VM i Tokyo endte i norske smil.
Nasjonens nye stafettfavoritter jublet for en sjetteplass som ville vært utenkelig for kun få år siden. Men målrettet satsing har gitt resultater.
Like før hadde Jakob Ingebrigtsen vist en så engasjert optimisme etter 10.-plassen på 5000-meteren at man midt i lovprisningene hans av samholdet i det norske laget tok seg i å lure på om han var vekkelsespredikant og ikke verdens en gang beste løper.
Men det hele var en tilsløring.
Dette har nemlig blitt den største VM-nedturen i norsk friidretts historie.
Intet mindre.
Det siste hinder
Det var som om det var skjebnebestemt. Da den friidrettsinteresserte nasjon la seg på den siste VM-lørdagen, var det med ett siste, realistisk håp om norsk medalje i Tokyo.
Da man våknet noen timer senere, var det til en ny skuffelse. En av nesten oppsiktsvekkende mange.
For der stjernene i flere år har stått nærmest perfekt på rad for norsk friidrett, er dette VM mer eller mindre et sort hull, for å holde oss til astronomien litt til.
Tomhetens sirkel
Rett og slett fordi vi har blitt så godt vant de siste årene og har justert forventningene deretter.
Til Jakob Asserson Ingebrigtsen, til Karsten Warholm og til verdens beste tikjempere. Blant flere andre.
For de mest funklende stjernene har vist vei mot den ypperste verdenstopp for Eivind Henriksen, Narve Gilje Nordås, Sondre Guttormsen og nå også Henriette Jæger og for den del resten av stafettlaget.
FINALE: Henriette Jæger kom seg til finalen på 400 meter, men måtte se seg slått av seks konkurrenter.
Foto: Vegard Grøtt / Bildbyrån
Men de tre medaljene Norge håpet på har endt opp som null.
Tomhetens perfekte sirkel.
Og i stedet for blomster og blinkende ordførerkjeder på flyplasser rundt i Norge ved ankomst, skal de norske friidrettsstjernene nå ta den lange veien hjem til stillhet, rehabilitering og ettertanke.
Skadede stjerner
Norge har hatt ekstrem uflaks med skader på de største stjernene, inkludert olympisk mester Markus Rooth.
Jakob Ingebrigtsen har ikke bare hatt åpenbare utfordringer med utenomsportslig støy.
Han har også slitt med store akillesproblemer i et halvt år og burde kanskje aldri stilt til VM-start.
At han likevel og mot mange velmente råd gjør det, er en form for styrkedemonstrasjon som kan forvandles til en form for optimisme.
Kanskje.
Han gjorde det altså selv etter den avsluttende halvmila.
Men veien tilbake er fortsatt lang – og ikke minst usikker, uansett hvor positiv hovedpersonen selv er.
Det er absolutt ingen garantier for at Jakob Ingebrigtsen igjen blir verdens beste løper.
Vel er han fortsatt ung. Han fylte 25 år samme dag som han kvalifiserte seg til VM-finalen på noe som så ut som en kombinasjon av ren sluhet og vilje.
Men Ingebrigtsen har vært i verdenstoppen lenge. Han var og er et generasjonstalent og deltok i VM i London allerede før han fylte 17 år.
SKADET: Jakob Ingebrigtsen hadde ikke løpt konkurranse siden mars i år. Den gangen vant han innendørs-VM. Siden da har han slitt med en akillesskade.
Foto: Vegard Grøtt / Bildbyrån
Hvilken påkjenning de neste 8 årene har vært for de finkalibrerte løperbein, vet ingen, inkludert han selv.
Veien tilbake fra alvorlige skader blir lenger for hvert smertefylt steg som går.
Sensasjonen
Det samme gjelder Karsten Warholm. Mannen som har løpt 400 meter hekk raskere enn noen andre i historien, har heller ikke lyktes i VM i Tokyo.
Tross at han i semifinalen så helt oppsiktsvekkende god ut.
Men håpet om en ny episk duell med amerikanske Rai Benjamin forsvant allerede da han fikk en mindre skade på vei ut av startblokkene.
