Rett i postkassen kom de. Et par nydelige diamantøredobber på tre karat hver.
Normalt ville prisen ligget på flere hundre tusen kroner, avhengig av kvalitet. Men disse kostet bare 500 kroner. Rett fra Kina og nettbutikken Temu.
For mitt utrente øye er de kjempefine. Store øredobber, til en svært billig penge.
Hvordan kan dette henge sammen? Svaret ligger i en industri som nå snur hele diamantmarkedet på hodet.
En uke på å dyrke én diamant
Labdyrkede diamanter har lenge eksistert som et alternativ til naturlige diamanter, men nå er masseproduksjonen i ferd med å ta av. En artikkel i Financial Times nylig gjør et dypdykk i Kinas voksende diamantindustri- der én diamant tar rundt en uke å dyrke frem i en lab i Zhengzhou. Til sammenligning tar det jorden en milliard år å gjøre samme jobben.
Hemmeligheten bak er maskiner som simulerer både det ekstreme geologisk trykket og den ekstreme varmen langt inne i jordens kjerne.
Fabrikkene produserer diamanter av samme kvalitet som «naturlige diamanter». De er fysisk og kjemisk identiske, og ser også helt like ut. Og ikke bare er de «ekte» i vitenskapelig forstand, de er billigere, mer bærekraftige og kan masseproduseres.
Den ene fabrikken Financial Times besøkte kan produsere rundt 100.000 karat i måneden (!). Eksplosjonen av labdyrkede diamanter har sendt prisene på små, «naturlige» diamanter til sitt laveste nivå på flere tiår.
Folk vil ha billigere stener
I en McKinsey-rapport fra i fjor kommer det frem at den enorme suksessen til laboratoriedyrkede diamanter har presset prisene på natursteiner langt mer enn gruveindustrien hadde forventet, drevet i stor grad av forbrukere som ønsker rimeligere alternativer. I tillegg, i en tid der det er langt større fokus på bærekraft, ser forbrukere etter bedre sporbarhet i opprinnelsen til smykkesteinene sine.
I en tilsvarende rapport fra BCG, også fra i fjor, anslås det at hvis produksjonen fortsetter å øke i samme tempo som nå, kan labdiamanter i løpet av få år dekke mesteparten av etterspørselen innenfor billigere smykker.
Et mulig utfall er at labdiamanter blir et billigprodukt for massene, mens naturdiamanter selges som et premiumprodukt.
Likevel er det med god grunn at den tradisjonelle diamantindustrien nå skjelver i buksene.
BCG advarer om at merkevarer kan bli eneste måte å opprettholde marginer på i naturdiamantsegmentet. Luksusmerker som Tiffany, Cartier eller De Beers kan klare å selge «historien» – ikke bare steinen.
Esken var det ikke noe å si på.
Foto: Victoria Cicely Dørheim Ho-Yen / NRK
Ekte betyr ikke fysisk sjeldent
Tidligere var diamanter selve symbolet på varig verdi – noe som måtte graves ut fra jordens indre.
Men når identiske stener nå kan dyrkes frem i laboratorier til en brøkdel av prisen, mister den gamle statuslogikken fotfestet.
Det blir stadig tydeligere at «ekte» i luksusmarkedet ikke nødvendigvis betyr fysisk sjeldent, men sosialt definert: noe er verdifullt fordi vi blir enige om at det er det.
Dette utfordrer hele ideen om luksus som knyttet til natur og knapphet, på samme måte som dyre vesker fra Hermès eller Louis Vuitton koster langt mer enn produksjonskostnaden – verdien ligger i logoen, fortellingen og eksklusiviteten. Forbrukere, særlig yngre generasjoner, er i ferd med å bli mer prisbevisste og mindre lojale mot «mytene» rundt merkevarer.
Labdiamanter tilbyr glansen og estetikken, men uten prislappen, og avkler dermed luksusens illusjon: De viser at status ikke lenger er noe du må grave ut av bakken – den kan masseproduseres.
Sannhetens time
Så tilbake til Temu-diamantene mine. Er de ekte?
Jeg stikker innom en av Norges mest velrenommerte gullsmedforretninger for en oppklaring. I det jeg drar den røde fløyelsboksen opp av vesken kveler den anerkjente fagmannen et sukk.
– Hvor mye betalte du for disse da?
– 500, svarer jeg
Han studerer dem nøye. Holder dem under lyset og sammenligner dem med en ekte diamant.
– Jeg synes ikke spillet i stenene er like bra. Og kanskje er de litt hvitere?
Han tar frem et elektronisk apparat som skyter en stråle inn i stenen.
– Den slår ut som diamant, sier han betenkt, før han legger til:
– Det er jo ikke noe gøy, dette her.
En glad gullsmed
Jeg takker for tiden, og forsvinner ut av butikken. 10 minutter senere ringer han meg. Han har sett nøyere på papirene som kom med ringen.
– Det er ikke labdiamanter du har kjøpt. Det er er noe som heter moissanite.
Han virker lettet, og forklarer at det var noe som kom på markedet for 20 år siden, og som ligner på diamanter men som ikke har de samme egenskapene. Moissanite består av silisiumkarbid, i motsetning til diamanter, som er rent karbon
– Du har blitt lurt, ler han. Og jeg ler med. Å kjøpe noe på Temu til 500 kroner og tro at det er verdifullt er jo latterlig.
Der falt saken min tenkte jeg. Før en tanke slo meg. Hvis hverken eksperten eller amatøren ikke kan se forskjell, hvem er det som egentlig blir lurt?
Publisert
25.09.2025, kl. 12.55