En blodig mann kommer ut av et skogholt med bandasjert hode, blodflekker på klærne og flere sår på kroppen. De er helt ferske. Ved siden av ham sitter kona og ser apatisk fremfor seg, svett og full av sot.
Hunden hun holder i bånd, har et stort åpent sår i hodet.
VG har reist inn i Donbas: Det enkeltstedet der storkrigen mellom Ukraina og Russland er aller mest brutal. Dette er stedet Putin setter inn alt han har for å erobre.
Her er det livsfarlig.
Dronesvermer, artilleri og raketter angriper sivile, skoler bombes, og livene til familier legges i grus.
For et halvt år siden reiste VG rundt i de samme områdene, besøkte ukrainske soldater ved fronten og mennesker som levde tett på kampene. Den gang var dronetrusselen langt fra hva den er nå.
Om noen dager skal vi virkelig få kjenne på kroppen hvordan alt her i øst er forandret.
Vi er i byen Oleksandrivka.
Ekteparet vi møter har akkurat forlatt byen sin – Bilys’ke – som ble bombet dagen før av russiske styrker, sammen med sine fire hunder og en papegøye. De venter på å bli evakuert videre, vekk fra raketter og droner med sprengstoff.
De er tydelig preget etter en lang natt.
– Det hang en russisk drone over huset vårt. Så kom missilet. Alt ble sprengt i stykker og brant, forteller Oksana (51).
Med svarte fingre viser hun frem mobilvideoen av hjemmet deres i flammer.
– Hvorfor bomber de oss? Vi bor som rotter i vår egen by. Russerne sprenger alt til aske.
Oksana og mannen Serhiy (48) kom seg til nabohuset, hvor de fikk tak i en motorsykkel med lasteplan. Den startet ikke, så de dyttet den for hånd i fire kilometer. Så ble de evakuert av en gjeng frivillige som hjelper sivile som vil ut av krigssonen.
Til Oleksandrivka kommer rundt 100 evakuerte hver dag. Og det er bare her. Langs hele den østlige fronten flykter nå sivile.
Historien til ekteparet Oksana og Serhiy blir mer og mer normal i Donbas. Byer og landsbyer angripes, og de som bor der, havner midt i det blodige kaoset. Selv om Russland er på fremmarsj, går det sakte. Det gjør også at kampene blir ekstreme.
– Russerne utsletter alle byene. Etter å ha sett hvordan de bombet byen vår, tror vi ikke lenger på noen fred. Vi vil selvfølgelig ikke ende opp som en del av Russland, sier Oksana.
Tegnene på at krigen om Donbas er blitt mer ekstrem, er mange. Russiske droner med ny teknologi og fiberoptiske kabler når lenger inn i landet. Små grupper med soldater infiltrerer landsbyer.
Veiene her i øst utsettes nå for stadige droneangrep. Derfor bygges det «tunneler» av fiskenett – kilometer etter kilometer – for å hindre at kjøretøyer angripes.
Et annet sted i samme by møter vi Sabrina på 11 år.
Sammen med besteforeldrene sine og faren blir hun evakuert fra hjembyen Ivers’ke. Dette er tredje gang hun må flykte.
Dagen før ble nabohuset truffet av russiske Shahed-dronerShahed-dronerEn opprinneliog iranskprodusert selvmordsdrone (Shahed-136 eller lignende) som Russland har tatt i bruk for massive, billige og gjentatte angrep mot Ukraina. De har lang rekkevidde, og kan ligne på miniatyrutgaver av fly. .
– Jeg ble så redd. Jeg løp med besteforeldrene mine ut på jordet. Der gikk vi rundt i mørket og ventet på at bombingen skulle stoppe, sier Sabrina.
Hvor de til slutt ender opp, vet de ennå ikke.
Sabrina og besteforeldrene har kommet frem til møtepunktet for de evakuerte, Oleksandrivka.
Vi blir vitne til kaoset:
Blodet fosser ut fra beinet til en eldre kvinne, hun er i fare for å blø i hjel.
