NB: Denne kommentaren spolerer deler av Silent Hill 2 og Dead Space.

Jeg må være ærlig. Jeg synes såkalte «cozy games» er noe ræl.

Stardew Valley fanget meg aldri, My Time at Portia sin visuelle identitet gjør meg kvalm, og det hjelper ikke at alle andre spillene i denne sjangeren, hvorav det er enormt mange, kun prøver å kopiere disse. Kapp ned noen trær her, skaff deg en ku der, brygg en spirituell heksedrink om og om igjen.

Jeg anerkjenner spillenes kvalitet, appell og popularitet, og spilte selv Animal Crossing under pandemien, men for meg er dette en uinteressant sjanger som gir meg lite.

Varme har jeg aldri taklet bra, og i år har temperaturene vært skremmende høye.

Som gamer er sommeren heller ikke noe særlig gøy, da man ofte kjenner på skam av å sitte inne i det pene været. Og når man først tar med konsollen sin utendørs er det for varmt til at den kan brukes.

Dermed er høsten årstiden jeg liker best. Kveldene blir mørke, og sommerens eksplosjon av grønn og blå blir byttet ut av høstens oransje og brune prakt. Temperaturen faller og kveldens ro blir periodisk druknet av terapeutiske regndråper som treffer vinduet.

Som morfar alltid sa, «september er den vakreste måneden i året».

Det gjør noe med meg.

Allerede før man har tatt kontroll over James er Silent Hill interessant.

Konami

Til tross for at jeg og flere opplever at høsten og vinteren er tung å få seg gjennom, så er det noe vakkert i at omverdenen visner og dør. Det er en skjønnhet i mørket. Mange utnytter denne andre halvdelen av året til å spille «koselige» spill.

Så hvilke spillopplevelser søker jeg da kveldene blir mørke, regnet ruller ned vinduet og nyhetssendingene blir mer og mer dystre?

Hva kan jeg gjøre når «koselige» spill ikke gir meg flykten jeg ser etter?

Jeg spiller skrekkspill, såklart.

Jeg elsker den skumle atmosfæren, det treige tempoet, de fantastiske skapte brettene og de interessante monsterne. Men mer enn alt elsker jeg at denne sjangeren er den eneste plassen hvor spill utforsker mørkere tematikk som ellers ikke ville ha passet inn i mediet. Spillmediet er ikke fremmed til å utforske utfordrende tematikk, men skrekkspill lar spillskapere være modige nok til å ta et trossprang inn i mer komplekse måter å formidle nyanserte narrativ på. I de tilfellene hvor dette er gjort effektivt, skapes en enormt hengiven opplevelse.

Ludonarrativ dissonans, konflikten mellom spillets narrativ og spillerens handlinger, må du lete lenge etter her. Og de gangene ludonarrativ dissonans oppstår, kan du banne på at det blir brukt bevisst.

Et prakteksempel på spillene jeg blir trukket til i denne årstiden er Silent Hill 2.

Spillet følger James Sunderland, en enkemann som har reist til byen Silent Hill etter å ha mottatt et brev fra sin tilsynelatende avdøde kone, Mary. Allerede før man har tatt kontroll over James er spillet interessant. Mary er jo død, så det er jo ikke hun som har sendt brevet. Eller? Hva om? Nei. Ja, men hvordan?

Umulig. Jeg er hekta.

James sin reise gjennom Silent Hill utvikler seg til å bli mer en reise gjennom hans egen sinnstilstand. Alt fra hvordan monsterne er designet, til hvilke områder du utforsker får ny mening, spesielt på gjentakende gjennomspillinger. Alt James gjør er viktig for historiefortellingen, og dermed blir alt du gjør som spiller viktig. Det som følger er flere timer med intens og engasjerende spilling, hjerteknusende historiefortelling og dypt forstyrrende bilder som får deg til å gå dypt inn i deg selv og se nærmere på de mørkeste delene av din egen underbevissthet. Og når teppet blir revet bort fra under deg, og den ludonarrative dissonansen slår inn for fullt, sitter du igjen med en av de mest ukomfortable og dyptgående kunst- og kulturuttrykkene en kan ha, uavhengig av medium.

James sin reise gjennom Silent Hill utvikler seg til å bli mer en reise gjennom hans egen sinnstilstand.

Konami

På den andre siden av spekteret har du skrekkspill som Dead Space.

Året er 2058 og ingeniøren Isaac Clarke blir sendt ombord romskipet USG Ishumura, som har sendt ut et SOS-signal etter å ha funnet noe på planeten den gikk i bane rundt. Dette er også tilfeldigvis romskipet Isaacs kjæreste, Nicole, var stasjonert på. I likhet med Silent Hill 2 bruker Dead Space en upålitelig protagonist til å ramme inn hele opplevelsen, bare denne gangen er spillet mer actionfokusert.

