«Thank you», «sorry», og «hello» er språkbruk jeg hører ukentlig som student i Oslo.

Som kinesisk adoptert til Norge ser ikke folk på meg som «norsk». Jeg er en turist eller en internasjonal student. Men jeg har vokst opp i en hvit, norsk familie i Nord-Norge, og er like norsk som alle andre nordmenn.

Hva er det som gjør at vi her i Norge ser på mennesker og avgjør på grunnlag av utseende om noen snakker norsk eller ikke? Og hva gjør det egentlig med meg og alle andre utenlandsadopterte som opplever å ikke få en tilhørighet i det eneste landet og kulturen vi kjenner?

De små interaksjonene vi som regel har i løpet av en dag, skjer for meg støtt og stadig på engelsk. Medstudenter på universitetet i Oslo tror jeg er en internasjonal student. Når jeg holder opp døra for noen, eller blir dultet borti, er ikke svaret «unnskyld» eller «takk», men «sorry» og «thank you».

Hvis jeg så hadde vært en internasjonal student, hadde jeg ikke skjønt «takk» og «unnskyld» på norsk?

Når jeg er på utenlandsferie og det er passkontroll i Norge, blir jeg ofte dobbeltsjekket. De spør meg på engelsk om de kan få se på passet mitt.

De tenker nok «hvorfor står hun i køen til norske pass? Hun står nok feil, la meg hjelpe henne».

Flere ganger har jeg stått bak mennesker med annen etnisk bakgrunn enn norsk. De sjekker ikke personer som ser ut som de kan komme fra Vest-Asia. Jeg påstår ikke at mennesker fra Pakistan og Syria ikke opplever rasisme, men jeg tror det utfolder seg på helt andre måter enn med folk fra Øst-Asia.

Blant dem er mange utenlandsadopterte. Andre steder der folk snakker engelsk til er på Karl Johan, T-banen, fritidsaktiviteter og ved utdeling av brosjyrer på gata. Hvorfor snakker vi ikke først og fremst norsk i Norge, og deretter tilrettelegger oss andres behov?

«Minoritetsstress» er et begrep jeg nylig lærte. Det satt ord på så mange følelser jeg har hatt, men ikke har kunnet beskrive.

Winnie Nyheim Jomisko er spesialist innen minoritetstress og traumer relatert til rasisme. Hun beskriver minoritetstress som en type stress som utvikler seg over tid fordi opplevelser med rasisme, diskriminering og utenforskap som oftest er vedvarende. Stresset oppstår ofte fra gjentatte opplevelser med diskriminering, noe som igjen kan føre til en rekke psykiske lidelser.

Jeg har kjent dette stresset på kroppen siden jeg flyttet til Oslo. Som oftest, når jeg har en interaksjon med noen jeg ikke kjenner, kan jeg føle at ryggen strammer seg.

«Skal de snakke norsk eller engelsk?»

Kroppen min forbereder seg på å ta det slaget hvis de snakker engelsk til meg. Andre situasjoner jeg kjenner på dette er når jeg går forbi grupper med gutter i tenåra.

Jeg har flere ganger opplevd at guttegjenger roper «ching chong», «nihaow» og «kineser, kineser» til meg når de passerer.

Dessverre går ord fra en gruppe med små drittunger jeg er mye eldre enn, langt inn i ryggmargen på meg.

Det som er interessant, er at all den grove og direkte rasismen jeg har opplevd, alltid har kommet fra menn eller gutter. Engelsk snakker alle til meg uansett kjønn eller etnisitet.

«Minoritetsstress» er et bevis på at de små, indirekte kommentarene som ofte blir bagatellisert bort med «han bare tuller», eller «hun mente det bare godt», faktisk er en stor belastning for dem som opplever det i hverdagen.

Jeg mener vi må være mer forsiktige med hvordan vi bruker og forholder oss til ordet «rasist». I dagens samfunn er polariseringen økende, og sammen med polariseringen synes jeg ordet «rasist» er blitt mer og mer betent.

Ved å godta det gjør vi samfunnet en stor bjørnetjeneste. Alle har rasistiske holdninger, enten vi vil det eller ikke. Hjernen vår er skrudd sammen slik at vi har fordommer fordi vi er sosialisert i en kultur. Og alle kulturer har fordommer.

Vi har kollektivt og individuelt visse tanker om visse typer mennesker, om det så er amerikanere, uføretrygdede, skatteflyktninger, bussjåfører, eller minoriteter. Når alle plasserer seg så langt unna ordet «rasist», gjør det at vi ikke tar et oppgjør med små holdninger vi har, som kanskje er rasistiske.

Jeg tror veldig, veldig få har lyst til å være rasistiske eller er det bevisst. Problemet er at når de færreste ser innover i seg selv, og ser på hvilke holdninger som ligger der underbevist, kommer vi ingen vei.

Jeg er sikker på at alle de som har snakket engelsk til meg ikke er rasister, men når de ser på meg og tenker at jeg ikke snakker norsk, tenker de jo det på grunn av utseendet mitt og ikke noe annet. Norge er et multikulturelt land og vi må alle jobbe for å inkludere alle nordmenn, ikke bare de som ser norske ut.

Hvem «ser» egentlig norsk ut? Etter min erfaring: alle som ser kaukasisk ut eller «hvite». Jeg har flere ganger vært i et rom med mange som «ser» norske ut, men er utenlandske og ikke snakker norsk. Likevel er det jeg som blir snakket engelsk til, og de blir snakket norsk til.

Da jeg flyttet fra Bodø dro jeg med en forhåpning om at i Oslo, i storbyen, der er det ikke rasistisk. I storbyen Oslo sier de ikke «jævla kineser», eller «din jævla hundespiser», men heller «thank you», og «can I see your ticket».

Jeg har ennå ikke bestemt meg for om «jævla kineser» en gang i året, eller «thank you» to ganger i uka, er verst.

Utenlandsadopterte er ofte en glemt gruppe. Støtt og stadig ser jeg ny statistikk og utredninger om rasisme og minoriteter hvor adopterte som en gruppe ikke en gang blir anerkjent. Vi blir nesten ikke sett på som en minoritet, fordi vi er jo «norske».

Ja, innvendig er vi norske, men fra utsiden er vi alt annet. Vi utsettes for rasisme på lik linje med alle andre, fordi rasisme handler ikke om hvem du er, men hvordan du ser ut.