Akkurat nå er Nord-Norge inne i en av de største kriser vi har opplevd for vår forsynings- og transportsikkerhet. Det er resultatet av at sentrale jernbanestrekninger som Dovrebanen, Rørosbanen og Nordlandsbanen er stengt, sistnevnte på ubestemt tid. Dette skjer samtidig som E-6 ved Levanger er skadet.
Nordlandsbanens problemer startet 24. oktober 2024, altså for snart 11 måneder. Årsaken var en alvorlig togulykke der et persontog sporet av etter å ha truffet et steinras ved Bjerka i Hemnes kommune. Dertil kommer mangelen på togmateriell og fortløpende utglidninger som i sum rammer Nordlandsbanen sterkt.
Nordlandsbanen vil for hele 2025 ha en driftspålitelighet mellom 20–30 prosent, og det er ingen i dag som vet når normale forhold til bli gjenopprettet. Unntaket er regionale baner som er i drift. Ellers går det i retning med delvis drift innen våren 2026, med midlertidige lokomotiver og forbedret infrastruktur. Full drift med nytt materiell tidligst i 2027–2028, med forbehold om leveranser og politisk prioritering.
Dermed får vi nok en gang understreket behovet for alternative løsninger og at det haster med å bygge ut Tromsbanen Tromsø-Narvik sammen med oppgradering av Ofotbanen. Dette er helt nødvendig for at de sentrale delene av denne landsdelen skal unngå å bli rammet av krise etter krise i den livsviktige transporten.
Det gir store forsinkelser, kostnadsøkninger i Nord-Norge – og til og med mangel på viktige forsyninger. Følgene for den vitale sjømateksporten fra Nord-Norge er betydelige. For ikke å snakke om beredskapssituasjonen. Godstransport må gå med vogntog – ofte via omveier i Sverige. Overgangene til Dovrebanen og Rørosbanen er brutt, så det finnes ingen sømløs jernbanekorridor fra Oslo til Nord-Norge. Det faktum at Ofotbanen fungerer er en bekreftelse på hvor uhyre viktig det er å ha alternativer, redundans.
LAGER: Assorterte varer på Asko Nords lager i Ramfjordbotn utenfor Tromsø.
Foto: Torgrim Rath Olsen
CargoNet har tidligere anslått 4 millioner NOK i ukentlig tap ved stans i Nordlandsbanen – dette er nå langt høyere med flere baner ute av drift. Fraktkostnader med vogntog er 2–3 ganger høyere enn med tog, særlig for kjølevarer som sjømat. Forsinkelser og nedgradering av ferskvarer gir prisreduksjoner på 10–30 % i eksportmarkedet.
Hele forsyningskjeden er rammet. Ifølge forskningsprosjektet Resilient North, er kun ca. 7 % av maten som konsumeres i Troms produsert i fylket selv. Det betyr at over 90 % av ferskvarer, frukt, grønnsaker og dagligvarer kommer sørfra, enten via jernbane, vogntog eller sjøtransport.
Registrerte utfordringer høsten 2025 er forsinkelser i dagligvareleveranser til Troms og Finnmark, særlig for fersk frukt, grønnsaker og meieriprodukter. Mangel på lagerkapasitet i nord gjør det vanskelig å kompensere med bufferlagre – det finnes kun begrensede nasjonale beredskapslagre for mat i regionen.
GODS: Narvikterminalen på Fargernes, slik den så ut i 2021.
Foto: Vilde Øines Nybakken, Fremover
Togtransport har 80–90 % lavere CO₂-utslipp per tonn-kilometer enn vogntog. Vi snakker opp mot 5.000 vogntog i måneden, eller 60.000 på årsbasis med utslipp av 80.000 tonn CO₂. Og bare tenk på den voldsomme ekstratrafikken og hva dette betyr for slitasje på vegene og trafikksikkerheten i vintermånedene som står for døren.
