Vi skal tilbake til sommeren 2025. Helle Staff hadde akkurat blitt mor. Etter en normal graviditet og det hun selv beskriver som en relativt problemfri fødsel, var hun nå klar for å ta med datteren hjem. Nå var det bare henne, mannen og datteren, overlatt til den store verdenen.
– Barselperioden var som et slag i trynet for meg. Alt hadde gått så fint fram til det. Under graviditeten kunne jeg nesten ikke vente på å få møte barnet mitt. Selve fødselen var også fin, og jeg følte meg som en urkvinne da jeg fødte henne.
– Men noen uker etter at hun ble født, føltes det som om verden var snudd opp ned, på en helt annen måte enn jeg hadde forventet, forteller hun til KK.

Det enkle grepet kan gjøre stor forskjell ved søvnmangel
En tøff periode
Barselperioden var midt på sommeren, som gjorde at både hun og barnefaren Martin kunne være sammen med datteren de første fem ukene. Samtidig betydde det også at flere av helsetjenestene hadde sommerstengt.
– Da Martin skulle tilbake på jobb etter de fem ukene sammen ble ting beintøft. Jeg var så vant til at han var der, og fikk en brutal knekk. Jeg kjente på en sorg over at mitt gamle liv var over. Det var som om jeg ikke greide å forstå at dette bare var for en periode.
– Jeg slet også med å amme og følte at jeg ikke strakk til som mamma. Det var som om jeg ble lenket fast til sofaen og hjemmet.
Ute skinte sola, temperaturene var høye, og i byen krydde det av mennesker som hadde kommet ut fra vinterhiet. Lykken var til å ta og føle på ute, men for Helle, som stadig isolerte seg mer og mer inne, bar dagene med seg et mørke.
– Ikke alt går på skinner når man er nybakt mor. Jeg slet med å tilpasse meg det, og kunne skamme meg over de minste ting som at hun gråt mens vi var ute på trilletur. Det at jeg ble stresset, gjorde at jeg isolerte meg, noe som igjen gjorde alt verre.

Kun to har fått navnet siden 50-tallet
Vendepunktet
Helle tar oss med til en av de tøffeste dagene i barselperioden. Lille Lara gråt og gråt. Helle la henne over skulderen, vugget datteren sakte opp og ned mens hun sang for henne. Likevel var det som om ingenting hjalp. Hun tok opp telefonen og slo desperat inn nummeret til helsestasjonen for å få råd.
– Ingenting hjalp, og jeg klarte ikke å få henne til å slutte å gråte. Jeg stod i gangen og hylgråt. Den dagen gråt jeg syv timer i strekk.
– Til slutt ringte jeg Martin, som var på jobb.
«Dette går ikke, jeg klarer ikke å se lys i enden av tunnelen. Du må komme hjem.»
– Måten Martin møtte meg på den dagen, var akkurat det jeg trengte. Han sa at vi skulle finne lyset sammen, men for å få det til mente han at jeg måtte komme meg ut av leiligheten og slutte å isolere meg.
– Det var litt som en fotballtrener som gir råd til spillerne sine: tydelig og streng, men råd gitt i aller beste mening.
Helle kledde seg opp, fant fram et par store solbriller for å dekke til øynene som var hovne etter å ha grått i timesvis. Så pakket hun datteren inn i vognen og gikk ut døren. For første gang på en stund møtte hun andre mennesker og deltok på et event i regi av jobben.
– På jobbeventet var det flere nybakte mødre, blant annet min venn og kollega Ragnhild.
Helle tok av de store solbrillene, og de hovne øynene møtte Ragnhilds blikk.
«Hva skjer?», spurte Ragnhild, mens hun selv ammet barnet sitt.
– Da knakk jeg helt sammen og fortalte at jeg syntes det var vanskelig, og at jeg ikke fikk til å produsere nok melk.
Datteren til Helle fortsatte å gråte.
– Så bestemte jeg meg for å spørre om Ragnhild kunne amme Lara for meg.
– Hun sa hun selvsagt ville hjelpe meg, og satte seg ned med mitt og hennes barn, som ble ammet med hver sin pupp. Det var rart å se noen andre amme babyen min, men det var også en form for lettelse, for jeg så at barnet mitt fikk det hun trengte.
Å komme seg ut og å se hvordan kvinner og mødre kan stille opp for hverandre i en sårbar periode, snudde alt for Helle.
– Det ble et vendepunkt for meg. Jeg følte meg mindre alene i morsrollen. Mange vil kanskje tenke at det er merkelig å la noen andre amme barnet sitt, men for meg føltes det fint. Vi mennesker er flokkdyr, og lettelsen jeg følte på, var euforisk.
Opplever du at det er tabubelagt å snakke om at man ikke får til å amme?
– Ja, spesielt i tidligere generasjoner. Jeg tror det er viktig at vi også snakker om det som er tøft i morsrollen. Selv om jeg ikke hadde fødselsdepresjon, var barselperioden beintøff. Jeg er glad vi går i en retning hvor man kan prate mer åpent. Man kan ha utfordringer uten å være en dårlig mor.

Dette gjør besteforeldre bedre enn mamma og pappa
En ny verden
Det er i dag ett og et halvt år siden hun ble mor. På den tiden har hun lært mye, som hun også ønsker å videreformidle i håp om at det kan gjøre det lettere for andre mødre.
– I dag har jeg det mye bedre, og jeg elsker å være mamma.
– Å ha muligheten til å sende henne i barnehagen har også vært til stor hjelp. Ikke fordi jeg ikke liker å være med datteren min, men fordi jeg ser at hun utvikler seg, lærer og koser seg der. Samtidig får jeg muligheten til å jobbe. Den kombinasjonen elsker jeg. Det gir meg overskudd til å være en god mor.

Åsa var skolevegrer som barn. Så kom hun seg tilbake: – Jeg møtte en psykolog som så akkurat hva trengte
Til andre mødre som står i en liknende situasjon som hun selv gjorde, har hun ett klart råd:
– Husk at ting går i perioder, men så går det over. Det finnes hjelp å få, både av andre mødre og helsepersonell.