(Budstikka): – Jeg har følt at Steffen gjorde ting langt utenfor min komfortsone. Men jeg vet at han døde mens han levde ut drømmen og levde det livet han elsket. Det betyr enormt mye for oss å vite, sier mor Gry Skjøttelvik (50).
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Ingen ting blir det samme etter at Steffen døde. Vi vet at mange føler det sånn. Å se hvor mye Steffen har betydd for andre mennesker er dypt rørende, sier far Atle Lauritzen (57).
Foto: JOAKIM S. ENGER
Nær en måned er gått siden sønnen deres, Steffen Lauritzen Skjøttelvik (29), ble funnet død, på bredden av elven Hayes i Ontario.
Da hadde han i løpet av to år trosset milevis med svært krevende villmark på det amerikanske kontinentet.
Torsdag 25. september blir Steffen bisatt fra Holmsbu kirke.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Hjemme på gården Skjøttelvik i Holmsbu tar en sønderknust mor og far, søster og bror imot Budstikka. De ønsker å fortelle om Steffen, hvem han var og hva han sto for.
– Steffen var livsglad og modig. Samtidig var han ydmyk og full av kjærlighet, forteller moren.
– Når han bestemte seg for noe, gikk han fullt og helt inn for det. Han fant mening og glede i mestring, sier faren.
– Steffen var en storebror det alltid var spennende å henge sammen med. Han sto virkelig for noe selv. Han brant for å leve i pakt med naturen, sier lillesøster Henriette Lauritzen Skjøttelvik (26).
Foto: JOAKIM S. ENGER
Onsdag ble det klart at familien oppretter en stiftelse til ære for Steffen.
– Det er viktig for oss å videreføre det han sto for, sier Henriette.
– Steffen satt aldri i ro
Den glødende interessen for friluftsliv startet tidlig hos Steffen.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Moren og faren forteller om en aktiv og nysgjerrig smårolling, som heller ville leke ute enn inne.
I oppveksten på Skjøttelvik gård, med 100 mål dyrket mark og 1.000 mål skog, var han omgitt av trær å klatre i og dyr å være sammen med.
Bildeserie
Skjøttelvik gård
Da ungene var små, var familien alltid på tur i nærmarka på Hurum i helgene.
– Steffen satt aldri i ro, han løp hele tiden. Når Steffen var ute, gjorde det noe med ham. Da landet han, liksom, sier Atle.
Fra Steffen var seks år, var han med faren på jakt og fiske.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Jakta gjorde han nok litt for min skyld. Du må være stille, og det er ikke lett for en gutt å være det. Men likevel kjente han på spenningen, sammen med meg og bikkjene i marka. Steffen var glad i dyr, og veldig flink med dyr, sier Atle.
Som elev på Steinerskolen på Hurum, der alle Skjøttelvik-barna har gått og mor jobber som pedagogisk leder, sto forholdet til naturen på pensum.
Men en interesse trumfet turlivet fra han var syv til 15 år: Fotball.
– Han hadde helt dilla på fotball, i flere år var det alt for ham. Har var god, målet hans var å bli proff, sier Gry.
Han spilte for Huringen, og var en kort periode innom Strømsgodset. En medfødt skade satte imidlertid en brå stopp for fotballkarrieren.
– Det var da han for alvor begynte å dra på tur på egen hånd, sier Atle.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Fra slektsgården, som tipptippoldefaren hans bygde på 1800-tallet, kunne odelsgutten se opp på kollen «Roligheten». Dit dro 15-åringen alene for å overnatte, med utsyn over gården, Hurummarka og Oslofjorden.
Ekspedisjoner i tenårene
Steffen dro på ekspedisjoner i Midtskogen, til Rødvann og Langvann. Han utforsket marka sør på Hurum, der myndighetene nå utreder om en stor sprengstoffabrikk skal ligge og dermed sette en stopper for fri ferdsel.
– Steffen søkte seg dit det var mest mulig villmark. Innerst ved Sandungen likte han seg fantastisk godt. Det er et av de villeste stedene i Hurum. Han tok med seg sovepose og hermetikk og la i vei. Han ble aldri lei, sier Atle.
Ekspedisjonene stoppet på ingen måte der. Turen ble lengre, både i tid og rom.
Året på landbrukslinje på internatskole i Østfold avsluttet han før semesteret var slutt. Ett år på elektrolinjen på Røyken videregående skole ga ham heller ikke svar på hva han ville bli.
– Han fant ikke helt sin retning i skolen. Han begynte å jobbe for å tjene penger i stedet, så han kunne gjøre det han helst ville. Det var å dra på tur. Det gjorde han hver helg. Han tenkte allerede da at han skulle dra på ekspedisjon, sier Gry.
