JESSE TOMLINSON «Shit/Shinola» (New Noise)

Det er ingen novise vi her snakker om, men en moden 44-åring som endelig har plukket opp gitaren og tråden der han slapp for noen år siden. Takk og lov, for dette er en musiker, låtskriver og tekstforfatter mange flere burde bli bedre kjent med, ikke minst i et land der vi ofte har evnet å trykke til våre bryst artister med mye darkness på hjertet og i sitt musikalske DNA.

Den Fargo-fødte amerikaneren har drevet aktivt med musikk siden tenårene, og har spilt trommer og gitar i forskjellige band i Minneapolis siden den gang, en by som fra før har skjenket oss eminent musikk fra så vidt forskjellige navn som Hüsker Dü, The Replacements, Jayhawks, The Trashmen og Prince +++

I 2001 kom hans selvtitulerte debutalbum ut, som ble fulgt opp av ytterligere to (i 2003 og 2005, alle på Esters Records). I 2004 spilte han sågar inn en Peel Session-sending hos den avdøde BBC-radiolegenden John Peel.

Derfra og ut var det som frontfigur, gitarist og kaptein i bandet Chooglin’ alt handlet om, et orkester med en bra og jevnt voksende skare av fans, som bygget seg solid opp over fire skiver, og som også tok dem til Norge, Bergenfest og sagnomsuste Down on the Farm i Halden i 2009 og 2010.

Kjærligheten til en hjertes utkåret tok ham så til Halden, der han giftet seg og slo seg ned et par år etterpå. Her fant han seg fort til rette i østfoldbyens mangslungne og rike musikkmiljø, ikke minst som frontfigur i Good Time BBQ Blues Band, som også bestod av Ole Laurits Mosseby, fra byens formidable punkrockband Göttemia. Det er nevnte Laurits som nå har vært med å kuratere skiva som her omtales.

Med et vaskeekte DIY-utgangspunkt tok Laurits amerikaneren med på hytta til moren sin, hvor de spilte inn en haug med demoer, der Jesse spilte alt selv, og Laurits skrudde knotter. Da han senere fremførte noen av disse sangene på sitt eget utested, Siste Reis (Haldens suveren kneipe, der toalettanvisningene for damer og herrer er oppgitt med Lee Hazlewood og Nancy Sinatra), til stor begeistring fra de fremmøtte, ble det umiddelbart etterspurt innspillinger av materialet, og det er disse demoene som utgjør grunnmuren til denne plata.

Halden huser også flere av landet beste musikere og produsenter, og da produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm fikk lagt sine gullkantede fingre på materialet, med små pålegg av perk, strenger, banjo, steel og strykere, vokste det frem et vaskeekte album, som til slutt ble mastret i velrenommerte Cutting Room i Stockholm, og som nå endelig er ute.

Vi har fått ei skive med stor variasjon, fra helt nedpå smygere i folk/country-landskapet (det mange nå kaller americana), som kryper under huden på deg, og til hardere, blues- nesten stoner-orienterte rocklåter som blåser av en capsen og/eller håret. Andrestemmene Jesse selv har lagt på gir både melodiene og tekstene mer kraft og desperasjon. Martine Haugens (frontfigur i bandet Gone North) gjestevokal på «Cowgirl» er jordbæret på kakestykket.

Liker du David Eugene Edwards’ apokalyptiske folkrock fra så vel Sixteen Horsepower som Woven Hand, vil du finne mye å glede deg over her. I tillegg får jeg assosiasjoner til både akk så forbigåtte John Murray og eminente DAX Riggs (som har laget ei av 2025s beste plater. Les om den her).

Tekstene sentrerer rundt sønderknust kjærlighet, anger, selvforakt og åndelig stupmørke, ei oppskrift som alltid vil stå i fare for å bikke over i parodien, og på et par av låtene strikker han strikken ganske hardt, men lander heldigvis trygt ned på rett side av streken.

Platas styrke er variasjonen i låtene, at vi kastes fra helt akustiske og emosjonelt dirrende sanger, og til hardtslående rockere man får lyst til å heve glasset til og rope «Skål for all elendigheten, kosmonauter!» av.

Det kule med skiva er at den rufsete og upolerte magien fra hytta er bevart (hør f.eks. de stemningssatte fuglelydene på nydelige «Here I Am»), samtidig som det ikke føles kokett low-fi ut.

Det føles heller som om han har kapslet inn og foreviget ensomheten og frustrasjonen blåst ut i det rurale Norge, mens Freddy Holm har tatt musikken hjem, gitt den de urbane vingende den trenger for å fly, og som nå gjør at den svever rundt i rommet her jeg sitter og hører den for åttende eller niende gang, for plata bare vokser og vokser.

Dette er ei skive man skulle tro var spesialdesignet for mørke høstkvelder med tente lys og ehhh … «noe skarpt og ramt i glasset», hvis det er lov å si. Klart det er. Nå er det bare å sørge for å få sett ham live, med eller uten drahjelp fra Freddy Holm, for dette er jo som skapt for ei intim scene med lydhørt publikum.