Transporten må i stor grad rutes via Sverige, noe som gir lengre transporttid, høyere kostnader og økt risiko for forsinkelser og kvalitetsforringelse av ferskvarer. Alternativene på norsk side, som ferger og omkjøringsveier, har vist seg å ha kapasitetsproblemer og er tidvis svært ulykkesutsatt.
NHO Nordland og fylkesrådet for samferdsel i Nordland har uttrykt sterk bekymring over hvor lite oppmerksomhet denne infrastrukturen får, til tross for at Nord-Norge er totalt avhengig av effektive forbindelser for eksport og forsyning. Det er en begrunnet frykt for at Nordlandsbanen kan bli kuttet i to ved at strekningen fra Mosjøen til Fauske over Saltfjellet rett og slett avvikles, fordi en oppgradering av hele banen fra Fauske til Steinkjer krever en ny trase. Og da snakker vi om kostnader opp mot 200–300 milliarder kroner.
Samferdselsdepartementets svar hittil er nødpenger for å reparere de verste partier. Det jobbes også med å skaffe lokomotiver og annet materiell – men dette er ingen garanti for at vi ikke om kort tid står overfor nye driftsavbrudd på grunn av tilstanden på banen.
Nord-Norge må derfor reise seg i kravet om at dette kan vi ikke leve med, og slett ikke sjømatnæringen i nord som står for 40 prosent av norsk sjømateksport. Stengningen av Nordlandsbanen må føre til raskest mulig realisering av Tromsbanen Tromsø-Narvik og så oppgradering av Ofotbanen, parallelt med at vi sammen med Sverige kan sikres en pålitelig transport til og fra landsdelen. Det er innlysende at driften på Nordlandsbanen må inngå i denne pakken.
I dagens usikre tider må beredskap og forsvaret hele tiden gis topp prioritet. Forsvaret trenger sikre forsyningslinjer nordover. Med Nordlandsbanen og E6 stengt, må det etableres prioriterte korridorer via Sverige, inkludert Ofotbanen og vei fra Kiruna. Kommuner og næringsliv må stille med drivstoff, mat, transportkapasitet og personell. Dette krever forhåndsavtaler og tydelig ressursoversikt. Narvik og Tromsø må kunne håndtere mottak av allierte styrker – både militært og sivilt – med havnekapasitet, innkvartering og lokal støtte.
I totalberedskapsplanen forutsettes det at lokalsamfunn må ha minimum 72 timers egenberedskap, og kommunene må sikre nødstrøm, vannforsyning og matlager. Med jernbanen ute av drift, må det etableres midlertidige forsyningslinjer med vogntog og sjøtransport, prioritert for medisiner, drivstoff og mat. Alt dette bare understreker hvor viktig Tromsbanen er.
Det er prisverdig at fylkesrådet i Nordland sammen med NHO Nordland har slått alarm. Den bør alle i landsdelen dele. Men den skjuler ikke den store unnlatelsessynd og skandale at ingen av de store partier eller regjeringen selv i snart et helt kalenderår har sett med åpne øyne en transportkrise som bare ruller videre.
Snart skal statsbudsjettet for 2026 legges frem og behandles. Alle vi som er opptatt av landsdelens fremtid må kreve at Stortinget i høst som hastesak må få jernbanebygging i nord opp på topp prioritet. Tromsbanen må bli et nasjonalt sikkerhetsprosjekt, ikke bare et samferdselstiltak. Ofotbanen må få full kapasitetsutvidelse, med nye spor, bedre signalstyring og terminaler Sammen kan de utgjøre Nord-Norges jernbaneryggrad, med direkte kobling til Europa via Sverige. Like viktig er Nordlandsbanens fremtid må sikres.
Uten dette så må ingen stille seg undrende til stadig flere flyttelaster ut av landsdelen. Transport og levevilkårene er de viktigste faktorer bak fraflyttingen fra Nord-Norge.