Jens Stoltenberg: «På min vakt»

Jens Stoltenberg fikk to oppgaver som NATOs generalsekretær: Å være Trump-hvisker og Putin-temmer. Han lyktes med den første.

UTE MED BOK: Jens Stoltenberg med sin egen bok «På min vakt». Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Samme hva du mener om Jens Stoltenberg:
Etter ni år som statsminister fortjente han å få ta det litt mer med ro. Pusle
med noen hyggelige styreverv, men mest å ha mer tid med familien. Et privatliv,
simpelthen.

Men noen drives av sterkere krefter enn
oss vanlige, slappere sofaslitere. De er fortsatt sultne på de store jobbene.
Hadde vi bare kunnet koble slike som Stoltenberg direkte til strømnettet hadde vi sikkert
sluppet energikrisen.

Jens Stoltenberg ble generalsekretær i
NATO. I ti år. Han fikk jobben av Obama, men endte med å måtte håndtere Trump.
Han ville skape fred, men måtte slåss for å øke forsvarsbudsjetter og
våpenproduksjon. Fra en egentlig svak maktbase måtte han få Europa og USA til å
gå i takt. Han måtte redde NATO. Ikke fra Russland, men fra Trump. Og så: På
Stoltenbergs vakt ble det igjen storkrig i Europa.

Slikt skulle man tro ville slite ut
alle, men noen trapper altså ned til finansminister. Og innimellom, sånn på
fritida, skriver de raskt en 400 siders bok. Der det
allerede i første kapittel luftes at han egentlig ble vurdert som
generalsekretær i FN. Jens Stoltenberg er en slik som gir selv syskjenbarn på
Gjøvik mindreverdighetskomplekser.

BIOGRAFI

Forlag:

 Gyldendal

Utgivelsesår:

2025

«Svært velskrevet – Sterk i det den forteller, talende i det den tier om.»

Se alle anmeldelser

For selvsagt er boka god. Den også. Det
vanlige grepet i slike statsmanns-biografier er å bruke avtaleboka som
disposisjon for så å klatte noen anekdoter til det magre beinet, mens statsmannen
fornøyd lener seg tilbake og konstaterer at han alltid egentlig har hatt helt
rett.

Kunsten å tie

Men leser man Stoltenberg oppmerksomt ser
man at det er fryktelig mye han ikke forteller. Avtalebokas pliktmøter og
tomgangsdiskusjoner får ligge i fred. I stedet leveres skarpe, utvalgte snitt.
Kjøp av og sanksjoner mot russiske gass berøres lite, heller ikke norske
milliardinntekter på økte gasspriser, eller for den saks skyld sabotasjen på
Nord Stream-gassledningene.

Noen møter, ikke minst de med Donald
Trump, blir gjenfortalt nærmest replikk for replikk. Og her er fortellerkunst,
show don´t tell: Stoltenberg mener ikke så mye om Trump. Han viser oss i stedet
hvem han er. Det gjør han på en måte Trump sannsynligvis kan kjenne seg igjen
i. Hvis ikke hadde jo finansministeren
risikert straffetoll. I NATO-hovedkvarteret fikk han innført nulltoleranse for
Trump-vitsing, selv i lukkede rom. Andre får mindre plass enn de kanskje selv
ønsker: Viktor Orban er så vidt nevnt i én setning

TABBE: Jens Stoltenberg forsnakket seg da han møtte pressen, dagen etter valgseieren for Arbeiderpartiet. Video: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet

Gjennom fortellingen får vi også
tilbakeblikk på livet før NATO-vervet. Da er det stort sett det personlige,
ikke det politiske som der fortelles. Men det åpner opp for de sårere
erfaringene han også forteller: Om da familien finner søsteren Nini død i
leiligheten etter et liv som rusavhengig. Han pynter seg ikke med tragedien,
han deler den. Slik han viser fram sin utilstrekkelighet og konfliktskyhet der
han aldri finner tiden til å gi kona Ingrid det livet hun ønsker. Denne boka er
dedikert Ingrid, men livet har vært dedikert jobben.

Boka er skrevet i samarbeid med tidligere
Aftenposten-journalist Per Anders Madsen. Det er et vellykket samarbeid. Boka er
godt komponert og både stram og smidig i formen. Den er analytisk, men også rørende
der den skal være det. Den fremstår like åpen og samtidig uangripelig som den
erfarne Stoltenberg selv kan være.

Vakkert

Fortellingen om faren, Thorvald
Stoltenbergs dødsleie er vakkert fortalt. Jens rakk akkurat hjem etter en
grøsser av et NATO-møte. De får et siste møte. En far som doserte i offentligheten
om den store verdien av konflikskye ledere. For å støtte sin sønn, som han oppfattet
som konfliktsky. «Utlegningen om det å være konfliktsky fremstod som en hel
verdensanskuelse. I virkeligheten drev han forsvarskamp for sønnen sin»,
skriver Stoltenberg,

Men konfliktskyhet ble virkelig et viktig
verktøy i en politisk verktøykasse for en kunstner i faget: Det vi leser er
selvbeskrivelsen til et smidig politisk
dyr som sjelden setter hardt mot hardt før han virkelig må, men som i steden har
utviklet pragmatisme til en selvbærende ideologi. Det er jo ingen grunn til å
jobbe for det umulige i morgen hvis vi kan oppnå det mulige i dag.

Her er det mye å lære. «Når du skal få
folk til å snu, må du gjøre det minst mulig smertefullt for dem, skriver
Stoltenberg. Du må lage en ny fortelling slik at mye av det gamle standpunktet
kan tas med over i det nye.» Han skriver om da AUF snudde i synet på NATO, men
det kan også illustrere arbeidet med langsomt å øke og styrke støtten NATO-landene gir Ukraina. Men
der ligger noe av pragmatikerens evige problem: Hjelpen kom nok kanskje for lite og for sent, men det var det
som var mulig.

Sprikende interesser

I NATO-jobben får vi møte en sint, men
ikke langsint Angela Merkel, som frykter at Stoltenberg blir for mye USAs mann. Vi
hører europeiske statsledere som definitivt synes Europa bør ha en sterkere
stemme politisk, men nødig vil betale mer økonomisk, som møter en Trump som
oppfatter dem som leietakere som ikke har betalt husleia.

Frankrike vil selvsagt gå sine egne veier,
Tyskland har en vanskelig historie,
Norden har en helt annen. Erdogan er stivbeint, men kan lokkes og smigres og
smøres. Og boka avrundes der Finland og til slutt Sverige endelig kan tre inn
som medlemmer av NATO. Det er kanskje også Stoltenbergs største seier som norsk
og nordisk generalsekretær.

DET HVITE HUS: Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg besøkte Det hvite hus for å møte USAs president, Donald Trump. Video: Reuters.

Boka gir et fascinerende innblikk i en politisk
stil som framhever potensialet i
personlige relasjoner og smidig politikk. Blandet med de nødvendige tvilsomme
hestehandlene og forståelsen av maktens brutale kjøttvekt, der Trump nå til
sist vil ha tommelen på vekta. Av alle omstridte aksjoner bruker Stoltenberg
bombingen av Libya som et eksempel på hvor avhengig Europa er av USA. Uten USAs
hjelp hadde vi jo ikke kunnet bombe Tripoli. Det er instrumentelt korrekt, men
hvor riktig det egentlig var å bombe Libya diskuterer han ikke.