Foto: Privat
– Jeg var så bekymret
Steffen jobbet både som brannmann, feier og vaktmester ulike steder i Asker i lengre perioder.
– Onkel tilbød ham en fast jobb i betongselskapet sitt. Steffen takket nei og sa at han heller dø i villmarken enn å ha en ni til fire-jobb. Jeg er sikker på at han mente det, sier Henriette.
– Steffen likte å kjenne på stillheten. Han fortalte at han ville å ha tid til å tenke tanker helt ferdig. Han ble avhengig av roen han fikk av å være ute alene, sier Gry.
Steffen begynte å dra til Hardangervidda når været ble varslet som mest krevende.
– Han dro til fjells på de verste tidspunktene for å testet ut mat og klær, forteller Atle.
– Jeg var så bekymret for ham. En gang det var meldt storm, sa jeg til ham at han ikke kunne dra. Da forklarte han meg hva han ville gjøre hvis teltet revnet eller blåste bort. Han hadde alltid en plan B klar. Det beroliget meg, sier Gry.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Sitt livs reise
For to år siden la Steffen ut på sitt livs reise.
Da hadde han forberedt reisen i fem år. Målet strakte seg over store deler av det nordamerikanske kontinentet, fra James Bay øst i Canada til Nome på vestspissen av Alaska.
– Steffen sa at ikke ville at vi skulle gå rundt og være bekymret. Jeg tvang meg til å tenkte at han var voksen og var god på det han gjorde, sier Gry.
Med seks bikkjer og en hundeslede satte Steffen i gang.
Rundt 10.000 kilometer lå foran ham, preget av en villmark med fjell og strie elver, ulv og bjørn. Ruten var staket ut, men ble tilpasset og endret i takt med erfaringene turen ga ham.
– Steffen var helt klar over hva han drev med, og farene som var forbundet med det. Han gikk skritt for skritt. Han var veldig dyktig på det han drev med, sier Atle Skjøttelvik.
I fjor bestemte seg for å ta en pause i ekspedisjonen for bo med Cree-befolkningen, en av de største gruppene med urfolk i Canada.
– Da ble jeg glad. Jeg tenkte det var fint at han skulle være med folk, sier Gry.
– Han var så fascinert av hvor tett de levde med naturen. Det var tydelig at de fant hverandre, sier Henriette.
Foto: PRIVAT
Her levde Steffen tett på Cree-folk ved Fort Severn i Ontario. Her ble han kjæreste med Lilyann.
Oppholdet satte flere dype spor, både hos Steffen og lokalbefolkningen.
– Vi er blitt fortalt at han snakket med folk i ulike communities, som har vært splittet i lang tid. De omtalte Steffen som en legende, de kalte ham «The Norway Man». Vi kjente ikke den dimensjonen av sønnen vår, sier Atle.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Slo alarm
I juli la 29-åringen ut på det som skulle bli den siste etappen. Han skulle gå de siste milene fra Fort Severn i Ontario inn til York Factory i Manitoba til fots.
– Det sies at ingen har gått denne etappen i moderne tid. Den er visstnok utrolig krevende, sier Atle.
Siste livstegn fra Steffen ble fanget opp torsdag 14. august. Da han ikke ga lyd fra seg til sin lokale kontakt til avtalt tid to dager senere, ble det slått alarm.
Foreldrene ble varslet på kvelden, lørdag 16. august.
– Vi hadde sommerfest her. Så fikk vi melding om at Steffen ikke var kommet frem til avtalt tid. Det var en helt forferdelig beskjed å få, sier Atle.
En leteaksjon ble satt i gang. Steffens venner blant Cree-folket ledet an i søket.
– Vi følte oss helt hjelpeløse her hjemme. Vi satt så langt unna der Steffen var savnet. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, det var helt grusomt, sier Gry.
– Jeg vurderte å dra over til Canada. Men jeg landet på at jeg kunne gjøre mest nytte for meg ved å koordinere innsatsen hjemmefra, sier Atle.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Han var i kontakt med norsk politi og UD på dagtid, canadisk politi og letemannskap på natten.
Familievennen Christian Dyresen fra Klokkarstua tok seg av en tiltagende storm av mediehenvendelser fra både inn- og utland. Venner og bekjente på Hurum strømmet til for å bidra, med blomster og mat på døra.
Da leteaksjonen i Canada nær ble stoppet fordi det ikke var mer penger til helikopterets drivstoff, ble en Spleis-aksjon redningen.
– Det har vært helt uvurderlig å få sånn støtte fra lokalmiljøet og andre som er opptatt av friluftsliv, sier Gry.
De trekker særlig frem villmarkslegenden Lars Monsen og psykolog Johanne Refseth.
