Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. En fortkortet versjon av dette innlegget sto først på trykk i Klassekampen.

President Trumps tale til FNs hovedforsamling 23. september 2025 ble nærmest rituelt avfeid i norske og europeiske medier som provoserende og uansvarlig.

Det er jo ikke så rart. Selvskryt og hans tirader var det umulig å like. Jonas Gahr Støre var blant dem som raskt definerte USAs budskap som et brudd med vestlige verdier og bærekraftstenkning. Men hva skjer om man legger de begrunnede refleksene til side og møter Trumps budskap med nysgjerrighet? Han er tross alt verdens mektigste leder. Kanskje rommer hans krast framsatte påstander «om realisme» et nødvendig varsko om spesielt vestlig selvransakelse.

Fra festtaler til handling: FN og norsk tro

I talen ba Trump om å stoppe opp: «Alt de gjør er å skrive sterkt formulerte brev, uten å følge dem opp. Det er tomme ord – og tomme ord løser ikke krig.» Han hevdet at hans administrasjon på syv måneder hadde avsluttet syv langvarige konflikter, mens FN satt på sidelinjen. Ingen offentlige talsmenn i Norge sa at dette stemmer. Men, mange kjenner igjen frustrasjonen mot byråkratisk maktesløshet – også i Norge, der Jonas Støre ofte fremhever FNs og globalismens rolle. Men har norsk politikk blitt for avhengig av taler og politiske utspill uten praktisk effekt? Støre oppfordrer stadig til «internasjonalt samarbeid», men hvor mye skjer egentlig bak de store ordene?

De grønne miraklenes bakside

Trump ble fordømt for sin drepende kritikk av det grønne skiftet: «Klimaendringer? Den største svindelen verden har sett». Den vitenskapelige konsensus? Skapt av dumme mennesker. Hvis dere ikke snur ryggen til grønn energi, vil landet deres feile. Fornybar energi? En vits, raljerte han. Bak karikaturen ligger flere observasjoner mange ikke ønsker å ta på alvor. Wall Street Journal har pekt på hvordan «løftet om havvind kolliderer med realitetens utregninger – kostnader, lav produksjon og motstand lokalt» (WSJ, 22.08.2023). Hydrogen har brent av titalls milliarder uten kommersielt gjennombrudd – fortsatt et drivstoff på jakt etter levedyktig forretningsmodell (WSJ, 12.09.2022). Financial Times har også konkludert: «Hydrogen er en kostbar og ineffektiv løsning utenfor nisje» (FT, 17.05.2023), og «økonomien for havvind blir stadig mindre gunstig mot gass og kjernekraft» (FT, 04.09.2023). The Guardian advarer mot at «massive utbygginger av havvind truer sårbare marine økosystemer» (Guardian, 14.06.2023). Det er ikke så overraskende at Trump sier: «Bruk tradisjonell energi – olje, gass og kull. Drill, baby,

Når tallene spriker

Kanskje er det mest tankevekkende med Trumps tirade at mange av hans nedslående påstander at mye stemmer. Tyskland har brukt over 700 milliarder dollar på sin Energiewende – likevel er kullandelen høy og strømprisene rekorddyre (WSJ, 18.07.2023). Investeringskapital flykter fra ESG- og clean-tech fond – de har mistet over halvparten av markedsverdien siden 2019 (FT, 10.01.2024). Selv The Guardian advarer om at «tålmodigheten er i ferd med å ta slutt med uprøvde økonomiske modeller» (Guardian, 18.05.2023).

Fysikkens hevn og virkelighetens sjokk

Store fornybarprosjekter ender ofte med å kreve mer energi enn de gir tilbake (FT, 09.11.2022). Wall Street Journal omtaler «energi-kannibalisme» – at vind- og solkraft i praksis gir større økologisk og sosial kostnad enn det politikerne lover (WSJ, 16.08.2023). Energiretur /gevinst på investering for havvind er fem ganger lavere enn for vannkraft, og kjernekraft får tilbake posisjonen i Europa fordi «stabiliteten er uslåelig sammenlignet med vind og sol» (Guardian, 19.05.2023). Slike tall utfordrer norsk politisk logikk og Støres kompromissløse tro på «grønn vekst».

Norsk selvransakelse og en snuoperasjon

Norske politikere har lovet massive klimakutt – 50% innen 2030, 70–75% innen 2035, over 90% innen 2050. Vi har klart omtrent 9 prosent siden 1990. Men hvor mye kuttes faktisk i Norge, og hvor mye «kjøpes» eksternt? Jonas Gahr Støre har ofte snakket om at Norge må lede an: «Den grønne alliansen med EU vil bidra til å sikre et forsterket klima-, energi- og industrisamarbeid mellom Norge og EU. […] Dette er områder der Norge kan spille en ledende rolle.» (SMK/Støre 24.04.2023). Men, er vi blitt for avhengige av grønn idealisme – og undervurderer vi virkningene av fysikkens og økonomiens lover? Debatten i Europa snur: Financial Times rapporterer at velgere også vender ryggen til «dyre klimasymboler», og Wall Street Journal viser til folkelig opprør mot grønn overstyring (FT, 21.11.2024; WSJ, 30.04.2024).

Nye alternativer

Kjernekraft får stadig mer støtte – selv i Tyskland og Norden reises SMR-reaktorer som aktuelle løsninger for Europas desentraliserte kraftbehov (FT, 15.06.2023). The Guardian skriver: «Kjernekraft tilbyr enestående stabilitet mot vind og sol» (Guardian, 19.05.2023). Wall Street Journal har kalt utviklingen «Europas motvillige comeback» for kjernekraft, og følger debatten også i Norge (WSJ, 07.07.2023). Støres grønn-tro møter sine største utfordringer nettopp i dette veiskillet.

Globalisme, suverenitet og folkestyrets krav

Under all selvskryt  og provokasjon handler Trumps tale om suverenitet: «America belongs to the American people, og jeg oppfordrer alle nasjoner til å beskytte sine borgere.» I et globalt klima der folkeopprør rettes mot dyre klimapolitikker og åpne grenser, fester dette budskapet seg bredere enn mange norske politikere innrømmer. Kanskje er det ikke alltid så dumt å insistere på nasjonal politikk – særlig når globale ambisjoner ikke lenger støttes av flertallet.

Konklusjon: Støres idealisme eller Trumps realisme?

President Trumps tale vekker ubehag, men realiteten er at han tvinger FN, Norge og Europa til å stille spørsmål ved egne satsinger og politikk. Jonas Gahr Støre har pekt ut Norge som klimaleder, men bør våge å se at grensene for grønn idealisme nå er nådd. Realisme er ikke farlig, det er tvingende nødvendig når fysikken og økonomien spriker i motsatt retning av festtaler og klimavisjoner.

Trumps FN-tale er kanskje ikke så dum likevel – det kan gi den selvransakelsen og oppvåkningen norsk politikk trenger.