Karen Kyllesø er den yngste noensinne som har gått alene til Sørpolen. Mange barn og unge har store drømmer, ikke alle setter dem ut i livet, men det gjorde hun

Bare 21 år gammel stod hun på Sørpolen etter 54 dager helt alene på tur. 

Hva er det som får en ung jente i starten av tjueårene til å legge ut på en lang og ensom reise til det kaldeste og mest isolerte kontinentet på kloden? 

Liten jente, store drømmer

Da KK tar en telefon til Karen, er hun midt i hektiske reisedager mellom Oslo og Rogaland. Senere skal hun tilbake til Trondheim, hvor hun studerer geologi på NTNU. 

Men før studiene la hun ut på en ganske ekstrem tur til Sørpolen. Helt alene. Hun, pulken og alt utstyret. 

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle begynne å studere før jeg hadde gjennomført turen. 

Og det gjorde hun heller ikke. 

Karen tar oss med tilbake til oppveksten. Hun vokste opp i bygda Årdal, som ligger i Hjelmeland kommune i Ryfylke. Helt siden hun var liten var natur og friluft noe som interesserte henne, og hun ble ofte med faren på jakt og fisketurer. 

– Jeg har nok bestandig hatt store drømmer og planer om hva jeg skulle gjøre og bli. 

NATUREN: Siden barndommen har opplevelser i naturen vært viktig for henne. Foto: Privat

– Friluftsinteressen kom mer og mer etter hvert som jeg begynte å gå på turer på egenhånd. 

På TV-skjermen etter skoletid så hun ofte på polfarere som gjennomførte ekstreme turer – både alene og sammen med andre. Spesielt kvinner som Cecilie Skog og Liv Arnesen inspirerte henne. 

– Jeg begynte å se stadig flere filmer og leste bøker som inspirerte meg. 

For ung

Lenge hadde hun hatt en drøm om Grønland. Og så kom TV-programmet Tjukken & Lillemor, hvor Cecilie Skog tar med seg komiker Truls Svendsen på ulike ekspedisjoner – blant annet en ski-ekspedisjon over Grønland. 

– Da husker jeg at jeg tenkte: «Hvis han klarer det, så klarer også jeg det».

Karen fortalte faren om den store drømmen da hun var i trettenårsalderen. 

– Han hjalp meg med mye av det praktiske. Men mamma fikk først vite om drømmen min litt senere, sier Karen lurt. 

Hun var bare fjorten, snart femten, da drømmen ble til virkelighet. Men å være ung med store drømmer er ikke bestandig lett. I forkant av reisen møtte hun også motstand. 

– Da jeg sa til pappa at jeg ville gjennomføre drømmen min om Grønland, tok vi kontakt med en rekke ulike guideselskaper. 

Men svaret de fikk var som regel det samme: Hun var for ung. 

Det var da hun kom i kontakt med en som skulle vise seg å bli en viktig brikke i realiseringen av drømmen om både Grønland og senere også Sørpolen. 

– I jakten på guideselskaper fikk vi et tips om Lars Ebbesen. 

Ebbesen har blant annet gått på ski til Sørpolen sammen med Cato Zahl Pedersen og Odd Harald Hauge i 1994, og han har flere Grønlandskryssinger. 

– En polarlegende, legger hun til. 

Det var faren hennes som tok kontakt med Lars. Han fortalte om datterens drøm, og la fram for polarlegenden at hun ville krysse Grønland. Han forhørte seg om dette kunne være mulig om noen år. 

Denne gangen var responsen annerledes. Han kom nemlig ikke med avslag om at hun var for ung. 

«Å, først om noen år, hvorfor ikke nå?», spurte Lars. 

Og etter den samtalen ble «en gang om noen år» til «nå snart».

Drømmen om Sørpolen

Å være en av de yngste som krysset Grønland på ski sammen med Ousland Explorers var bare starten. 

– På turen delte jeg telt med en kanadisk guide. Jeg husker hun forklarte hvordan Antarktis var både lengre, kaldere, større og mer ekstremt. 

Fjortenåringen ble inspirert. Etter Grønland fikk hun mersmak – mersmak på det som var enda mer ekstremt. 

– Da turen var slutt ville jeg ha et nytt mål. Da satte jeg meg et mål om Sørpolen. 

Også her var det Lars, eller «polarlegenden» som hun kaller ham, som hjalp henne. 

