Lederen for olymisk idrett prøver å finne et felles svar på det betente spørsmålet. Hvordan skal kvinneklassen vernes?
Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.
E-post
De neste sommerlekene skal til Donald Trumps USA. Nå haster det for idretten å finne en løsning på grensen for å få konkurrere som kvinne.
OL i Paris var en suksess, men historien om Imane Khelif står igjen som symbolet på toppidrettens fremste hodepine: Balansen mellom inkludering og beskyttelse av kvinneklassen.
Burde Khelif fått være med i OL? Var det fair at bokseren satt igjen med gull i kvinneklassen?
I denne spesifikke saken er ikke alle medisinske detaljer kjent, men vi vet at det internasjonale bokseforbundet hevder at Khelif strøk på en kjønnstest. Nå er det store idrettspolitiske spørsmålet om det er mulig å finne et system som gjør at vi ikke får tilsvarende kontroverser i fremtiden.
Nettopp dette har Kirsti Coventry, den nye presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOC), satt seg fore å få til.
Det blir den ultimate testen på lederegenskapene til den tidligere toppsvømmeren fra Zimbabwe.
Så langt har Coventry satt ned en hemmelig samling av eksperter og representanter for ulike forbund. «The Protection of the Female Category Working Group» skal søke etter enighet, men stikker hånden inn i et vepsebol.
I dag er det opp til de ulike grenene å trekke grensen for å delta i kvinneklassen.
Det har ført til en sprikende praksis. Særlig er dette betent for tilfeller som kalles DSD («Disorders of sex development»), der grensegangen mellom mann og kvinne kan være krevende.
Imane Khelif er for eksempel kvinne i passet – og juridisk definert som det. Betyr det at hun automatisk bør få konkurrere som kvinne, uavhengig av biologiske faktorer?
Her må vi som nevnt ta forbehold, men en av de hyppigste teoriene plasserer Khelif i DSD-kategorien.
Alt blir vanskeligere av at idretter er så forskjellige, det er for eksempel stor forskjell på hvilken rolle testosteron kan spille i ridning og i boksing.
I den grad det er mulig å tolke Kirsti Coventry, er linjen hun søker å styrke vernet av kvinneklassen. Det skal trolig bli enklere å si nei basert på fysisk kartlegging.
Men hvordan blir det i praksis?
En mulighet er å bruke friidretten som forbilde. Her har striden rundt Caster Semenya har vært høyprofilert over år.
Under Sebastian Coes ledelse er det tatt klare grep for å sikre rettferdig konkurranse. I VM i Tokyo, som finner sted i disse dager, må du passere en «SRY-test» for å delta som kvinne.
Det skal sile ut mannlig genetikk.
Det betyr at en utøver som Amalie Iuel, som har født barn, måtte bevise at hun er kvinne.
Det virker jo absurd og unødvendig. Samtidig er det vanskelig å se for seg noe annet enn en test alle må passere.
Det vil sikkert dukke opp tvilstilfeller og fare for unfair diskriminering i enkeltsaker.
Men det store bildet fremstår likevel klart.
Kvinneklassen har et sårt behov for vern. Det vil alltid finnes ulike medfødte fysiske fordeler og ulemper. Men når man først har valgt å operere med kjønnsskilte klasser, må det følge klare kriterier med dette.
Nå haster det å finne et system som fungerer fremover, slik at idretten unngår nye kontroverser som den vi opplevde i Paris.
Les også
7
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.