Debatt, Bodø Glimt | Det vakreste, gule kunstverket av dem alle heter Bodø/Glimt

Etter kampen i Praha skrev kollega Børre Arntzen at Sondre Brunstad Fets fantommål burde settes i glass og ramme og få hedersplass på Nordnorsk Kunstmuseum. Etter denne kampen burde hele laget fått følge etter.

Hadde det ikke bare vært for de fordømte straffene!

Uansett; her er noen tanker etter Bodø/Glimts 2–2 mot Tottenham Hotspurs på Aspmyra.

Øyeblikket:

Rett før klokken 23.00 den 28. november 2007 blåste dommer Olegário Benquerença av kampen mellom Rosenborg og Chelsea på Lerkendal i Trondheim. Chelsea hadde vunnet 4–0 og den til nå siste gruppespillkampen i Champions League på norsk jord var over. Helt fram til nå.

Vi har hørt Champions League-hymnen på Aspmyra før, senest mot Sturm Graz i august, men det ga et ekstra lag gåsehud å høre den innlede en gruppespillkamp på norsk jord. Nesten 18 år siden forrige gang. Det gjorde dette til et virkelig historisk øyeblikk. Ikke bare for Bodø/Glimt, men for norsk fotball.

Oppbyggingen til kamper som dette er nesten like vakker som selve kampen. Det å sitte på stadion før avspark mens tribunene gulner til og høstmørket lukker ute alt annet enn strålerkasterlyset og det grønne gresset. Sene høstkamper som dette skaper en egen boble som få av oss får det privilegium å kunne leve i. Gamle RBK-fans vet alt om hvordan det føles, nå var det Glimt-fansens tur.

Og fansen kjente sin besøkelsestid, 8.200 av dem i tallet. Applausen startet en god halvtime før avspark og fortsatte til kampen var over. Ispedd «Å eg veit meg et land» – sunget mer kraftfullt enn noen gang- festfyrverkeri og selveste hymnen. Kveldens publikum ble både den 11. og 12. spilleren, som de gjerne er på Aspmyra. «Gud de e deilig de der», for å vri litt på et av deres beste sanger

Lærepengen:

Det var denne kampen Bodø/Glimt skulle måle sin eventuelle framgang siden i vår på. Og framgang har det vært, det kunne alle se på Aspmyra. For i mai dominerte Tottenham totalt. De var bedre enn Glimt i alt; sterkere, raskere smartere. For første gang på mange år framsto Bodø/Glimt nærmest som et juniorlag.

De var alt annet denne gang. Etter noen nervøse åpningsminutter gikk de rett i strupen på Spurs. Det høye presset førte til ballerobring etter ballerobring, ballen gikk raskt i lengderetningen, duellene ble vunnet og gang på gang vår de i ferd med å skjære Tottenhams forsvar i filler.

Laget er åpenbart blitt bedre fysisk siden sist, men det var også noe med innstillingen, aggressiviteten og fandenivoldskheten i taklingene, anført av en strålende Patrick Berg som løp opp nesten alt av løse baller. Det ble også noen gule kort, helt i orden, ja, nesten en forutsetning for å finne det rette aggresjonsnivået.

Tottenham kom med en klar plan denne gang også og den var ikke så ulik. Holde tett bakover, ballen i laget og dra ned tempoet i kampen hver gang det var mulig, og med alle tilgjengelige midler. Kynisk og kaldt, ja visst, men sånn er internasjonal fotball og stedet for å klage bør Bodø/Glimt lære av det.

Engelsk syke:

Premier League er verden sterkeste liga og det er derfor ikke så rart at Bodø/Glimt alltid har slitt mot engelske lag. De hadde møtte dem i fem kamper før kveldens oppgjør. To ganger Arsenal, Manchester United og to ganger Tottenham Hotspurs. Det er fem kamper – og fem tap. Målforskjellen var 3–12 og Bodø/Glimt hadde aldri scoret mot et engelsk lag på hjemmebane.

