UiT, Utdanning | UiT har glemt hvem det skal tjene

Den 29. januar stod statsminister Jonas Gahr Støre i UiTs største auditorium og snakket varmt om nord. Om geopolitikk, sikkerhet og klima. Han fremhevet universitetets rolle i å produsere kunnskap i nord, for nord. Dette er temaer jeg har studert i tre år på statsvitenskap ved UiT. Men det han ikke fikk høre, var hvordan universitetet samtidig river ned fagmiljøene som skal levere denne kunnskapen.

Rektor benyttet anledningen til å fremstille UiT som strategisk og fremtidsrettet. Men for oss som faktisk studerer her, oppfattes det seg som virkelighetsfjernt. Statsvitenskap er ett av få studier uten avslutningsseremoni. Emner forsvinner. Fagmiljøer smuldrer. Studentene tvinges sørover fordi UiT ikke lenger vil tilby oss relevante emner, og helst skulle sett at vi fullfører studiene våre på Blindern. Man kan ikke styrke nordområdekompetanse ved å avvikle samfunnsvitenskapene i nord.

I løpet av de siste årene har UiT fjernet dagsaktuelle emner og bygget ned kjernefag. Dette skyver studentene over i sammensatte emnepakker med uklare mål og forkunnskapskrav vi aldri har fått. Det presenteres som tverrfaglighet, men i realiteten er det en uthuling. Fragmentering erstatter fordypning. Forutsigbarhet, det mest grunnleggende et universitet bør tilby, finnes ikke lenger. Det er flaut, og det er kunnskapsfientlig.

Men det er ikke bare fagene som forvitrer. Det er noe større som glipper: rammene rundt. Studenthuset Driv er nå nedlagt. Studentforeninger prioriteres ikke. Møteplassene er borte, og med dem forsvinner også følelsen av å være del av noe større. Det gamle administrasjonsbygget på campus, opprinnelig tiltenkt studentene, ble vi ranet for. Nå er det maktens sentrum. Det sier alt.

Maja Sojtaric skrev i fjor i Nordnorsk Debatt at studentene ikke lenger har kampvilje, at vi har blitt tause, usynlige.

Hun har helt rett. Men det er ikke fordi vi ikke bryr oss. Det er fordi vi ikke har råd til å bry oss. For hva skjer når det å være student ikke lenger handler om å lære, men om å få hverdagen til å henge sammen? Når leieprisene skyter i været, studiestøtten stagnerer og hver kveld må fylles med arbeid for å dekke en stadig strammere økonomi? Når de som en gang hadde tid til frivillighet og fellesskap, nå løper fra vakt til vakt?

Vi har ikke sluttet å bry oss. Vi har bare sluttet å tro at det nytter. For hvordan skal man mobilisere et felles «vi», når universitetet selv river ned alt som bygger fellesskap? Når det sosiale forsvinner. Når offentligheten forstummer. Når studentmediene er borte, studenthuset er stengt og alle vet at det ikke kommer tilbake.

I dag er det ikke bare fag som kuttes. Det er sammenheng. Det er eierskap. Det er tilliten til at noen lytter. Studentparlamentet famler med lav oppslutning og svake gjennomslag. Og samtidig holder ledelsen fast ved sitt ritualiserte språk om «dialog» og «involvering», mens avgjørelsene tas bak lukkede dører. Det finnes knapt lenger noen reell studentoffentlighet i Tromsø. Bare enkeltpersoner som forsøker å holde flammen tent i motvind.

UiT styres som en forvaltning, ikke som et universitet. Det er blitt en maskin for merkevare, struktur og selvoppholdelse. Det preges av interne nettverk, byråkratisk overstyring og skandaler som har brutt ned tilliten til ledelsen. Det som gjenstår er et tungt og lukket system, ute av takt med både studenter og samfunn.

Jonas Gahr Støres tale var ment å inspirere. Den løftet frem behovet for kunnskap og kompetanse i nord. Hadde han kjent virkeligheten på campus, ville han vært like kritisk som oss. Det nytter ikke å tale varmt om fremtiden når virkeligheten er at det kuttes i stillhet.

Vi trenger ikke flere strategidokumenter. Vi trenger et nytt universitet. Et universitet som ikke frykter motstemmer, men lar seg utfordre av dem. Der ledelsen velges av ansatte og studenter. Der disiplinfag har verdi og fellesskapet har en plass. Der man tør å satse på ideen om universitetet, ikke bare merkevaren.

Det handler ikke bare om studiepoeng. Det handler om retning. Om fellesskap. Om kraft. Om hvem vi er, og hvem vi kunne vært. For hvis noen fortsatt tror at studentene er blitt late, likegyldige eller selvopptatte, har de ikke skjønt hva vi har mistet, eller hva vi en gang hadde.