– At de har hedret Steffen har løftet opp det Steffen gjorde til å bli noe viktig. De har pekt på at han fulgte opp en tradisjon av norske pionérer.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Fattet håp
Da Steffens hund Togo dukket opp blant folk rett etter at han var meldt savnet, fattet familien håp.
– Vi klamret oss til håpet om at Steffen hadde sendt Togo for å hente hjelp, sier Gry.
Så fant letemannskapet Steffens sekk, der kameraet med mengder med minnebrikker fra turen lå. De skulle vise seg å være intakte. NRK har overtatt materialet, med tanke på en dokumentar om Steffens reise.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Så fant letemannskapet jakka.
24. august ble liket til Steffen funnet ved elven Hayes. Obduksjonen viste at han døde av drukning.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Å få en slik beskjed er det verste som kan skje. Det går ikke an å beskrive det, sier Atle.
Hentet Steffen hjem
I dyp sorg bestemte familien seg for å dra til Canada for hente Steffen hjem.
– Det ble viktig for oss å komme dit han hadde vært. Vi trengte å se hvor han hadde levd og hvor han døde, sier Gry.
Hele familien på fire dro. Sammen møtte de Cree-folket, der Steffen hadde bodd.
Foto: CHRISTIAN DYRESEN
– Vi skjønte hva de hadde betydd for Steffen og hva han hadde betydd for dem. Jeg er så stolt av hva han fikk til sammen med dem, sier Atle.
Sammen sto familien og Cree-venner på elvebredden, der Steffen ble funnet.
– Her kunne vi se den strie elva og kjenne lukten av stedet der han døde. Vi kunne sette ned lys og blomster, sier Atle.
– Det var godt å stå der å gråte. Det var veldig vondt, men veldig godt på samme tid. Hullet ble lukket, sier Gry.
– Vi snakket om døden
Samtalen moren hadde med sønnen i fjor sommer har brent seg fast. De to sto på kjøkkenet og laget mat sammen.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Det står så klart for meg. Vi snakket om alt. Også om døden. Han snakket om farene som kan oppstå i Canada. Han sa at hvis det skjedde ham noe i villmarka, så var det ikke noen vits i at vi skulle være lei oss. Han sa: «Jeg gjør det jeg elsker», sier Gry.
– Det var så klokt sagt. Steffen rådet oss til ikke å jobbe så mye og heller leve mer. Han har jo rett. Jeg tenker at vi alle burde gjøre mer som han sa, sier Gry.
Som styreleder for «Stiftelsen Steffen of Norway» vil hun føre jobbe for å videreføre sønnens verdier.
– Steffen hadde stor kjærlighet og respekt for naturen. Og han respekterte kulturer som levde i pakt med naturen. Det er viktig for oss å føre videre verdiene han sto for, sier Gry.
Stiftelsen skal fungere som en brobygger for kulturutveksling mellom Norge og Canada. Den skal også bekjempe utenforskap.
Mens Steffen var i Canada, studerte han anvendt psykologi.
– Steffen ønsket at også andre skulle finne mening og glede gjennom mestring. For oss gir det mening å jobbe videre med det han sto for, sier Henriette, som også sitter i styret i stiftelsen.
Foto: PRIVAT
Steffens stiftelse
Stiftelsen «Stiftelsen Steffen of Norway» skal styrke unge menneskers mestring, tilhørighet og livskvalitet gjennom:
- Friluftsliv og naturbaserte aktiviteter
- Kulturutveksling nasjonalt og internasjonalt
- Fellesskap og inkludering
- Kulturformidling og seminarer
Satsingsområdene til stiftelsen er følgende:
- Ungt utenforskap og friluftsliv i Norge
- Internasjonal kulturutveksling (SCree – Norge)
- Kunnskapsformidling og arv
- Seminarer, foredrag dokumentarprosjekter og forskning
Styret: Styreleder: Gry Skjøttelvik. Styremedlemmer: Atle Lauritzen, Henriette Lauritzen Skjøttelvik, Lars Monsen, Johanne Refseth og Angus Miles
Midler: Innsamlede penger som har kommet inn til leteaksjonen etter Steffen skal inn i stiftelsen. Styret i stiftelsen har dessuten vært i kontakt med Asker kommune og Canadas ambassade angående bidrag.
Dagen etter bisettelsen drar Atle på elgjakt.
– Jeg skal sette meg bak ei gran, lene ryggen mot stammen og sippe litt. Der kommer jeg nær Steffen. Det skal bli veldig deilig.
Scott (22) omkom i fallulykke: – Brutalt og surrealistisk
En morgen våknet Theodor og var lam fra brystet og ned