Friidretts-VM
Glem de tapte medaljene. Disse jentene er viktigst uansett.
FORANDRER ALT: Et VM med Norge på 6.plass i finalen på 4×400 meter, overgår alle tapte medaljer for norsk friidrett. Suksessen med Josefine Tomine Eriksen Aks, Amalie Iuel, Lakeri Ertzgaard og Henriette Jæger er det største som kan skje for friidrettsmiljøet Norge rundt. FOTO: Heiko Junger/NTB.
ETTER en søndags morgen der alt så ut til å rakne for norsk friidrett, gjelder det å skjønne hva som virkelig betyr noe i denne sporten for oss.
Selvsagt er det nitrist når den flotte idrettsgutten Sander Skotheim smeller i hekken og blir disket fra et mulig gull i 10-kamp.
Eller når trygge Karsten Warholm plutselig gjør en sjokkerende tidlig feil, og er ute av det som skulle bli tidenes beste finale på 400 meter hekk.
Pluss på med en skadepreget Jakob Ingebrigtsens totale miss på 1500- meter forleden og kreftene som forsvant i spurten på 5000-meter-finalen i dag, Narve Gilje Nordås trøbbel med å få ut sitt beste og olympiamester Markus Rooth på krykker hjemme, så har du bildet av den komplette VM-fiaskoen 2025.
Det mesterskapet som skulle bli det beste noensinne for en norsk friidrett, ble altså tilsynelatende det verste på mange år.
Hvis du lar deg blende av medaljer.
SÅ nærsynt trenger ikke sportssjef Erlend Slokvik å være når friidrettslederne i ettermiddag skal oppsummere Tokyo-VM 2025. Selv om skuffelsene har stått i kø for de norske stjernene, overskygger egentlig kvinnelagets 6.plass i VM-finalen på 4×400 meter all motgangen:
Over tid er Amalie Iuel og jentegjengen hennes det absolutt viktigste for friidrettsmiljøet Norge rundt.
Deres prestasjon med å sette norsk rekord i VM-finalen, er noe av det største som har skjedd for denne sporten vår.
Og mye større enn enda flere medaljer fra de norske verdensstjernene Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm.
Da blir det bare tull å kritisere Norge for svak VM-innsats.
– Vet ikke hva som skjer
FOR det å få en gruppe med seks norske 400 meter-jenter til det høyeste nivået i internasjonal friidrett, speiler nettopp disse to verdensstjernenes betydning for norsk friidrett.
Det var de som viste at alt var mulig.
Jakob med å revolusjonere tenkningen i et internasjonalt løpermiljø som begynte å tro at du måtte være afrikaner for å hevde deg i verdenstoppen på 1500 -og 5000-meter, og Karsten med å løfte nivået på 400 meter hekk til månen.
Alt rakner for Norge
MÅTEN disse to trente på, har forandret treningshverdagen for yngre utøvere i vidt forskjellige øvelser. De siste sesongene har det kommet spennende nye norske navn, og gitt norsk friidrett en helt annen bredde enn før.
Plutselig var Norge i OL-finale på 400 meter både for kvinner og menn, fikk fram flotte stavhoppere og hadde en duo i verdenstoppen i 10-kamp.
Det er blitt stas å være god i friidrett. Seinest rett før avreise til VM løp en norsk 16-åring inn til årsbeste i Europa i klassen under 18, og fikk stor omtale på NRK.
Må være noe i vannet
ALT dette skjer i en norsk friidrett som lenge har hatt fin rekruttering blant barna, og der mosjonsløpene Norge rundt nå opplever en boom. Ikke rart at sponsorene nå strømmer friidretten vår.
Den trenden gir en perfekt timing med dette jentelaget på 4×400 meter. Eller som Lakeri Ertzgaard sa om suksessen allerede før denne VM-finalen:
– Jeg synes den kler oss.
Sjokkerte kjæresten
DET er utvilsomt sant. Laget med Ertzgaard, Josefine Tomine Eriksen Aks, Amalie Iuel og Henriette Jæger viser den avgjørende underliggende framgangen i det norske friidrettsmiljøet på et herlig, avslappet vis:
– Vi et et raskt lag, et kult lag og vi har sykt mye gøy sammen, oppsummerer Lakeri stafett-eventyret i Tokyo til NRK.
Det er en friskmelding av hele norsk friidrett midt i skuffelsen over at det ikke ble så mange VM-medaljer som noen hadde regnet med.
JAKOB INGEBRIGTSEN var innom det etter sin 10.plass på 5000 meter. Midt i nederlaget var han strålende fornøyd over jobben han har gjort under det lange skadeavbrekket:
– Verdt å være en del av det norske lag. Vi har alle svakheter, og nå er de blitt avslørt. Det gjør oss bare sterkere. Vi har et fantastisk samhold, sa verdens egentlig beste 5000 meter etter å ha blitt fraløpt på sisterunden i VM-finalen.
Motgangen har gjort han enda mer moden og åpen for å se sitt eget nederlag i en større sammenheng.
– Sjelden vi ser ham sånn
MEDALJETELLING blir ofte toppidrettens tristeste øvelse. Metallet i seg selv forteller jo aldri den menneskelige historien bak resultatet, og skinnet fra gullene kan bedra. Den internasjonale friidretten er ett av de verste eksemplene på det.
Da gjelder det for norsk friidrett å løfte blikket fra medaljene som glapp i Tokyo. Den motgangen har vidt forskjellige årsaker, og forklarer ingen grunnleggende svikt verken i VM-forberedelser eller gjennomføring av mesterskap.
DET som derimot er til å skjønne er suksessen for et norsk stafettlag med fire utøvere og to lojale, støttende reserver.
Når du har mamma Unn Merete Lie Jæger som leder for laget og strålende trener for Henriette, Karsten Warholms dyktige hjelper Leif Olav Alnes i kulissene og den sosiale kraften Amalie Iuel som frontfigur, er dette en kraftblanding for norsk friidrett.
Gleden rundt disse stafettjentene, er alene verdt alle medaljene som glapp.
Norge til finale – tross trøbbel