Men det er ikke bare-bare å skulle nå Sørpolen alene. Det koster både mye penger, planlegging, energi og tid. I tillegg kom koronapandemien, som gjorde at turen stadig ble utsatt. Det tok seks år før hun sto på startstreken. 

– Det gikk ikke en eneste dag i løpet av de seks årene der jeg ikke tenkte på det. 

EN DRØM: Lenge var Sørpolen en drøm for Karen. Foto: Privat

Fra drøm til virkelighet

Seks år senere står hun ved Union Glacier. 

Union Glacier er en leir i Antarktis for logistikkselskapet ALE, og fungerer som base for ekspedisjonsturister. 

Med seg hadde hun alt av utstyr og 55 dagsrasjoner med frokost, lunsj, snacks og middag. Så lett som mulig, men samtidig nok til å overleve. 

Var du redd dagene før du sto på startstreken? 

– Nei, ikke veldig redd, mer bekymret. Bekymret for å ha glemt noe, selv om pulken veide 114 kilo. 

– Det var mye tanker og følelser. Å stå på startstreken føltes på en måte som slutten på prosjektet, for jeg hadde brukt så mange år på å planlegge denne turen. Men likevel var det da turen startet, og jeg hadde mange utfordringer i vente. 

Hun tok et steg av gangen og lot seg ikke overvelde av alt som kunne gå galt de neste dagene, ukene og månedene. 

ALENE: Karen var på tur alene i 54 dager. Foto. Privat

Mil etter mil

Stegene ble mange- og etterhvert flere mil. Dag inn og dag ut. Helt alene. 

Antarktis er ikke bare verdens mest avsidesliggende kontinent – det er også det kaldeste, tørreste, høyeste og mest vindfulle stedet på kloden. Å bevege seg her er som å gå på en islagt ørken, der naturkreftene hele tiden setter både kropp og vilje på prøve. 

– Jeg husker spesielt godt rundt dag tjue. Det hadde vært rundt to uker med kraftig snøvær og dårlige skiforhold. Jeg lå langt bak skjema. Dag inn og dag ut ga jeg alt jeg hadde, men det var ikke godt nok. Jeg følte på en utilstrekkelighet. 

Motvind. Snø i ansiktet. Dårlige skiforhold. Tunge dager. Flere dager krevde også mer mat.

 – Jeg hadde rundt 800 kilometer igjen, men hadde spist førti prosent av maten jeg hadde med. Det gjorde at jeg ble redd for å ha for lite mat, miste for mye kroppsmasse, være sulten og bli skadet. For jeg hadde så innmari lyst til å klare det. 

VILJE: Ikke alle dager var hun like motivert, men Karen fant sin indre viljestyrke på turen. Foto: Privat

Hvordan er det egentlig å gå så lenge alene, kun i egne tanker?

 – Det har fordeler og ulemper. Fordelene er at du har all kontroll, og kan styre dagene og tempoet helt selv. Men samtidig er det vanskelig å ta alt av avgjørelser alene. Å ikke kunne ta i mot råd fra noen andre. 

Likevel var hun ikke helt uten kommunikasjon. Med seg hadde hun satellittelefon hvor hun kunne sende meldinger og ringe hjem.

 – Men jeg gjorde det sjelden. For jeg skjønte at om jeg ringte mye hjem ville lengselen bli større. 

På forhånd hadde hun lastet ned en rekke podkaster og lydbøker. Kanskje kunne hun finne selskap i disse, hadde hun tenkt. 

– I starten prøvde jeg å distrahere meg selv med å høre på podkast og lydbøker, men etter hvert som jeg kom lengre inn i turen, ble alt annet bare stress og støy. Plutselig ville jeg heller gå i egne tanker. 

Hun husker dag tjue, da hun var usikker på om maten ville holde ut turen. Da hun følte at hun ikke strakk til. 

– Da kom det noen tårer. Det var ulikt meg. Jeg er ikke så vant til å gråte, og har alltid sett på meg selv som kald.

 – Men samtidig var det fint også, for da kjente jeg på at også jeg har følelser. De kommer bare til uttrykk på en annen måte, og kanskje var det denne turen som måtte til. For turen vekket en helt annen type følelser i meg. Jeg kjente på at jeg ikke var følelsesløs. 

Hver dag skrev hun også dagbok. Både for å ha gode notater til boka hun nå har gitt ut, og for å sortere tanker og følelser. 

