Da Haakon fortalte familien at han planla å gå Norge på langs før han fylte 17, ble de ikke overrasket.
– Jeg sa bare at neste 17. mai, da står jeg på Lindesnes og begynner å gå. Det var egentlig bestemt før det også, men da sa jeg det høyt, forteller 16-åringen til VG.
Fire måneder og 270 mil senere sto han på Nordkapp – alene, i soloppgang, uten et eneste menneske å se.
– Det var så stille. Det var egentlig helt perfekt sånn, sier Lorentzen til VG, nå trygt hjemme i Trondheim – noen dager etter at han fullførte turen.
Lorentzen gikk i mål 2. september, 21 dager tidligere enn planlagt. Han fyller nemlig 17 år den 23. september, og kunne jo ikke fullføre turen som 17-åring.
– Det hadde bare blitt rot om jeg måtte si at jeg startet som 16 og kom i mål som 17. Mye enklere å bare være 16 hele veien, sier Lorentzen med et lurt smil.
Turinteressen startet da han var liten. Hver tur ble lengre og større.
Norge på tvers i 2017.
En hybridtur med sykkel og vandring i 2020 – den gangen fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så nå – en drøm han hadde båret på i flere år:
– Jeg ville gå hele veien. Ikke bruke bil, båt, buss eller sykkel. Ikke bli fraktet noe sted. Ikke engang ta en snarvei med båt over vann. Det måtte være til fots, hele veien, sier Lorentzen.
Turen ble 109 dager lang. Den første dagen gikk han 20 kilometer, noe han i ettertid kjenner kanskje var mye.
– Jeg fikk store og stygge blemmer på beina den første dagen. Det lærte meg å ta det roligere i starten, men etter hvert ble det lange dager uansett. Syv, åtte – noen ganger fjorten timer hver dag.
Pause? Det ble det lite av.
– Jeg gikk hver dag. Jeg måtte det, ellers tikket kilometerne opp i hodet mitt. Jeg visste at de ikke forsvinner av seg selv, forteller Lorentzen.
Etter å bare ha vært hjemme noen dager med familien igjen, har ikke Lorentzen rukket å bearbeide turen helt. Han er tydelig på at det er mye å bearbeide.
Lorentzen forteller om en av de verste dagene. Et møte med en flomstor elv i Padjelanta Nasjonalpark i Sverige.
På grunn av noen krevende partier i Norge med fjell og is, valgte Haakon å legge ruten innom Sverige for å unngå det verste – slik mange gjør for å slippe de mest utfordrende strekningene.
– Jeg visste det kanskje ikke der og da, men det var nok den tyngste dagen på turen. Elva var for stri til å krysse. Vi fikk senere høre at noen nesten hadde blitt dratt med 20 meter nedover. Vi endte opp med å gå fem kilometer ekstra for å finne et tryggere vadested. Du lærer å ta de trygge valgene, sier Lorentzen, og kaster et blikk bort på pappa, Øystein, som gikk to uker sammen med Haakon.
– Det verste er når det baller seg på. Når en ting er dritt, og så skjer det noe mer … og så enda litt til. Jeg lærte at det hjelper å tenke positivt. Hvis jeg begynner å tenke negativt, så blir alt bare tyngre, sier han.
Hele livet har Haakon vært glad i friluftsliv. Foreldrene tar likevel ikke æren for engasjementet.
– Vi har ikke gått spesielt mye på tur sammenlignet med andre, men vi har vært en del ute – i telt og i skogen. Haakons søsken liker også å være ute, men ikke med like stort engasjement som Haakon, forteller faren.
Ved kjøkkenbordet kommer det også frem at Lorentzen gjerne overnatter ute – enten i hagen eller på balkongen.
– Nå har jeg sovet inne siden jeg kom hjem, men jeg flytter nok snart ut igjen, sier Haakon med en selvsikkerhet og et blikk preget av selvfølgelighet.
