Det var trolig ikke meningen at den sammenklemte leirklumpen i Storgata skulle sammenlignes med en maltraktert penis i cellofan. Men det var enten det, eller lakkert avføring, skulle man tro én jeg snakket med.
Jeg prøvde på si at man må se kunstverket fra en veldig spesifikk vinkel, og myse kraftig, hvis det skal ligne et mannlig kjønnsorgan.
Mine forsøk på nyanser slo ikke an. Vedkommende sto på sitt.
Kunsten kan heldigvis tolkes fritt. Og skulpturen i Storgata, forundrer, om ikke annet.
Noen barn sammenlignet kunstverket med en sklie. Noe som kunstnerne, Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik, selv motsatte seg ved avdukingen.
De ba foreldrene om å passe på ungene som klatret på aluminiumsklumpen.
Lykke til med det.
Kunstverket forestiller en sammenklemt klump av leire som har blitt forstørret, støpt i aluminium og lakkert i en grell gjengivelse av nordlys.
Skulpturen er utstyrt med ladere til mobiltelefoner.
Denne selfie-vennlige skulpturen står rett utenfor McDonalds, Backstube og en suvenirbutikk. I en by som er i en enorm endring, og en voldsom global påvirkning, på grunn av det store innrykket av turister.
Her vil tusenvis av kinesere, italienere, indere, briter stoppe for å ta et bilde i vinter. Skulpturen er en kommende kjendis, et viralt fenomen, et kunstverk for vår tid.
Der selviscenesettelse, skryt og hyperkonsum går hånd i hånd.
De av som slet med å krysse Storgata ved den lokaleide Rakett-kiosken på grunn av pølsekøene, kommer også til å ha svære strev med å komme seg forbi McDonalds i vinter.
Enten er denne skulpturen en kynisk utnyttelse av kraften i sosiale medier, for berømmelse. Eller så er skulpturen en ironisk betraktning av verdens og Tromsøs tilstand, der den gløder i lysene fra en global fast-food kjede, og konkurrerer med trollene i suvenirsjappa.
Jeg holder en knapp på ironien, fordi det gjør kunstverket til en strålende kommentar. En deltaker i samfunnsdebatten. Det vil stemme overens med Müllers og Ådlandsviks kunstnerskap for øvrig.
De to har blant annet samarbeidet om de skeive lampene på campus i Breivika. Som for øvrig ble meget omdiskutert i sin tid.
Men som også er en kommentar på Tromsøs plass i verden, og verdens plass i Tromsø. Åndalsvik og Müller kommenterer byen vår gjennom kunst på en debattvennlig måte.
Det er jo … vakkert.
Kan hende jeg tar like mye feil som han som så en penis i cellofan da han gløttet på skulpturen. Men det har nesten blitt umulig å bruke ironi som kunstnerisk grep i en verden der alle venter på å bli krenket. Denne skulpturen kan ha lykkes med det.
Dermed lykkes det i å være kunst. I motsetning til en tilfeldig, vulgær ladestasjon.
Uansett hva man tolker det som, har skulpturen blitt en snakkis.
Kunst i offentlige rom skaper identitet og samtale, og er viktig for urban utvikling.
Den samtalen håper jeg vi også får til når det etterlengtede minnesmerket for 22. juli skal oppføres i Domkirkeparken. Enn så lenge har ikke reaksjonene på de fem forslagene vært oppløftende.
Kommentarfeltene har allerede dømt de fem forslagene som ligger på bordet nord og ned. Flere ønsker seg en alminnelig plakett, noe «klassisk», heller enn et dominerende moderne kunstverk utenfor kirken.
Hva folk i for tiden mener er «klassisk», er usikkert. Men 22. juli fortjener å minnes med debatt, diskusjon, og meningsfull refleksjon som peker på ungdommens idealisme. Et kunstverk som skal gjøre det bør være modig, sterkt, synlig og kompromissløst.
Alt det som terroristen ville utslette. Et stort og sterkt minnested i nord er langt på overtid. Siden ingen fra Tromsø ble drept, har kommunen ikke blitt tilbudt et minnesmerke. Det initiativet har kommunen tatt selv, og har satt av to millioner kroner til kunstverket.
Det var en stor ungdomsdelegasjon på rundt 40 personer som dro til Utøya. Mange kom hjem med arr, på kropp og sjel. Byen er et sted som folk med minner om Utøya flytter til.
Byen er også et sted der tilreisende fra hele verden gjerne kan komme, også for å reflektere over fascismens konsekvenser og demokratiets verdi i moderne tid.
Alt dette bør et minnested for 22. juli handle om. Alt dette kan kunsten løse. Klassisk estetikk, hva det nå enn er, kan man etterstrebe i sin egen stue.
I gatene i Tromsø skal vi ha uredd kunst.