Det ringer på døren i et hus i Arendal. Vi skriver år 2004. 15 år gamle Nicoline står på farten for å dra avgårde til sommerjobben. To personer spør etter moren, men hun er ikke hjemme. Nicoline drar og aner fred og ingen fare, men hun klarer ikke helt å riste av seg følelsen av at de to personene var sivilt politi. 

Følelsen viser seg å stemme. Da hun er på jobb noen timer senere, ringer moren med beskjeden som skal forandre Nicolines liv for alltid: 

– Pappa er arrestert for NOKAS-ranet.

– Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde aldri tenkt på pappa som en kriminell type. Jeg husker jeg tenkte at det måtte være en misforståelse, at han kanskje hjalp politiet på en eller annen måte, forteller Nicoline som aldri har fortalt sin historie offentlig før nylig. 

KK møter Nicoline under True Crime-festivalen i Arendal, etter at hun for første gang fra scenen har åpnet opp om hvordan det var å vokse opp med en far som sonet 11 år i fengsel for norgeshistoriens største ran. I 2004 ble Norges Bank i Stavanger ranet for over 57 millioner kroner og politimannen Arne Sigve Klungland ble drept. 

På scenen satt også pappa Erling Havnå, som aldri tidligere har hørt datteren fortelle om konsekvensene hans handlinger fikk for hennes liv. De har aldri pratet sammen om den skjebnesvangre dagen.

Nicoline og pappa lenge før Nokas-ranet. FOTO: Privat

Ranet som rystet Norge

Ranet skjedde på en mandag, nærmere bestemt 5. april 2004 i åttetiden på morgenen. Nicoline hadde vært sammen med faren hele helgen i forkant, i forbindelse med at familien arrangerte NM i kickboksing. Hun var med ham til langt ut på kvelden på søndag – bare timer før ranet.

– Han var seg selv, men virket ganske stresset. Jeg tenkte at det bare hadde med arrangementet å gjøre, sier hun.

Foreldrene var skilt på tredje året, og Nicoline og hennes fem år yngre bror byttet på å bo hos mamma og pappa. Sommeren etter ranet var faren mye ute og seilte, men han brukte også mye tid sammen med barna.

– Jeg husker at han ofte sa at han var glad i oss den sommeren, noe han aldri hadde gjort før. Jeg tenkte det hadde sammenheng med at han hadde mistet broren sin, Magne. Men jeg ser i ettertid at det nok også var fordi han forstod at han kom til å bli tatt på et tidspunkt. Flere fra ranet hadde jo blitt tatt i løpet av sommeren, sier Nicoline. 

– Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde aldri tenkt på pappa som en kriminell type, sier Nicoline om den første tiden etter arrestasjonen. FOTO: Marianne Jorfall Ekvang

– Pappa og David Toska ga hverandre et blikk

Livet til Nicoline ble snudd på hodet og rundt i baklengs salto på et blunk. Nyhetene om ranet rullet ustanselig over TV-skjermen, og da hun for første gang så bilder av at faren faktisk var arrestert, ble hun overrasket.

– Jeg tenkte: “Shit, de tror på ekte at det er pappa”, forteller hun.

Månedene gikk, og mediene tygget på saken som om den var en evigvarende tyggis. En gryende mistanke begynte å vokse frem i Nicoline; kanskje var det sant at faren sto bak? Hun satt alene med de tunge tankene og følelsene inni seg, og ikke minst med det vonde spørsmålet: Hvordan kunne pappa gjøre dette mot meg? Ingen fra det offentlige tok kontakt med henne, moren eller broren.

– Vi ble ikke fortalt noen verdens ting, og ble aldri oppdatert på noe. Alt vi visste kom fra TV og avisene. Den eneste som faktisk ga oss informasjon etter hvert, var pappa sin advokat den gangen – Astrid Aas-Hansen, som nå er justisminister. Hun var helt fantastisk. Hun forberedte oss på rettssaken og oppdaterte oss jevnlig, noe hun egentlig ikke hadde trengt å gjøre, forteller Nicoline.