SKUFFELSE: Karsten Warholm og det norske laget reiser hjem fra VM i Tokyo uten medaljer.
Foto: PHILIP FONG / AFP / NTB
I mål var han nummer fem.
At Karsten Warholm endte utenfor seierspallen, er den største sensasjonen i hele VM.
Dessverre er dette den siste kåring Warholm eller Norge ville vinne.
Hjem til restart
Mannen fra Dimna og Ulsteinvik klarte ikke skjule skuffelsen over sølvmedaljen i OL i Paris for ett år siden. Denne gang virket han lamslått, mer enn noe annet.
Det samme gjaldt hans ellers alltid så velformulerte trener, Leif Olav Alnes. Alnes hadde valgt en slags Gandalf-aktig fremtoning i Tokyo, men uten at han klarte å trylle frem noe overnaturlig hos sin elev.
Nå er det lange skjegget borte, og de to trofaste følgesvenner skal hjem til Oslo og restarte.
Den prosessen kan bli utfordrende.
FAVORITT: Sander Skotheim vant sjukampen i VM innendørs tidligere i år. I Tokyo brøt han tikampen etter å ha blitt disket på 110 meter hekk.
Foto: Vegard Grøtt / Bildbyrån
For veien til noe som ligner en reell revansj er to år lang. Det største som skjer i 2026, er EM i Birmingham.
Men det er ikke europeiske konkurrenter Warholm trenger å vise han er bedre enn. Det er Rai Benjamin.
Når den nybakte verdensmester har annonsert at han heller satser på 200 og 400 meter uten hekker neste år, kan 2026-sesongen for Warholm og Alnes fremstå i noe av et spenningsvakuum.
Uansett hvor gode de er til å fokusere på å forbedre prestasjoner.
Karsten Warholm blir 30 år i 2026 og kan også feire å ha vært i verdenstoppen i et helt tiår.
SNART HJEM: Karsten Warholm blir noen dager til i Japan før han reiser hjem.
Foto: JEWEL SAMAD / AFP / NTB
Først året etter er det VM i Beijing, mens OL i Los Angeles i 2028 fortsatt føles som i det virkelig fjerne.
Utfordringen for Warholm og Alnes blir å holde på motivasjonen til å gjennomføre de legendarisk krevende øktene dag ut og dag inn i deres suksesslaboratorium i Vallhall.
Ironisk nok er kanskje 2026 året der Warholm hadde trengt nyvinningen Grand Slam Track som en ny form for utfordring. Men løpsserien startet av legenden Michael Johnson endte i en spektakulær fiasko tidligere i år.
Slitasje, støy eller skader?
VM har mest av alt vist oss hvor sårbar den norske posisjonen i verdenstoppen er.
Og hvor kort veien tilbake til det middelmådige er på dette nivået.
Det vi ikke noen gang får svar på, er hvor mye all støyen rundt utøverne, og da særlig våre mellomdistansestjerner, har påvirket prestasjonene. For dem selv. For den norske troppen.
Flokene er langt fra løst opp. Men sannsynligheten for at det blir verre enn det har vært, er i hvert fall ikke stor. Får vi håpe.
Det er også andre grunner til å ikke bare håpe, men tro.
En er Henriette Jæger.
En annen er at Markus Rooth og Sander Skotheim neste år også får selskap av stortalentet Jonathan Hertwig-Ødegaard.
SKUFFELSE: Det var en svært skuffet Sander Skotheim som kastet inn håndkleet etter seks av ti øvelser.
Foto: Vegard Grøtt / Bildbyrån
En tredje er kanskje avslutningsordene fra Jakob Ingebrigtsen til Ida Rasch etter 5000-meteren:
«Neste gang går det sinnssykt bra, det kan jeg love deg»
Det mest dekkende for VM i Tokyo i 2025 er likevel fortsatt ordet sportssjef Erlend Slokvik brukte gjentok omtrent ti ganger på de tre første setningene da han skulle oppsummere mesterskapet: «Skuffende»
Publisert
21.09.2025, kl. 18.48
Oppdatert
21.09.2025, kl. 18.59