En helt vanlig dag i mars i år tok en brå vending for metalldetektorist Roy Søreng. Mens han gravde ute på et åpent jorde på Val i Oksvoll i Ørland, kom han over biter av et sverd liggende ved siden av noen beinrester.

Søreng varslet straks fylkesarkeologen. Etter noen måneders ventetid kunne ansatte ved NTNU Vitenskapsmuseet nylig sette spaden i jorda etter å ha fått tilkjent støtte fra Riksantikvaren til å gjøre utgraving.

Det de fant, var et tilnærmet komplett skjelett fra jernalderen.

– Jeg var veldig spent da de begynte å åpne grava. Så begynte det å dukke opp skjelettbiter, så da skjønte vi at det var ei grav, sier Søreng til lokalavisa Fosna-Folket som omtalte oppdagelsen først.

– Flere skader

Funnet er gjort på et jorde like ved siden av gården Val, i et fint, flatt og åpent kystlandskap der jordbruk har preget jorda i generasjoner. Her har bonden brukt plogen tungt år etter år, helt uvitende om det som skjulte seg like under bakken.

– Det lå faktisk kun 20 centimeter under overflata, så det vil si rett under pløyelaget, forteller Raymond Sauvage, arkeolog og prosjektleder ved NTNU Vitenskapsmuseet, til Dagbladet.

IDYLLISKE OMGIVELSER: Funnet er gjort på et jorde tilknyttet gården Val. Foto: Kristoffer Rantala / NTNU Vitenskapsmuseet

– Vi kunne se at plogen har gjort en del skader opp gjennom årenes løp og flyttet på en del bein. Men likevel så var forbløffende mye av skjelettet helt intakt.

Han var med på utgravingen den første dagen. Da han kom tilbake på dag tre, var det blitt åpenbart at det var snakk om et veldig komplett skjelett:

– Det var et utrolig flott øyeblikk.

Fant gravgods

Men i grava lå det ikke bare et skjelett.

– Vi har blant annet funnet et sverd som vedkommende har fått med seg som gravgods. Vi har ikke fått studert det skikkelig nøye ennå, men ut fra formen kan vi datere det til mellom 700 og 800 etter vår tidsregning, forteller Sauvage.

– Så vi befinner oss altså i oppløpet til vikingtida. Det er det århundret hvor vikingtida egentlig startet, men vi er liksom fortsatt litt i forkant.

ELDGAMMEL SJELDENHET: Selv om plogen hadde gjort noe skade, er skjelettet fortsatt i meget god stand. Å gjøre et slikt funn i norsk jord hører til sjeldenhetene. Foto: Raymond Sauvage / NTNU Vitenskapsmuseet

– Det er med andre ord ikke en glemt, lokal vikingkonge som er blitt gravd opp?

– Nei, men 700-tallet er en veldig interessant periode. Det er jo da vi ser at man begynte å dra på lange reiser.

Det ble også funnet en brynestein i grava som er av samme type som de man vet ble fraktet fra Trøndelag til Danmark på starten av 700-tallet. Det åpner for at den døde kan ha vært med på langferd, men før de brutale vikingtoktene startet.

Sannheten bak «Valmannen»

Da Fosna-Folket først skrev om saken, fikk skjelettet navnet «Valmannen». Sauvage trekker på smilebåndet når Dagbladet spør om det:

– Vi lurer på hvor det navnet kommer fra. Vi tror det var journalisten som bare fant det opp der og da, og så har han kreditert oss for navnet, humrer han på telefonen.

– Vi har ikke gitt noe formelt navn, vi bruker jo ikke det. I stedet har han fått et ID-nummer i dokumentasjonssystemet vårt.

OPP FRA GLEMSELEN: Skjelettet og gjenstandene er pakket ned og fraktet til Vitenskapsmuseet. Foto: Raymond Sauvage / NTNU Vitenskapsmuseet

Arkeologen er utrolig glad for det gode samarbeidet med grunneieren, som han sier har lagt til rette og tatt hensyn i forhold til pløyning slik at det ikke ble gjort mer skade enn nødvendig.

 – Og så er vi veldig glad for at metalldetektoristen Roy Søring varslet oss og gjorde alt riktig. Han har også vært med og stått på som frivillig.

Håper på avsløringer

Skjelettet skal nå gjennomgås av eksperter som kan fastslå biologisk kjønn, alder, høyde og sykdommer.

– Så håper jeg jo at ved å gjøre enda flere analyser, som for eksempel DNA og isotoper fra beina, så skal vi få enda mer kjøtt på beina, bokstavelig talt.

EKSPERT: Raymond Sauvage er arkeolog og prosjektleder ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie på NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: NTNU

Når det gjelder DNA så er forskerne interessert i å finne ut mer om individets biografi.

– Det kan si noe om hvilken gruppe man tilhører DNA-messig. Men vi kan også få vite mer om detaljer om utseendet, slik som hårfarge og øyefarge. Det er et utrolig verdifullt forskningsmateriale.

– Det kan være vedkommende ikke nødvendigvis er hvit i huden og blond i håret?

– Nei, det er jo ikke sikkert. Vi vet jo at det var en periode man begynte å reise mye. Folk var mobile og flyttet på seg, slik som vi gjør i dag. Så det blir interessant å se om det er en lokal fosning som er født og vokst opp her, eller noen som kommer fra et annet sted og har endt opp på Ørland.

Sjeldent funn i Norge

At det gjøres et slikt funn som dette i norsk jord, er alt annet enn dagligdags.

– Skjeletter bevares sjelden i Norge på grunn av det norske jordsmonnet er veldig surt, forklarer Sauvage.

Han forteller at grava er en veldig enkel jordfestegrav som nok har vært plassert under en gravhaug som så gradvis har blitt planert som følge av jordbruket gjennom tusen år.

PIRKEARBEID: På bildet ses Kristoffer Rantala og feltleder Hanne Bryn i aksjon. Foto: Raymond Sauvage / NTNU Vitenskapsmuseet

– Det som er litt pussig, er at det er funnet flere lignende graver i Ørland kommune. Grunnen til det er nok at det er skjellsand i bakken her fordi det en gang har vært gammel havbunn hvor det har dannet seg skjellbanker. Skjellsand bevarer bein veldig godt. Dermed har du en konsentrasjon rundt Ørland hvor det tidligere er blitt funnet flere lignende skjelettgraver i kommunen.

Arkeologene har en mistanke om at dette ikke er den eneste grava på jordet.

– Vi antar at det kan være et større gravfelt på stedet. Men det krever mer midler og tid å undersøke. Vi har tatt det mest prekære, og så får vi se hva framtida bringer, sier prosjektlederen.

Nær opplevelse

For arkeologen selv er det faglige like viktig som det menneskelige ved slike funn.

– Det er jo veldig spesiell følelse. Det oppleves som veldig nært å komme inn på restene av kroppen og se hvordan den er satt sammen.

UVANLIG: At skjelettet i det hele tatt er intakt, er oppsiktsvekkende. Norsk jordsmonn er surt, og bein brytes vanligvis raskt ned. Foto: Raymond Sauvage / NTNU Vitenskapsmuseet

Sauvage har vært med på mange utgravinger hvor beina ikke har vært bevart. Han beskriver det som ganske spesielt å være blant de første som ser dette mennesket igjen.

– Som fagperson så har man ofte en viss distanse til det man holder på med. Men det blir jo ekstra spesielt når det er så godt bevart og det blir så tydelig at her ligger det et dødt menneske. Dermed føles dette som at du kommer mye tettere på den personen.