Det var under den første rettssaken at Nicoline fikk bekreftet det hun innerst inne hadde begynt å frykte – at faren virkelig var skyldig.

– Pappa og David Toska ga hverandre et blikk idet rettssaken startet. Da skjønte jeg det. Og… ja, det var en vond følelse, sier hun stille.

– Mange barn kjenner på skamfølelse

Anne Berit Sandvik er nestleder og seniorrådgiver i organisasjonen FFP (For Fangers Pårørende). Hun forteller at det potensielt kan ha store konsekvenser for barn og unge når en forelder fengsles og at hvordan de utvikler seg på lang sikt avhenger mye av hvordan de blir ivaretatt. 

– Det kan være av stor betydning hvilken informasjon de får, om de blir hørt og sett, hvilke reaksjoner de møter fra omgivelsene og om de har venner som støtter dem, sier hun. 

Sandvik forteller at barn reagerer forskjellig når en forelder må gjennomføre straff, og at de kan ha mange følelser samtidig, som sorg, sinne, savn, skyldfølelse og redsel. For mange kan også selve lovbruddet forelderen har begått være svært vanskelig å forholde seg til. 

– Mange barn kan kjenne på skamfølelse når en forelder begår lovbrudd og må i fengsel. Det kan føre til at de prøver å holde fengslingen skjult for omgivelsene. De kan synes det er vanskelig hvis andre barn spør hvor moren eller faren deres er, sier hun. 

– Det er jo en tillit som er svekket, sier Nicoline om forholdet til faren. FOTO: Marianne Jorfall Ekvang

Mistet nesten lærlingplass

For Nicoline var det å skjule lovbruddet like umulig som å gjemme en elefant i stua, og hun følte på mye skam. Samtidig som rettssaken pågikk, studerte Nicoline til å bli barne- og ungdomsarbeider. Men det var tungt, og hun hadde mye fravær.

– Det eneste jeg ville var å følge med på rettssaken og få med meg alt som ble sagt og skrevet om pappa. Jeg var nedstemt og isolerte meg mer og mer fra omverdenen. Ja, det ble en altoppslukende boble. Alt i livet mitt handlet om pappa og NOKAS-ranet, forteller hun.

NOKAS-ranet

NOKAS-ranet fant sted mandag 5. april 2004 i Stavanger sentrum i åttetiden på morgenen, og er regnet som norgeshistoriens største ran. Tungt bevæpnede ranere tok seg inn i kjelleren til Norges Bank sin kontantbehandlingstjeneste (NOKAS) og stjal over 57 millioner kroner. Politimann Arne Sigve Klungland ble drept, og ranet utløste skuddveksling og biljakt midt i byen. Rettssaken startet i september 2005 med 13 tiltalte, hvorav 11 ble dømt for ran med døden til følge, inkludert hovedmannen David Aleksander Toska som fikk 19 års fengsel. DNA-bevis spilte en sentral rolle i domfellelsen. Kun en liten del av ransutbyttet ble funnet, og de tiltalte ble pålagt å betale erstatning på over 50 millioner kroner. Kjell Alrich Schumann innrømmet senere å ha avfyrt drapsskuddene. Ranet er en av de mest omtalte kriminalsakene i norsk historie, og ble filmatisert i 2010 (Nokas). I 2024 kom filmen Team Havnaa, som er basert på historien om brødrene Magne og Erling Havnå.

Vis mer
Vis mindre

Fraværet gjorde at hun risikerte å ikke få lærlingplass. Da brettet moren opp ermene og krevde at datteren skulle få plass, noe hun fikk, og som fikk Nicoline til å lage seg et klart mål: Så snart hun var ferdig utdannet, skulle hun komme seg bort – langt vekk fra saken hele Norge pratet og hvisket om. Og den dagen kunne ikke komme fort nok.

– Det ble snakket om ranet og pappa på byen, i butikken, ja, overalt. Jeg måtte hele tiden svare for meg. Jeg kom meg liksom ikke unna det, sier Nicoline som til tross for dette også fikk mye støtte fra venner og kolleger.