Romskipet er, såklart, infestert av kjøttetende aliens født av menneskelik, og disse «Necromorphs» er ikke akkurat så pene å se på i svakt lys.

Gjennom spillet har Isaac som oftest i oppgave å reparere skipet (han er tross alt ingengjør), parallelt med å finne ut hva som har skjedd med både mannskapet og Nicole.

Hele situasjonen føles håpløs ut, og narrativet går ikke videre før du tør å ta en fot foran den andre, noe som gir spilleren en følelse av enorm autonomi. De trange mørke korridorene på romskipet er fylt av rust, blod, blinkende lys og et lydbilde så usannsynlig uhyggelig at man såvidt tørr å se seg rundt i rommet. Dette er ledsaget av et kampsystem som belønner deg for å puste med magen mens hylende og hulkende aliens kommer løpende mot deg i det du strategisk lemlester dem, én kroppsdel om gangen.

Men er dette egentlig så koselig?

Jeg sliter med blandet angst- og depresjonslidelse, og det er ikke før nå nylig at jeg har fått bekreftet mye av det jeg har følt på i flere år. Jeg har også en tilstand som kan beskrives som hypervåkenhet, noe som medfører mer angst og utmattethet.

«Til tross for at tematikken i disse spillene er så langt fra «koselig» som du kommer, så gir det meg et rom for avslapning og refleksjon».

EA

Dagene mine kan ha et helt normalt hendelsesforløp, og jeg kan likevel være utslitt på slutten av dagen da jeg har gått rundt med høye skuldre i timesvis, for ingen rasjonell grunn. Jeg har strategier for å mestre dette; regelmessig fysisk aktivitet, støydempende hodetelefoner med musikk og gode rutiner er noe av det som gjør dagene overkommelige, men noen ganger blir alt den opparbeidede angsten for mye. Jeg går på angstdempende medisin som hjelper å flate ut angsten noe, men det stopper den aldri fullstendig. Hvorav min samboer ville ha satt seg ned med Stardew Valley eller Hogwarts Legacy for å senke skuldrene, falner slike opplevelser for meg i forhold til å trekke for gardinene, skru av lyset, ta på headset, og spille et bra skrekkspill.

Skrekkspill krever oppmerksomheten din.

Alt du gjør er på liv og død, og spillene gir deg få eller ingen rom til å puste.

Står du stille i et rom? Lyddesignet, som forøvrig kunne trengt et essay for seg selv, kommer til å skremme deg nok til at du vil få deg vekk.

Utforsker du ikke de detaljerte omgivelsene? Da får du ikke nok ressurser til å ta det neste monsteret som kommer for å ta deg, eller plukke opp de små detaljene som er med på å fortelle sine egne historier.

Følger du ikke med på disse små detaljene? Da kommer du ikke til å få like mye ut av spillet du har betalt for.

Man tenker konstant på hvilke våpen man har, hvor mye ammunisjon, helse og oppgraderingsmateriale man har, hvor man er på brettet, hvilken rute som er den tryggeste, og hvilke avstikkere man kan ta på veien for å ha størst mulig overlevelsessjanse. Disse spillene forventer enormt mye av deg, ikke bare fordi de er skumle og føles uoverkommelige, men fordi de beste skrekkspillene konstant utnytter et hvert sekund av sine relative korte spilletider til å grunne deg og dra deg inn i deres altoppslukende verdener og tankevekkende historiefortelling.

Hjernen min blir så fullstendig aktivert at jeg ikke har tid til å anerkjenne angsten jeg har i meg, da den blir eksorisert og anvendt til ren overlevelsesinnstinkt, redsel og refleksjon. Jeg kan endelig senke skuldrene, men i et kontrollert og engasjerende miljø, som også er et fantastisk kunst- og kulturuttrykk i seg selv.

Til tross for at tematikken i disse spillene er så langt fra «koselig» som du kommer, så gir det meg et rom for avslapning og refleksjon.

Silent Hills tåkelagte gater og Dead Space sine «necromorphs» er groteske, mørke og forvridde speilbilder av vår egen virkelighet, og for meg er det ingen bedre sted å finne indre ro i en omverden full av uforutsigbarhet, tusenvis av sanseinntrykk og et dystert nyhetsbilde enn i skrekkspill.

Og det ser ut som at høsten og vinteren blir en fin tid for meg, med spill som Cronos: The New Dawn, Silent Hill f og Resident Evil Requiem rett rundt hjørnet.

Dessuten ser Pyramid Head helt sinnssykt kul ut.