Hun er forvirret, klarer ikke svare på spørsmål, og hjelpearbeiderne gjør alt de kan for å stoppe den voldsomme blødningen.
Kvinnen fraktes etter en stund til sykehuset i byen. Mannen står igjen alene.
PortforbudetPortforbudetPortforbud er et forbud gitt av offentlige myndigheter for sivilbefolkningen mot å være utendørs eller på steder der offentligheten ferdes til visse tider. Portforbud har vært brukt under uroligheter, men også i andre tilfeller, som for å bekjempe smitte. starter klokken 21 i disse områdene av Ukraina. Etter mørkets frembrudd er billysene noe som tiltrekker seg de russiske FPV-droneneFPV-droneneFirst-person view (FPV) er en radiostyrt drone med kamera, hvor piloten kan se ut fra perspektivet til dronen. Russerne bruker særlig disse dronene til direkte angrep på kjøretøy og personer..
Det er bekmørkt da VG ankommer til hotellet, som ligger i en skog 16 kilometer fra fronten. Deler av veien hit til byen Sviatohirs’k er en kjerrevei. En midlertidig pontongbropontongbroEn midlertidig militær bro, bygget for å krysse vassdrag, kløfter eller andre hindringer i felt. Broene flyter på vannet ved hjelp av pongtonger. tar bilene over elven, etter at broen til byen ble sprengt under starten av den russiske invasjonen.
For ett år siden hadde hotellet gjester som satt i hagen med rødvin, og kjærestepar som gikk hånd i hånd over gresset. På restaurantens terrasse kunne vi spise biff og pasta.
Nå ligger alt øde.
To uker tidligere ble hotellet truffet av seks Shahed-droner. Mange av bygningene er totalskadet. Noen få rom er tilgjengelige. Vi er de eneste gjestene.
Om en time skal vi forstå hvorfor.
Ved midnatt smeller det.
Missilene eksploderer rett ved hotellet. Veggene dirrer, glasset vibrerer. Dette er nære oss.
Så kommer lyden av dronene – og det ukrainske luftvernet som fyrer av tette salver mot trusselen. Bam-bam-bam i tett rekkefølge.
Det tryggeste stedet blir i badekaret. Det er til lite hjelp ved et direkte treff, men kan beskytte mot splinter.
Det blir en natt med lite søvn.
Vi må ta et vanskelig valg: Å kjøre herfra i mørket er farligere enn å bli værende. Stedet er innen rekkevidde for de russiske FPV-dronene. Noen dager tidligere ble en bil angrepet på natten og to personer drept.
– Ukrainske styrker tar over dette stedet om noen dager, sier hotelleieren.
Forsvaret av dette stedet blir høyt prioritert når russerne rykker fremover.
For i løpet av natten har de russiske styrkene rykket mot Sviatohirs’k med det de har av slagkraft: Droner, missiler, infanteri og tung skyts. Avstanden fra hotellet til frontlinjen har på få timer krympet til 14 kilometer.
Neste morgen kommer vi oss raskt ut av området.
Hva er Donbas?
Donbas er en region i det østlige Ukraina, kjent for store kullforekomster og industri. Området består hovedsakelig av fylkene Donetsk og Luhansk. I 2014 tok prorussiske separatister (med støtte fra Russland) kontroll over deler av regionen. I 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av Ukraina og erklærte annektering av Donetsk og Luhansk. Dette er ikke internasjonalt anerkjent og ifølge folkeretten er Donbas fremdeles en del av Ukraina.
Hvorfor er kampene så voldsomme i dette området?
De er spesielt voldsomme fordi regionen har stor strategisk, økonomisk og symbolsk betydning for både Ukraina og Russland. Donbas grenser direkte mot Russland, noe som gjør det enklere for Moskva å forsyne styrker med våpen, tropper og logistikk. Kontroll over Donbas gir Russland en landkorridor til Krim-halvøya. Mange ukrainske forsvarslinjer er blitt bygd opp siden 2014, noe som gjør fremrykking krevende. Bruk av FPV-droner, mange med fiberoptiske kabler, gjør det svært krevende å bevege seg ved fronten.
