For Marita Tengesdal (33) var det å innse at hun har ansvar for sin egen lykke vendepunktet i et liv preget av tunge kamper.

– Jeg innså at jeg måtte ta eierskap over mitt eget liv.

Depresjon, selvmordstanker, overgrep, fedme og utfordringer med ADHD har preget store deler av livet hennes.

Marita Tengesdal
Foto: Ingvild Østbø Lunde

– Jeg husker da jeg gikk til legen for å oppsøke hjelp, noe som hadde vært vanskelig i seg selv, ble jeg møtt med en resept på antidepressiva og en beskjed om å gå hjem og gjøre noe som gjør meg glad. Problemet var jo at jeg ikke visste hva som gjorde meg glad, forteller Tengesdal.

– Jeg hadde ikke verktøy for å forstå kroppens og hjernens samspill, eller hvordan jeg kunne regulere følelsene mine. Jeg følte meg rett og slett fanget, fortsetter hun.

Jakten på ytre løsninger – og den store skuffelsen

Lenge trodde Tengesdal at løsningen lå i det ytre. Hun slet med både selvbildet og overvekt, og veide i en periode nærmere 120kg.

– Jeg tenkte at en slankeoperasjon ville ordne alt, men den indre roen og lykken jeg søkte kom aldri, forteller Tengesdal.

I etterkant av operasjonen oppdaget Tengesdal at flere begynte å behandle henne annerledes. Hun fikk mer positiv oppmerksomhet fra andre, og gjerne fra personer som tidligere ikke hadde vist interesse for henne.

– Jeg husker flere kvelder at jeg lå i fanget til mamma og gråt. Jeg fikk på en måte bare en bekreftelse på at verdien min lå i vekta. Det hele ble på en måte en stor skuffelse, sier Tengesdal.

Marita Tengesdal
Foto: Ingvild Østbø Lunde

I denne perioden beskriver hun seg selv som ha vært i en «stakkars meg» rolle, noe flere gjerne kjenner seg igjen i. Hun fryktet hun igjen ville mislyktes og bli skuffet, som etter slankeoperasjonen. Dette holdt henne tilbake, og hun forteller hun følte hun var i konstant indre konflikt med seg selv.

– Jeg var preget av selvhat, og en manglende evne til å regulere følelsene mine, forteller Tengesdal.

Da Tengesdal var 14 år og begynte utredningen for ADHD. Hun bodde da i Spania, og med flytting tilbake til Norge og innad i regionen gjorde at utredningen tok lengre tid enn nødvendig.

– Da jeg endelig fikk diagnosen fikk jeg en viss forståelse av hvorfor jeg følte meg gal, men det kom også med fordommer, forteller Tengesdal.

Det skapte innvendig forvirring knyttet til hvem hun er og hvordan hun fungerte. Det bidro til følelsen av å ikke passe inn og at hun ikke hadde det hun da følte var «de rette verktøyene».

Vendepunktet

For fem år siden nådde Tengesdal det hun beskriver som et absolutt bunnpunkt. En serie livskriser, toppet med tapet av en nær venn gjorde at hun bestemte seg for å ta grep.

– Skal jeg fortsette å ligge i fosterstilling og synes synd på meg selv, eller skal jeg faktisk gjøre noe ut av dette livet?, var spørsmålet Tengesdal måtte stille seg selv.

Marita Tengesdal
Foto: Ingvild Østbø Lunde

Etter kort tid kom hun over en podcast-episode om offerrollen.

– Det var litt som et slag i fjeset, forteller hun.

– Jeg forsto, i sammenheng med alt som hadde skjedd, at jeg har jo gått og vært et offer i mitt eget liv, hele livet mitt egentlig, uten å være klar over det.

Denne erkjennelsen var ubehagelig, men den ble starten på noe stort. Hun forsto at selv om endring er tungt og skummelt i starten, ville det å fortsette i samme spor være enda tyngre for kropp og sinn. Hun tok bevisste valg i hverdagen om å jobbe med seg selv.

De første skrittene mot egenkjærlighet

De første stegene handlet ikke om store endringer, men heller om å endre den indre dialogen.

– Det er kanskje kleint å si, men jeg begynte med å si fine ting til meg selv i speilet, og skrive ned fine ting til meg selv. Jeg trodde egentlig ikke på disse tingene i det hele tatt, forteller Tengesdal. Hun fortsetter:

– Jeg innså at i lengden skiller ikke hjernen mellom sant og usant, men den vil søke bekreftelse i det vi sier og tenker. Jeg hadde ikke noe å miste. Jeg måtte bare prøve, sier Tengesdal med et smil.

Sakte forandringer fulgte. Hun startet med 20 minutter trening én gang i uken, bare for å få inn en rutine. Turer i naturen ble en form for gratis terapi, og hun begynte å interessere seg for meditasjon.

Etter hvert la hun om livsstilen, fullførte videregående og tok en utdanning innen coaching og mental trening.

– All tiden jeg har investert i min egen selvutvikling, har jo blitt en del av utdanningen til det jeg gjør nå, sier hun.

Marita Tengesdal
Foto: Ingvild Østbø Lunde

En viktig del av prosessen var å forstå sin egen ADHD-diagnose, ikke som en begrensning, men som en del av hvordan hun fungerer. Der andre kanskje ser utfordringer, har hun lært å se styrker.

– ADHD er egentlig litt som en superkraft. Den driver meg til handling, for eksempel når jeg kjenner impulsen til å ta grep, forteller Tengesdal. Hun fortsetter:

– Jeg har lært meg å lure meg selv til å være produktiv og ivareta meg selv.

Tengesdal forteller at hun gjerne inviterer over gjester for å holde hjemmet ryddig, vel vitende om at tidsfristen vil motivere henne til å ta tak.

– Det handler om å finne egne strategier, ikke å prøve å passe inn i en mal som kanskje ikke passer, sier Tengesdal med et smil.

Å eie sin fortid og hjelpe andre

I mai startet Tengesdal for seg selv som mental trener, og bruker sin egen historie og erfaring for å hjelpe andre.

– Alt er en del av den jeg er, og nå føler jeg at jeg har rommet for å være alt jeg er, forteller hun.

Hun skammer seg ikke over kampene, men ser dem som en kilde til unik forståelse og empati.

– Jeg har vært på begge sider av spekteret, sier hun, og peker på sin erfaring med alt fra total inaktivitet og selvhat til et liv fylt med fysisk aktivitet og egenkjærlighet.

Hennes viktigste budskap som mental trener er at egenkjærlighet er grunnmuren til alt.

– Du er god nok som du er. Du trenger ikke å fikse deg selv, men gi deg selv mer kjærlighet. Du trenger ikke å bli en annen. Du trenger bare gi kjærlighet til den du allerede er, forklarer hun.

Tengesdal understreker viktigheten av den indre dialogen.

Marita Tengesdal
Foto: Ingvild Østbø Lunde

– Hva får du ut av å trykke deg selv ned? spør hun retorisk.

– Du ville aldri snakket sånn til en venn.

Hennes engasjement for å hjelpe andre er drevet av en ny forståelse for den indre kampen hun kjempet, og en egen overbevisning om at veien til et meningsfullt liv starter med bevisste valg.