BUTSJA (Dagbladet): En tjukk, men gjennomsiktig tape er klistret fast i et kryss på innsiden av kjøkkenvinduene i leiligheten til Ihor Savtsjenko (58) og kona i Kyiv-forstaden Butsja.
Savtsjenko åpner et av vinduene og peker ut mot en plass på bakkeplan, skrått nedenfor og til venstre fra ekteparets leilighet i fjerde etasje.
– En russisk drone traff et tre i nærheten her, styrtet og eksploderte der nede. Heldigvis gikk det bra med oss, sier Savtsjenko til Dagbladet.

TAPER VINDUENE: Etter dronenedslaget for et par uker siden, har Ihor Savtsjenko og kona begynt å tape vinduene på innsiden. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
– Naboene var ikke så heldige, legger han til og peker i motsatt retning, til en annen del av den U-formede blokka.
På fasaden han peker mot, er det knapt en intakt glassrute igjen.
Klokka var rundt 01.00 på natta. Han og kona – og alle andre i blokka og området rundt – ble vekket av det kraftige smellet og at det ristet i bakken.
– Det var den nærmeste opplevelsen vi har hatt med krigen siden 2022. Da slo det ned artillerigranater rett utenfor her, og det lå døde mennesker i gatene, sier Savtsjenko.
DRONEKRIGEN: Dagbladet er i Kyiv, og har fått møte menneskene bak Ukrainas dronekrigføring. Reporter: Jesper Nordahl Finsveen / Foto: Hans Arne Vedlog / Klipp: Bård Sørø Olsen
– Hun tror ikke helt på meg
Han setter seg ned ved kjøkkenbordet, tar seg til ansiktet og puster tungt ut. Det ser nesten ut som om 58-åringen stålsetter seg før han begynner å fortelle.
Han forteller om hvordan han og familien mistet alt de eide da de flyktet fra byen Horlivka i Donetsk fylke kort tid etter Russland invaderte Ukraina for første gang i 2014.
Om hvordan ekteparet brukte sine siste sparepenger på leiligheten i Butsja, og de første to åra sov på madrasser for å leve i frihet i Kyiv-forstaden framfor den såkalte folkerepublikken i Donetsk.

Unike bilder: På innsiden av Ukrainas dronekrig
Om hvordan de febrilsk forsøkte å få døtrene ut av Butsja da Russland igjen invaderte Ukraina i 2022, og hvordan de så vidt overlevde den russiske okkupanthærens herjinger i den frodige forstaden.
Og til slutt om hvordan han noen dager før han inviterte Dagbladet hjem, møtte mora si igjen for første gang siden 2014.
– Da vi flyktet fra Horlivka, ble hun igjen. Hun har bodd der siden, under russisk okkupasjon, og har blitt veldig påvirket av russisk propaganda. Til og med min egen mor tror ikke helt på meg når jeg forteller om det jeg opplevde og så med egne øyne finne sted her, sier Savtsjenko.
IKKE DET SAMME: Dagbladets reporter Jesper og fotograf Hans Arne har vært i Ukrainas hovedstad Kyiv flere ganger under krigen. Denne gangen er noe annerledes. Video: Jesper Nordahl Finsveen / Hans Arne Vedlog / Anabelle Bruun
Det er nettopp derfor han takker ja til å møte Dagbladet: For å tale i mot Russlands propaganda.
Nekter for alt
Russiske myndigheter nekter for å ha begått noen overgrep i Butsja, og har i ettertid forfremmet flere av offiserene som er anklaget for å ha begått, eller beordret andre til å begå, krigsforbrytelser.
De hevder, uten uavhengig verifiserbar dokumentasjon, at Butsja-ofrenes vitnemål enten er fabrikkert eller politisk motivert. Og at bildene fra Butsja etter frigjøringen av forstaden, som rystet en hel verden, ble iscenesatt.
Ikke bare tviholder Russland på det en rekke internasjonale mediehus, menneskerettsorganisasjoner og FN kaller for løgner, de fortsetter å spre dem i stor skala.
Okkupasjonen av Butsja
24. februar 2022: Russland invaderer Ukraina. Russiske styrker rykker fra Belarus mot Kyiv.
27. februar: Russiske styrker trenger inn i Butsja, men møter kraftig ukrainsk motstand.
4.- 5. mars: Russerne vender tilbake og tar kontroll over byen etter harde kamper.
Mars: Under okkupasjonen blir sivile drept, torturert og utsatt for andre overgrep. Russiske styrker gjennomfører blant annet summariske henrettelser.
30.–31. mars: Russiske styrker trekker seg ut. Butsja kommer tilbake under ukrainsk kontroll.
2. april: Journalister og ukrainske styrker finner døde sivile i gater, bygninger og provisoriske graver. Bildene fra Butsja ryster en hel verden.
Vis mer
Vis mindre
Under FNs generalforsamling i slutten av september, brukte Russland anledningen til å overlevere en rapport med sin alternative fortelling om hendelsene i Butsja til generalsekretær António Guterres.
– Jeg er ikke overrasket i det hele tatt. Det eneste russerne gjør, er å ljuge. Det som hadde overrasket meg, var hvis de ikke gjorde det, sier Savtsjenko.
Han har selv latt seg intervjue av FNs granskere, som i desember 2022 slo fast at russiske styrker begikk krigsforbrytelser i Butsja.
– De som kom hit, drepte flere av vennene mine. De begikk overgrep mot hele byen. De har forandret livet mitt, livene til min kone og mine døtre. Det er mye jeg har lyst til å si og gjøre for å hevne meg på de som kom hit med våpen i hånd, men jeg er redd for å si det høyt, sier Savtsjenko.

