Nok en gang har vi opplevd et mer eller mindre motivert «angrep» på alt som har med Bodø/Glimt og Bodø by å gjøre. Avisa Nordlys fra Tromsø hjelper mange av disse frustrerte bodøhaterne med å få fram sine narrativer, spesielt rundt det som handler om Glimt.

Senest i går sto det en kronikk i nevnte avis, videreformidlet av AN, en kronikk så skakkjørt, uriktig og fylt med så mye søplete meninger man kan få pakket inn i et innlegg.

Jeg koser meg noen ganger med fauskeværingen Egon Holstads betraktninger om dette og hint, og bosatt i Tromsø har han jo virkelig møtt meningsfeller når det gjelder synet på Bodø og Glimt. Men han skriver godt, og gjerne krydret med glimrende bruk av sarkasme og ironi, som i seg selv kan være en vanskelig øvelse. Denne kronikken «Hvorfor liker ingen Glimt» rekker ikke Holstad opp til anklene.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg i AN med overskriften «Er det ikke deilig å ha noen å hate?» dette skrev jeg på bakgrunn av noen sure oppstøt fra eks tromsøspiller Årst. Der skinner det gjennom hvor dypt forakten for klubben vår stikker, og når da media der oppe spinner på narrativ rundt overganger, rundt flytting av kamper og andre episoder Glimt har vært involvert i de siste årene blir frøene til hatet sådd i tromsøjorda. Men hvor bredt og dypt stikker så den uviljen og forakten for Bodø og Glimt der oppe ishavsbyen? Hvorfor er det så vanskelig å se at den nordnorske rivalen har vært en åpenbaring ikke bare i Norge, men ute i Europa?

På 70’tallet da jeg vokste opp i Bodø var det egentlig bare Glimt det handlet om i nord, Mjølner hadde riktignok vært det første nordnorske innslaget i øverste divisjon, men det var Glimt som var slagskipet, og cupseieren i 75 var en begivenhet som hele Nord-Norge stilte seg bak, og bejublet. Hvor var Tromsø på denne tida? Det var ingen som tenkte på de i fotballsammenheng, det var stor avstand mellom klubbene noe som viste seg da Glimt vant 9–0 i 2. runde i cupen i 1977.

Da 80’tallet kom å Glimt forsvant inn i glemselen, tok Tromsø over som beste lag i Nord-Norge, men heller ikke da kan jeg huske noen mishagsytringer eller noe hatprat på byen angående Tromsø, jeg var i militæret i 82, hadde et veldig godt forhold til de Tromsøværingene jeg tjenestegjorde sammen med der. Tror til og med jeg synes det var stas da Tromsø slo LSK på Ullevål i 86.

90-tallet kom jo med Glimts framgang, seriesølv og cupgull i 93, og det var vel egentlig på den tiden man begynte å snakke om rivalisering, kampen om Nord-Norge osv. ikke minst fikk man episoder som «Aabrekkstupet» på Aspmyra og den bitre cupfinalen i 96.

Men etter hvert kom SoMe-tidsalderen, der man kan sitte hjemme over tastaturet og spy ut galle og eder over saker, mennesker og ting man ikke liker. Og når man da også får medier som liker å fyre oppunder, ja da får man den perfekte storm. Så da spør man seg, er dette hatet medieskapt? Hvis så er tilfelle har ikke media ansvaret for å roe ned, istedenfor å holde liv i glørne? Hvorfor godtar et redaktørstyrt organ at fordomsfulle, løgnaktige påstander ukritisk blir spredt utover nettet?

Jeg registrerer at en del tromsøsupportere tar avstand fra den type kronikker som det vi fikk servert i går, det er positivt å se, men allikevel er frøet sådd, de som gjerne vil fortsette hatet får på bakgrunn av det som skrives, enda mer vann på mølla.

Jeg må innrømme at min antipati mot Tromsø ikke blir noe mindre, jeg ønsker ikke Tromsø IL noe godt, jeg håper de møter mye motgang i årene som kommer. Jeg hater ingen, men hadde helst sett at andre nordnorske klubber hadde blitt våre argeste rivaler i nord.

Man blir jo ikke mer vennligsinnet overfor enkelte, når man får servert slikt søppel som dette innlegget, og hadde det vært en halvfull polkagris på en brun pub der oppe som satt å remja, så kunne man jo bare ledd av det hele.

Det er forkastelig og i ytterste konsekvens farlig, fordi de da legitimerer hat som igjen kan resultere i mer alvorlige hendelser.

Vi supportere har et ansvar, media har et ansvar, vi har alle et ansvar, hvem påtar seg ansvaret?

Heia Glimt og fred på jord.