programleder og influencer
Jada.
Durek Verrett sier kanskje at barn påfører seg selv kreft, at all kritikk i Norge er bunnet i jantelov og at svigerfamilien kan ta seg en bolle.
Det mest sjokkerende er likevel det han har på seg.
I en mørkegrønn hoodie proppet med grafiske elementer tar han seg til hodet og erklærer i dokumentaren «Rebel Royals – An Unlikely Love Story»:
«Jeg innrømmer det: Jeg er et motepoliti. Hadde jeg fått det som jeg ville, hadde jeg reist verden rundt og fikset andres antrekk. Noen folk burde rett og slett ikke gå ut»
Stedøtrene Emma Tallulah (seriøst, dokumentarens egentlige stjerne) og Leah Isadora forsøker å si noe pent om stefars stil.
De nøler seg frem til:
«Han elsker fashion og har sin egen stil, men iblant … vel, jeg ville kanskje ikke brukt de klærne selv.»
Durek, derimot, gir seg ikke:
«Jeg er en estetiker. Jeg er mer opptatt av bryllupets visuelle uttrykk enn Märtha er. Kan jeg godkjenne gjestenes antrekk?»
Svaret fra prinsessen er et kontant nei. Bridezilla-tallerkenen hans er allerede full.
Misforstå meg rett: Det er egentlig ikke noe galt i at en soulsexual skrulle har en forkjærlighet for søm og silhuett i et kongehus der kjønnsrollene ellers er omtrent like frigjorte som i et kristenkonservativt kommentarfelt.
Problemet er ikke engasjementet, men heller at Durek tror han sitter på en universell estetisk fasit.
For oss andre fremstår den selvsikkerheten omtrent like mystisk som medaljongen han hevder kunne kurere korona.
Kort sagt: Selvinnsikten skårer ikke skyhøyt på Richters skala på dette feltet heller.
For å sette det i perspektiv:
Husker du Ed Hardy fra 2000-tallet? Tatoveringsprint, strass og kaos.
Dureks stil er som om Ed Hardy hadde omgangssyke og kastet opp over en haug med Moods of Norway, Versace og tilfeldige grafiske trykk fra hele verden.
Han må få lov til å gå rundt i outfits som ser ut som en ødelagt prøvekolleksjon fra Moods. Men når han selv deler ut stil-dommer så friskt, må vi få snu linsen tilbake.
Gjennom dokumentaren topper antrekkene seg.
Det starter med en dress i rød, oransje, hvitt og svart – et kloret mønster som selv ikke Google Lens eller AI vil ta på seg ansvaret for.
Mistanken faller på Dries van Noten. Det er ikke et kompliment til Dries.
Så ruller det på: armyjakker med print, røde bukser med blomster, Gucci-briller, en altfor trang Berlin-boy-tee, jeansjakke som ser ut til å være Temu’s Hawaii-kolleksjon, og en blazer med grønne skinnarmer over blomsterprint.
Kimonoer, logoer, grafiske trykk. Logoer overalt. Overalt.
Men høydepunktet?
Når dokumentaren tar en alvorlig vending med dialyse og nyretransplantasjon.
Vi får se ham kjørt til sykehuset, kameraene fanger det såre og private – før det klippes til treningssenteret.
Og hva har han på seg der? En tykk Gucci-jakke, blå med røde logoer, dekket av bananer, slanger og stjerner.
Røde Gucci Palm Angels-trackpants med rosa stripe. Og på føttene: Gucci Ace-sneakers.
Det er vanskelig å ta «manglende energi og sviktende nyre» alvorlig når de blir statister sammenlignet med det som må være tidenes mest tacky treningsantrekk.
Selvfølgelig får vi også cameoer fra Caia, Charlotte Tilbury, McQueen, Vetements, Etro, Pearl Octopussy og Heest.
Mange av disse merkene er avantgarde og eksklusive – men dyre planker og verktøy bygger ikke en herskapsvilla om du ikke kan snekring.
Og der ligger kanskje poenget: Klær er egentlig ikke viktig.
Og det er absolutt gøy at han tør.
Men som man ser her: Dyre brands gjør deg ikke penere enn en brukt blazer fra UFF.
Dureks stil er befriende kaotisk, kanskje til og med provoserende.
Og kanskje er det hele poenget. Men lærdommen er enkel: Du kan kjøpe alt Gucci i verden og fortsatt se ut som et énmanns prøvekolleksjonshavari.
Nå er det bare å vente på at Jan Thomas kårer sjamanen til Norges best kledde mann. Frem til da, finner du meg på UFF.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.