– På studieplassen var jeg jo omgitt av pedagoger, og de var så støttende. De prøvde å gjøre det så trygt som mulig for meg ved å for eksempel legge avisene med forsiden vendt ned, så jeg slapp å se pappa på trykk hver eneste dag, forteller hun.

Gaute, Nicoline og Erling. Gaute er broren til Nicoline og han var publikum i salen da far og søster var på scenen. FOTO: Elisabeth Altenborg

– Ingen ville dele rom med meg

Nicoline fullførte studiene og reiste ut i verden. Først til Spania og Sør-Afrika for videreutdanning, deretter til Costa Rica hvor hun jobbet på barnehjem, lærte spansk og bodde hos en vertsfamilie, før hun avsluttet “komme seg bort fra Norge”-reisen med backpacking i Sør-Amerika.

– I Spania delte jeg hus med tre venninner fra Arendal, og hver søndag var de veldig misførnøyde med meg. Pappa ringte meg nemlig grytidlig hver eneste søndag. Det var hans faste ringetid, men vi hadde alltid vært ute på byen kvelden før. Ingen ville dele rom med meg for å si det sånn, ler Nicoline.

De første seks årene fikk ikke Nicoline og broren lov til å snakke med faren om ranet. Alle telefonsamtaler ble avlyttet og alle besøk ble overvåket. Nicoline opplevde at dette skapte et kunstig forhold mellom dem.

Da faren ble flyttet til Bastøy fengsel, kunne de omsider prate om saken. Uten overvåking hadde Nicoline endelig mulighet til å spørre om hvorfor han gjorde dette, når han visste at han hadde to barn hjemme.

– Men vi pratet aldri om saken likevel. Det ble for uvant og rart, siden vi ikke hadde snakket om det på seks år. Og vi har faktisk aldri snakket om det i senere tid heller. Jeg har lagt fra meg spørsmålet for lenge siden. Han vet nok ikke selv en gang hvorfor han gjorde det, sier Nicoline med et skjevt smil.

Nicoline forteller at hun aldri har snakket ut om saken med faren. FOTO: Elisabeth Altenborg

Politihøyskolen og Fengselsskolen 

Da Nicoline kom tilbake til Norge, fikk hun jobb som miljøterapeut i Stavanger fengsel før hun endelig turte å begi seg ut på det som har vært drømmen siden barndommen – nemlig å bli politi. 

Men å søke opptak på Politihøyskolen som bærer av Havnå-navnet var som å være en kamel som skulle gjennom et nåløye.

Etter å ha fått avslag med begrunnelse om at hun ikke var “personlig egnet», søkte hun seg videre til Fengselsskolen. Men også der møtte hun motstand, med beskjed om at det ikke var “sikkerhetsmessig forsvarlig” at hun skulle jobbe som fengselsbetjent. Likevel fikk hun gjennomført utdanningen, med en bismak, og hun jobbet senere i flere fengsler.

– Jeg hadde brukt så mange år på å bli kvitt skammen. Så var jeg endelig på et sted i livet der jeg hadde selvtillit nok til å velge retning i livet – og plutselig slo den skammen tilbake. Det var rart å oppleve en slik skam i voksen alder, og…den satte seg lenge, forteller Nicoline.

Jobben som fengselsbetjent betydde likevel mye for henne, særlig når hun tok imot barn som skulle besøke innsatte. Hun visste akkurat hvordan de hadde det – hun hadde tross alt vært der selv.

– Jeg ønsket denne jobben fordi jeg alltid har vært interessert i å jobbe med mennesker og fordi jeg selv har erfaring som pårørende, forteller Nicoline. 

Nicoline har opplevd at NOKAS-saken har stått i veien når hun har søkt utdanning. FOTO: Elisabeth Altenborg

Gledet seg ikke til løslatelsen

Gjennom 11 år besøkte Nicoline og lillebroren faren jevnlig i fengselet, bare de to. Samtaler og kortspill ble en vane, men der andre gledet seg til farens løslatelse, bar Nicoline på en helt annen følelse.