Frykt og avsky i Kyiv
Mistet alt de eide
Første gang Ihor og familien flyktet fra russerne, var i 2014. Russiske styrker rykket inn og okkuperte hele Krim-halvøya og deler av de ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk.
To dager etter at en såkalt folkeavstemning om uavhengighet ble avholdt i Donetsk fylke, flyktet Ihor og familien vestover. I flukten mistet de alt de eide og hadde i Horlivka, men hadde akkurat råd til en leilighet i Kyiv-forstaden Butsja. Mora til Ihor bestemte seg for å bli igjen.
– Vi brukte våre siste penger på denne leiligheten. De første to åra sov vi på madrasser, for vi hadde ingenting annet, sier Savtsjenko.
Han var aldri i tvil om at Russland på et eller annet tidspunkt ville forsøke å legge hele Ukraina under seg.

I april 2014 tok russiske styrker kontroll over Horlivka etter å ha stormet politistasjonen 14. april og okkupert rådhuset 30. april. Det ble gjennomført en såkalt folkeavstemning i mai samme år. Her fra stormingen av politihuset 14. april. Foto: AP / Efrem Lukatsky / NTB
– Alt som har skjedd de siste tolv åra, er bare steg på veien mot deres mål som er en fullstendig utslettelse av Ukraina, sier han.
Det han ikke forventet, var at russiske styrker ville invadere Ukraina og Kyiv fra Belarus i nord.
– Da vi flyttet til Butsja, ble vi enige som familie at hvis noe skjedde, skulle døtrene våre komme hit til oss.
Og da Russland gikk til fullskalainvasjon 24. februar 2022, søkte døtrene, som da begge bodde i hovedstaden, tilflukt hos foreldrene i Butsja.
Det ble en skjebnesvanger avgjørelse.
REDD: Den siste tiden har russiske missiler truffet flere viktige bruer i Ukrainas hovedstad Kyiv. Dette skaper frykt og store problemer for innbyggerne i millionbyen. Reporter:Jesper Nordahl Finsveen / Foto: Hans Arne Vedlog / Klipp: Edward Stenlund
Ble advart mot å returnere
En drøy uke etter invasjonen nærmet russiske styrker seg Butsja og Irpin. Mobilnettet var nede, informasjonen mangelfull og artillerigranatene slo ned i området.
Om morgenen 3. mars bestemte Ihor seg for å evakuere døtrene. Bruene var ødelagt, og den siste fluktmuligheten gikk gjennom Irpin, der tog fortsatt fraktet sivile til Kyiv.
På vei til togstasjonen passerte de en ukrainsk kontrollpost. Soldatene advarte ham.
– De sa at innen jeg kom tilbake, kunne det allerede være for seint, sier han.
Ihor fikk døtrene på toget og kjørte tilbake. Da var kontrollposten borte, og russiske militærkolonner rykket inn i Butsja.
Hjemme var leiligheten tom. Kona var forsvunnet.

Dronejegeren i Kyiv: – De angriper hver time
Tre dager uten kontakt
Mens Ihor evakuerte døtrene, hadde kona søkt tilflukt i en skolekjeller ikke langt unna. Uten fungerende mobilnett visste ingen av dem hvordan det gikk med den andre.
Ihor fikk etter hvert vite hvor kona hadde dratt, men valgte å bli i leiligheten. De neste tre dagene var ekteparet atskilt, uten strøm, vann eller mobilforbindelse.
Samtidig strømmet russiske styrker inn i Butsja. De opprettet artilleristillinger i nærheten av blokka, mens tunge militærkjøretøy rullet gjennom gatene.
Søndag 6. mars samlet beboerne seg på gårdsplassen for å diskutere hva de skulle gjøre dersom bygningen ble truffet.
Da vennene Dima og Jana kjørte forbi på vei til apoteket for å forsøke å finne medisiner, ble Ihor med. Han ville forsøke å finne kona.
De rakk bare å kjøre et par hundre meter før helvete brøt løs.