Hva går Trumps fredsforslag ut på?
Forslaget krever at Ukraina aksepterer russisk kontroll over områder som ligger under deres kontroll i dag og at grensene fryses på nåværende sted. I bytte mot territorielle innrømmelser foreslås det at Ukraina får sterke sikkerhetsgarantier. Ukraina og vestlige allierte har reagert kraftig mot ideen om å «akseptere» russiske erobringer som fundament for fred
Hvor langt unna fred er man?
Trumps fredsforslag blir ofte tolket som et kompromisstilbud som i praksis legitimerer Russlands gevinster fra krigen – i bytte mot løfter om sikkerhet for Ukraina. Men fordi forslaget møter sterk motstand i Ukraina og fordi detaljene er diffuse og kontroversielle, er det langt fra sikkert at det vil kunne bli realisert i sin nåværende form. Ukrainas offisielle linje er «ingen territorielle innrømmelser».
Ikke alle flykter.
For dem som blir værende nær fronten, er de nye angrepene blitt hverdagen.
For Svetlana (40) var valget enkelt. Etter å ha flyktet fra mor og far til Canada da krigen startet for tre år siden, dro hun i fjor hjem igjen til foreldrene i Kramatorsk. Til byen hun vokste opp i, og som i dag ligger i veien for videre russisk okkupasjon i Donbas.
De russiske styrkene står omtrent 20 kilometer unna. Hver dag angripes byen. Bygg etter bygg er blitt ødelagt av bombingen.
Farens røde mursteinshus, omkranset av en stor hage, har foreløpig sluppet unna. Her dyrker han epler, jordbær, squash, druer og tomater. Dette er familiens lille paradis, et sted de kan glemme krigen.
– Livet i denne byen forandrer seg hver dag. En av mine venner ble angrepet av en drone i bilen sin rett utenfor huset sitt her, forteller far i huset, Viktor Rubanovskiy (62).
Vi blir servert hjemmelaget juice og frukt fra hagen. I et av rommene står bager og kofferter ferdig pakket, i tilfelle familien må rømme på kort varsel.
– Jeg var ikke redd for å komme hjem, selv om krigen er veldig nær. Hvis skjebnen gjør at jeg dør, så skjer det, sier Svetlana.
– Donbas kan ikke falle i russiske hender, sier hun, og fortsetter:
– Vi har betalt en så høy pris til nå for å beholde friheten vår. Om vi gir bort dette området, hva døde de da for? Vi kan ikke bare gis bort til Russland. Det er ikke kun landområder, dette handler om mennesker, sier hun.
– Vi må fortsette å kjempe.
Flyalarmen går hver halvtime. I det fjerne høres hule dunk fra kampene.
Kramatorsk og store deler av det ukrainsk-kontrollerte Donbas regnes som landets festning. Her er det bygget store forsvarsverk – kilometer etter kilometer med piggtråd, skyttergraver og minelagte områder.
Putin krever hele Donbas. Det nekter Zelenskyj.
Dette er siste skanse. Kommer russerne seg forbi, ligger mye av Øst-Ukraina åpent.
Veiene fra Kramatorsk er eviglange tunneler med fiskegarn, omringet av sletter med gule solsikker. Klarer en russisk drone å ta seg inn i denne tunnelen, sitter du fast som fisken i garnet.
I horisonten ses svart røyk som stiger mot himmelen etter artilleriangrep. Flere steder står soldater og arbeidere i kraner for å koble fiskenettene sammen over veibanen.
Det begynner å haste. De russiske dronene når allerede frem til disse veiene.
Dagen før eksploderte en antitankdrone her ved hovedveien, 40 kilometer fra fronten.