Nå har de både tatt poeng og scoret mot et lag fra Premier League hjemme på Aspmyra. Det er det all grunn til å være stolt over, midt i all skuffelsen over at det som burde vært en sikker seier glapp like før slutt. Det er et resultat som vil bli lagt merke til, både i England og i Europa ellers, og befester Glimts rykte som giant killers. Eller i det minste giant hurters.

For Tottenham er ikke et hvilket som helst engelsk lag. De ligger på fjerdeplass i årets Premier League og er et klart bedre lag enn de var i vår. I serieåpningen har de blant annet slått Manchester City på bortebane, laget Bodø/Glimt tar imot på Aspmyra i januar. Forhåpentligvis har tirsdagskveldens resultat innen da kurert dem helt for deres engelske syke.

De fordømte straffene. Deja vue betyr å oppleve det samme om og om igjen som om det var noe nytt. Bodø/Glimt har introdusert begrepet; Deja sjanse. Det er alle målsjansene de skaper, for så å skusle dem bort. Vi så det senest mot Lazio der Bodø/Glimt brente tre gigantiske sjanser og vant forventede-mål-statistikken 3.02 mot 0.38.

Og vi så det i første omgang mot Tottenham. Bodø/Glimt spilte seg forbausende ofte gjennom Spurs-forsvaret, men det siste sparket på ballen ble for dårlig. Verst var det for helten fra Praha. To minutter før pause fikk Sondre Brunstad Fet ballen alene foran mål etter en briljant 45-graderspasning fra Fredrik Sjøvold, men skjøt uforståelig svakt og høyt over.

Og da er jeg ikke kommet til de fordømte straffene. For andre kamp på rad brenner Kasper Høgh en straffe. Og det ikke bare så vidt; begge er elendige straffer, det i Praha rett på keeper, det på Aspmyra høyt over mål. Det er lett å si at Høgh ikke burde tatt straffene. Kanskje Patrick eller Jens Petter i stedet.

Da har man glemt at i straffesparkkonkurransen mot Lazio i vårens kvartfinale var det nettopp de to som bommet slik at seieren måtte reddes av Nikita Haikin. Uansett betyr to brente straffespark fire tapte poeng, og Bodø/Glimt står igjen med to i stedet for seks. Om fotballen hadde vært så enkel.

The Bodø Connection.

Denne kampen hadde to giganter; Jens Petter Hauge og Patrick Berg. Den første med to fantastisk scoringer, den andre med en arbeidsinnsats og taklingsvilje på midtbanen som det luktet svidde Tottenham-legger av. Legg til at også Fredrik André Bjørkan leverte en solid kamp og vi er framme ved The Bodø Connection.

Alle er nemlig født og oppvokst i Bodø og egne Glimt-produkter. De har vært med omtrent like lenge og deres suksess var på ingen måte gitt. I 2018 slet Patrick Berg med å komme på laget og ville bort. Hadde en OBOS-klubb hatt vett nok til å by på ham, hadde han sannsynligvis forsvunnet.

Samme år var Jens Petter Hauge utlånt til Aalesund, der han spilte på reservelaget. Mens Fredrik Andree Bjørkan mest ble omtalt som trener Aasmunds sønn og slett ikke var fast på backen. Så snudde alt og siden har de vært med på en fantastisk reise. Bortsett fra en periode i det store utland alle tre.

Nå var ikke de alene om å være gode mot Tottenham. Alle var gode, inkludert Sondre Auklend og Sondre Brunstad Fet som spilte på grunn av skader på andre. Det viser den enorme bredden i Glimts stall, men er du fra Bodø kan du ikke unngå å være stolt over at kjernen i laget ikke er kjøpt inn for store penger, men alet fram i klubben og i byen.

Det er en styrke – og en stolthet – man ikke skal undervurdere.