– Det var ingen gledens dag for meg da pappa slapp ut av fengsel. Da visste jeg at vi ville miste den kvalitetstiden vi hadde hatt sammen i alle disse årene, fordi alle ville ha en bit av ham. Jeg visste også at det ville være en annen pappa som slapp ut, og løslatelsen ble en bekreftelse på at ting aldri ville bli det samme igjen, forteller Nicoline med et trist blikk.

Nicoline er tydelig på at det har vært tyngre å bære Havnå-navnet som voksen enn som barn. 

– Da jeg skulle leie leilighet første gang, slet jeg også på grunn av etternavnet. Jeg har vurdert mange ganger å bytte det ut, men har følt at det ville vært et svik mot besteforeldrene mine. De var liksom Havnå, så jeg har aldri klart det, sier hun.

Nicoline har laget sin egen familien med samboeren Cecilie og datteren Sara. FOTO: Privat

Svekket tillit

I dag bor Nicoline i en enebolig i Fevik med samboer Cecilie Abrahamsen (33) og datteren Sara (4), som hun selv bar fram. I februar venter de sitt andre barn og denne gangen bærer Cecilie fram. Livet til Nicoline er bra. Hun har lagt jobben som fengselsbetjent bak seg og arbeider nå som saksbehandler. Forholdet til faren beskriver hun som «helt greit».

– Det er jo en tillit der som er svekket, og som jeg kanskje aldri får tilbake. Jeg trodde jeg visste hvem han var – men så gjorde jeg ikke det. Jeg føler ikke jeg helt kan stole på ham, sier hun alvorlig. 

Etter at hun selv fikk barn, har nye følelser blusset opp.

– Jeg har lurt på hvordan han kunne gjøre det han gjorde mens han hadde barn, for…det kunne aldri jeg gjort, sier hun tankefullt før hun forteller hvordan han er som bestefar. 

– Om han er en veldig tilstedeværende bestefar, kan diskuteres. Jeg føler det ikke helt trygt å levere fra meg fireåringen til ham, for å være ærlig, ler hun.

For Fangers Pårørende (FFP)

For Fangers Pårørende (FFP) er en landsdekkende støtte- og interesseorganisasjon for pårørende til personer i varetekt, fengsel eller som gjennomfører straff i samfunnet. Organisasjonen ble etablert i 1992 og har bred kunnskap om kriminalomsorgen, lover, regler og pårørendes rettigheter. Ansatte har daglig kontakt med pårørende. Organisasjonen mottar driftsstøtte fra Justisdepartementet og finansieres også gjennom prosjektmidler, fond og legater. Hovedkontoret ligger i Oslo, med en lokal avdeling i Trøndelag. Styret består av fem til åtte medlemmer hvor flertallet har pårørendeerfaring, og fatter prinsipielle beslutninger om organisasjonens prioriteringer, arbeidsform og etiske retningslinjer. Det daglige arbeidet utføres av arbeidsgruppen.

Vis mer
Vis mindre

 – Men faktisk, rett før Team Havnå kom på kino, ble familien invitert til en privat visning. Da passet pappa Sara for aller første gang, så både samboeren min og jeg kunne dra. Og det gikk bra, forteller hun lattermildt. 

Nicoline mener filmen var god – ja, kanskje litt for god. 

– Tobias Santelmann fikk veldig godt frem hvordan pappa var. Jeg viste datteren min et klipp og spurte hvem det var. “Det er bestefar!” svarte hun. Da er du en god skuespiller, ler Nicoline.

Med filmen friskt i minnet forteller hun at nettopp dette er grunnen til at hun nå ønsker å fortelle sin historie.

– Det er en historie som mangler i filmen. Man får inntrykk av at jeg og broren min ikke hadde noe kontakt med pappa, men det er helt feil. Derfor ønsker jeg å fortelle min historie nå, avslutter hun.