Mye av denne krigen handler nå om to ting: Teknologisk overtak og oppfinnsomhet. Russland og Ukraina kjemper en kamp mot klokken om å utvikle nye droner – og finne beskyttelse mot dem.
– Vi bruker jammingjammingEn teknikk for å forstyrre eller blokkere fiendens elektroniske signaler, ofte brukt for å nøytralisere droner., som er elektronisk beskyttelse. Da nøytraliserer vi de russiske dronene før de når målet. Noen ganger hjelper det, forteller Dmytro (28).
Han er presseoffiser i 1039. antiaircraft missil-regimentet.
Presseoffiser i 1039. antiaircraft missil-regimentet.
Nå sitter han i en av kafeene som fortsatt er åpne i byen Slovjansk. En by som kryr av ukrainske militære på grunn av sin strategisk viktige posisjon, 30 kilometer fra fronten.
Ved presseoffiserens side sitter en pitbull som han for to år siden reddet fra ut av krigssonen.
Dmytros historier fra fronten vitner om at veldig mye har forandret seg siden krigens start for tre år siden.
Ingen er lenger trygge.
– Tidligere i krigen kunne vi sende frem infanterietinfanterietSoldater som kjemper til fots, ofte den grunnleggende enheten i en hær. i kjøretøyer. Nå må soldatene gå til frontlinjen til fots, ofte ti kilometer eller mer, på grunn av dronene. De må hele tiden gjemme seg og gå sakte frem, forteller Dmytro.
– Dette kan ta mange dager. Det samme gjelder når soldater evakueres. Det kan ta opp til en uke å få alvorlige sårede ut.
Dette bekreftes også av Kostyanty, kompanisjef for robotiske bakkesystemer, da vi møter ham på en godt gjemt base. Gruppen bruker droner og selvkjørende doninger ved fronten i Donbas.
Nå har de en kort pause fra krigshandlingene.
– Frontlinjen er som et helvete nå. Det er nesten umulig å operere der, sier Kostyanty.
Kompanisjef for robotiske bakkesystemer
Fra fullskalainvasjonen i 2022 har krigen forandret seg helt, forteller han.
– Den moderne krigføringen handler om forsyningskjedeneforsyningskjedeneSystemet som brukes for å transportere nødvendige varer som mat, ammunisjon og medisinsk utstyr til militære styrker. Veier og jernbane er mest brukt til dette.. Vi kan ha gode posisjoner for soldatene våre, men om vi ikke får inn forsyninger, er de ikke brukbare. Nå er eneste veien til posisjonene ved fronten til fots, sier han.
Derfor bruker gruppen hans fjernstyrte kjøretøyer for å hente ut sårede og levere forsyninger som ammunisjon, mat og vann. Det er en livsfarlig oppgave.
– Dronene jobber ofte i par, en med fiber og en på radio. Så om du klarer å jamme den på radio, tar fiberdronen over og gjør jobben. Da er sjansen stor for at du er død.
Nå tester de kjøretøyene og dronene ved bolighuset de har tatt over. Mot øst og sør er det endeløse sletter mot kamphandlingene ved fronten.
Når natten kommer, skal gruppen tilbake dit.
Sammen med faren og besteforeldrene er Sabrina endelig på vei vekk fra fronten.
Mens bestemoren står i kø for å registreres og få senger til familien, blir Sabrina tatt inn på et lekerom. Her venter psykologer på henne. Gjennom leken vil de snakke og forstå hvordan det går med elleveåringen.
– Nå føler jeg meg rolig. Jeg er her sammen med besteforeldrene mine, sier Sabrina.
I det som tidligere var et klasserom i Lozova, sitter hun og tegner.
Som titusener av andre barn i Donbas er Sabrina nok en gang på flukt fra krigshandlinger. Om hun noen gang kan vende hjem, avhenger av de ukrainske styrkenes evne til å stoppe Russland i Donbas.
Og om det i det hele tatt er noe hjem å komme tilbake til.
Espen Rasmussen
Journalist
Les også