MØTTES UTE: Naboene i blokka møttes ute på gårdsplassen for å diskutere hva de skulle gjøre i fall russerne angrep blokka, eller tok over den, da Ihor bestemte seg for å forsøke å ta seg til kona. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Beskutt av russerne
En russisk panservogn åpnet ild mot bilen. Ihor kastet seg ned i baksetet mens glasskårene føk rundt ham.
Dima ble truffet i beinet og mistet bevisstheten. Jana skrek av smerte. Ansiktet hennes var dekket av blod. Bilen stanset på skrå i veien, men skytingen fortsatte.
Ihor krabbet ut og søkte dekning bak en betongstolpe langs veien.
– Jeg karret meg hit og presset meg så tett inntil denne som mulig, sier han.
Han setter seg ned og lener ryggen mot stolpen, som knapt er bred nok til å skjule ham. Fire og et halvt år seinere er kulehullene fortsatt synlige.
– Da jeg hørte soldatene nærme seg, løftet jeg hendene og skrek at jeg var sivil.
To russiske soldater omringet ham med våpnene rettet mot kroppen. De krevde ID-papirene hans og undersøkte telefonen. Da Ihor ba om å få den tilbake, fikk han et svar han aldri glemmer.
– «Du trenger den ikke uansett. Vi skal drepe deg», sa de til meg.

Krig og kjærlighet i Ukraina
– Vi kom til å dø uansett
Ihor tryglet soldatene om å få hjelpe vennene. Dima lå på asfalten med et skuddskadet bein, mens Jana hadde fått det ene øyet ødelagt av glasskår.
Til slutt fikk de lov til å hjelpe Dima tilbake i bilen, men russerne nektet å bidra.
– «Dere får bære ham, ellers er dere ferdige», sa de til oss.
Den gjennomhullede bilen ville ikke starte. Ihor åpnet panseret, oppdaget at en batterikontakt hadde løsnet og fikk motoren i gang.
Etter nye forhandlinger fikk de lov til å kjøre til sykehuset. Russerne lovet at de skulle få passere.

SØNDERSKUTT: Slik så bilen ut etter å ha blitt beskutt av russiske soldater. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
– Jeg var overbevist om at vi kom til å dø uansett, så vi kunne like gjerne ta sjansen.
Til Ihors overraskelse nådde de sykehuset uten å bli stanset. Han overlot vennene til helsepersonellet og fortsatte til fots mot skolen der kona oppholdt seg. Underveis passerte han flere døde sivile i gatene.
Ihor fant kona i live i skolekjelleren. Men gjenforeningen var preget av sjokk.
– Ingen av oss reagerte noe særlig. Seinere den kvelden begynte jeg å skjelve voldsomt. Da forsto jeg hva som hadde skjedd.
Den 11. mars klarte ekteparet å evakuere fra Butsja. For andre gang på åtte år forlot de alt de eide, uten å vite om de noen gang ville komme hjem igjen.

STOPPET DER: Ihor viser Dagbladet ruta han, Dima og Jana tok før de ble beskutt av russiske styrker. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
– Men det er min mor
Over 450 sivile ble drept under okkupasjonen av Butsja, ifølge ukrainske myndigheter.
– Jeg er selvfølgelig lettet over å ha overlevd, men føler også skyld over at jeg klarte meg, når så mange andre mistet livet og ble utsatt for …, sier Ihor og tar en pause.
– … ja, alt de ble utsatt for.
Ifølge FN ble mange av ofrene torturert før de ble drept. Overlevende har også fortalt om omfattende mishandling.
Men det er først når Ihor forteller om gjensynet med mora, for første gang siden 2014, at 58-åringen blir tydelig beveget.

PAUSE: Ihor må ta en pause når han forteller om gjensynet med mora for første gang på tolv år. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Familien møttes på ferie i Tyrkia, men selv der slapp ikke krigen taket. Tyrkia er det eneste Nato-landet som ikke har innført sanksjoner mot Russland.
– Det var russere overalt. På hotellet, i gatene, på stranda. At de fortsatt kan reise rundt på den måten, var og er veldig vanskelig å forholde seg til, sier Ihor.
Like vanskelig var det å oppleve at mora, selv ansikt-til-ansikt, ikke helt trodde på fortellingene hans fra Butsja.
– Det er jo … vanskelig, men … det er min mor. Jeg hadde egentlig begynt å miste håpet om å se henne igjen, så det var veldig, veldig godt, sier Ihor.