– Hodet må være med fra start
Under hetebølgen i juli måtte Lorentzen snu døgnet for å kunne gå mens det var litt kjøligere luft.
– Det var 35 varmegrader, klegg, og jeg kunne ikke stoppe. Det var tungt å puste med sekk og myggnett. Det var for varmt. Til slutt begynte jeg å gå om natten og sove på dagen, for å unngå varmen, forteller Lorentzen.
Han legger ikke skjul på at deler av turen har vært krevende – både fysisk og mentalt.
– Hvis jeg først tillot meg selv å tenke negativt, så ble alt bare tyngre. Da mistet jeg fokus. Så jeg prøvde å ignorere det jeg savnet med å være hjemme.
– Hva er det mest avgjørende for å klare en slik tur?
– Det mentale. Det er viktigere enn det fysiske. Kroppen blir sterkere underveis, men hodet må være med fra start.
– Hva gjør man da, når det tærer på?
– Jeg snakker med meg selv. Setter små delmål. «I dag skal jeg gå dit». Ikke tenk på hele distansen. Bare på dagens.
Foreldrene har støttet Haakon hele veien. I stedet for å svare «nei» med én gang, valgte de å finne ut om det kunne la seg gjøre.
– Og hvis det ikke går, så har vi i det minste prøvd, sier Tone Selnes Lorentzen.
På andre siden av kjøkkenbordet sitter Haakon med capsen på. Men det er ikke hvilken som helt caps. Det står «Nordkapp» i hvite bokstaver.
– Det var aldri snakk om at jeg ikke hadde fått det til, hadde jeg ikke klart det nå, hadde jeg bare prøvd igjen, sier han bestemt.
– Det var viktig for meg å gjøre dette på min måte. Bære alt selv. Ikke få hjelp med sekken. Jeg ville vite at jeg klarte det alene, en latter høres rundt kjøkkenbordet. Foreldrene bekrefter at Haakon har båret alt selv.
16-åringen har derimot fått hjelp av foreldrene med forsyninger.
Det har gjort at Haakon kan gå ruter som andre kanskje ikke har kunnet gått, fordi han ikke er avhengig av stasjoner med forhåndstilsendt mat.
Og selvfølgelig: naboen, også kjent som karteksperten. Ifølge Lorentzen var han uvurderlig i planleggingen av den beste ruten.
– Har du et favorittøyeblikk fra turen?
– Da jeg fant en multemyr helt alene. Jeg hadde gått gjennom en tung dag, og så skjer det bare. Du kjenner bare lykke. Og alle øyeblikkene med dyr. Rype, rev, reinsdyr – jeg elsker å se dyr, sier han og smiler bredt.
Også et møte med Jens Kvernmo, det store forbildet, ble et spesielt stopp på turen da Lorentzen var i Trøndelag – et minne han verdsetter høyt.
Som 16-åring er han muligens ikke helt som alle andre. Han utmerker seg kanskje mer med gjennomføringsevne enn med store ord.
– Jeg tror mange er redde for å prøve. Redde for ikke å lykkes. Jeg har også kjent på det, men det hjelper å dele opp et mål i små deler. En dag om gangen.
Etter hjemkomsten ble han feiret på tradisjonelt vis.
– Det sto folk med flagg i hagen. Det var besteforeldre, naboer og tanter og onkler. Jeg trodde ikke det skulle bli noe sånt, men det var fint. Da skjønte jeg at folk faktisk har fått det med seg.
Haakon nøler med å svare på om han planlegger en ny ekspedisjon. Akkurat nå drømmer han mest om en vanlig fisketur eller en tur på hytta. En tur uten et kilometerpress.
– Jeg tror jeg gleder meg til bare å være litt hjemme nå, sier han og smiler.
Men, som han selv påpeker, er det lett å glemme hvor krevende dagene egentlig var.
– Hjernen er rar. Den leger det vonde. Det betyr at jeg nok blir å dra ut igjen.