing »
4. «d£aler»
5. «SPIDERS»
6. «Penny Out of Nothing»
7. «Walk All Over You»
8. «Post Sex Clarity»
9. «SAD SOB STORY! :)»
10. «CAN WE IGNORE IT? :(»
11. «why do I feel better when I hurt you»
12. «Not Like That Anymore»
13. «who f**king cares?»
14. «ur an absolute c word (interlude)»
Publisert
19.09.2025, kl. 15.28