Uansett. De fleste kommentatorer, både profesjonelle og amatører, har vært klare på at dette er en veldig dårlig film, ikke verdt tiden din, eller engang verdig å kalles en «dokumentar».
Selv om jeg er enig i at den verken er grundig eller balansert i sin skildring av norske skikker og institusjoner, og at den verken er undersøkende eller kritisk i sin fremstilling av sjamanen og prinsessen, syntes jeg den var svært underholdende, og ja, til og med lærerik. Det meste av det lærerike potensialet kom imidlertid ikke til syne i selve filmen, men i de moraliserende, selvgode og til tider hysteriske reaksjonene fra det norske publikum. Fjern Märtha Louises tittel! Ta oppholdstillatelsen fra Durek Verrett! Dette var blant de mer moderate reaksjonene.
Jeg tviler ikke på at prinsessen og sjamanen har brutt avtalen de hadde med kongehuset om ikke å bruke prinsessetittelen i kommersielle sammenhenger ved å lage denne filmen. Men ikke bare er det uklart for meg hvordan de kunne ha laget en film om kjærlighetshistorien sin uten å referere til kongefamilien; jeg synes også det er hyklersk å beskylde dem for overfladiskhet og pengegriskhet i et samfunn hvor en rekke influensere tjener godt på å presse norske ungdommer til overdreven bruk av sminkeprodukter som får dem til å se ut som en hær av klonede dukker. Jeg er enig med de fleste seere i at det å selge «spirit optimizers» for å kurere Covid er svindel, men mer generelt sett er kanskje ikke forskjellen mellom sjamanisme og andre religiøse trosretninger som protestantisme så klar for den agnostiske observatøren som reaksjonene fra mange norske kommentatorer påstår.
Christoph Kalter
Professor i moderne historie, UiA
Jeg er videre enig med FVNs Karen Blågestad i at det er usannsynlig at kong Harald har behandlet Durek med en rasistisk holdning. Men jeg husker også tydelig hvordan kongen på NRKs «Dagsrevyen» erklærte at Verrett «skjønner ikke bæret» av det norske samfunnet og at han ikke trodde at Verrett møtte mye rasisme i Norge, fordi det var et marginalt fenomen som var redusert til «noen kriker og kroker».
Er det virkelig noe mer å samtale om?
Dette beviser nettopp det Verrett poengterte i «Rebel Royals»: Kongen ser ikke ut til å vite mye om hvordan rasisme fungerer som en maktmatrise på alle nivåer i ethvert samfunn, inkludert det norske, og hvordan rasisme i vestlige samfunn har en tendens til å gjøre livet vanskelig for minoriteter som oppfattes som ikke-hvite. Å påpeke dette, slik Verrett gjør, er ikke å «trekke rasismekortet», som Karen Blågestad skrev, men det er å si en sannhet som mange medlemmer av rasialiserte minoriteter opplever daglig, enten de rengjør bygningene våre, jobber i ledelsen av en bedrift eller i Stortinget, eller gifter seg inn i kongefamilien, og dermed blir gjenstand for voldsom offentlig oppmerksomhet.
Reaksjonene i Norge på «Rebel Royals» lærer oss altså at mange nordmenn, til tross for eller kanskje nettopp på grunn av sin dypt rotfestede tro på at Norge er en kraft for det gode i en verden i krise, reagerer nasjonalistisk og defensivt på forsøk utenfra på å kritisere deres livsstil eller deres identitet som et rasismefritt og egalitært fellesskap samlet rundt kongehuset, vafler og demokratiske verdier.
Dette hadde ikke kongen fortjent
De sure reaksjonene på filmen lærer oss også at den norske nasjonalismen er like humørløs som alle andre former for nasjonalisme i verden. Til slutt lærer de oss at i et land hvor sosial konformisme og en kollektiv begeistring for friluftsklær har erstattet enhver sans for mote og estetikk, er mange nordmenn blinde for den rene skjønnheten – og selvironien – i Durek Verretts flamboyante utseende, stil og personlighet. «Royal Rebels» er for nordmenn en tapt mulighet: Muligheten til å la seg konfrontere med, lære av eller bare le av et eksternt blikk på Norge.
Åpen