– Jeg måtte som regel skrive på morgenen, for på kvelden var jeg for sliten. Men det er fint å kunne se tilbake på forventningene jeg hadde de ulike dagene. Alt fra høyt energinivå til at jeg virkelig gruet meg. 

Når kroppen sier stopp

Med hele 1130 kilometer inn til Sørpolen i all slags vær er det ikke rart at kroppen underveis sier ifra. 

Allerede dag fire hovnet Karens lepper kraftig opp. Leppene var nærmest tre ganger så store som normalt, og det gjorde vondt. 

Hun kontaktet Lars, som kunne berolige henne med at det var normalt, og at årsaken trolig var sollys. 

I løpet av turen fikk hun også frostskader, sår på kroppen, brystsmerter og blødde neseblod. 

Kulden og ekspedisjonen satte sitt preg på kroppen. Men utenom å si ifra til leger og Lars, holdt hun stort sett smertene for seg selv. 

– Det var hardt å innse at kroppen sa ifra. Spesielt mot slutten av turen. 

– Jeg hadde sett for meg en sluttspurt. Pulkene var jo lettere siden mye av maten var spist opp. Men kroppen sa likevel stopp. Lufta var tynn og jeg hadde smerter i lungene. Kroppen ville ikke gå raskere. 

Men hun visste at det snart var over. 

– Så jeg prøvde også å nyte det. Spesielt de siste dagene, da sola tittet gjennom, og jeg så rundt meg på verdens fineste landskap. Da nøt jeg det virkelig. 

FOTO: Privat

Den yngste

Etter 54 dager og tilbakelagte 1130 kilometer kom hun fram. Den yngste som noen gang har gått til Sørpolen alene. 

Da hun var kommet fram ringte hun foreldrene fra satellittelefonen. Nok en gang kom et par tårer. Hjemme satt familien klar, hun kunne høre lyden av en champagneflaske som ble poppet. De skulle feire henne. 

– Men jeg hadde nok ikke helt klart å ta innover meg hva som akkurat hadde skjedd. Det gikk først opp for meg etter en god natts søvn og en varm frokost.

 – Da jeg hadde fått hvilepulsen tilbake og adrenalinet hadde sunket, satt jeg igjen med en enorm mestringsfølelse. 

Var foreldrene dine mye bekymret?

 – De har nok vært en del redde, men også veldig støttende. De er tøffe som har turt å la meg utfolde meg, og realisere drømmene mine. Jeg er glad de ikke har begrenset meg. 

YNGST: Karen er den yngste som har gått til Sørpolen alene. Foto: Privat

Ikke dårligere enn mannfolka

 Karen er den tolvte kvinnen som har gått til Sørpolen alene, og den yngste som noen gang har gjort det.

 – Det er kult at kvinneandelen går opp. At vi markerer oss og viser at vi kvinner gjør det bra. Vi viser at vi kvinner ikke er noe dårligere enn mannfolka. 

Mens vi snakker om rekorder hun har oppnådd, er det viktig for henne å få fram én ting: Hun gjør det ikke for å sette rekord, men på grunn av hva det gir henne. 

– Det er et eget prosjekt som gir meg en enorm mestringsfølelse. Å klare ting på egen hånd og å vise ovenfor meg selv at jeg får til mer enn jeg tror, gir meg mye også i hverdagen.

– Andre utfordringer føles lettere når jeg har klart meg der ute i verden i et ekstremt miljø. 

MESTRINGSFØLELSE: Å gjennomføre turen alene Pgav Karen mestringsfølelse. Foto: Privat

Gradvis 

Etter 54 dager helt alene, var det en kontrast å komme hjem igjen. Tilbake til hverdagen – omringet av mennesker. 

– Heldigvis fikk jeg en gradvis tilvenning, men det var en overgang å komme hjem og plutselig bli gjenkjent på gata. 

Vi nærmer oss slutten av intervjuet, og Karen tenker tilbake på barndommen – da hun var den vesle jenta som ble med faren ut på jakt og fiske. 

Tror du den lille jenta hadde trodd på det om hun fikk vite at hun skulle bli den yngste til å gå alene til Sørpolen?

 – Ja, for jeg har alltid vært dedikert og hatt store drømmer. Men hun hadde nok blitt overrasket og veldig stolt. For de som gjorde sånt var tross alt mine største forbilder, og jeg var helt fortryllet i dem, avslutter hun.