Trump vs popkulturen

Popkulturen lar seg ikke diktere av Donald Trump. Det er den ene arenaen han ennå ikke har kontroll på.

HIPPEST: Maga-bevegelsen raser mot at puertoricanske Bad Bunny skal opptre i pausen på Super Bowl. Her er den globale superstjerna på årets Met Gala som feiret «Superfine: Tailoring Black Style». Trump har ikke vært invitert til moteverdens mest glamorøse evenement siden han ble president. Foto: Savion Washington / Getty Images / AFP

Maga-folket gikk bananas da de fikk vite at artisten Bad Bunny skal opptre i pausen på neste års Super Bowl. Ingenting er større i amerikansk TV-sport og mer erkeamerikansk enn finalen i amerikansk fotball, og de siste åra har det prestisjefulle pauseshowet vokst til verdens mest sette sceneshow og framstår som en uoffisiell kåring av hvem som er den viktigste stjerna i musikkuniverset akkurat nå. 

Da er ikke Bad Bunny et dårlig valg. Puertoricaneren har vært den mest strømmede artisten i verden tre år på rad, og har ettertrykkelig demonstrert at du kan ha global suksess uten å synge på engelsk. Det handler om mer enn musikk; det er en bevegelse han selv omtaler som «den nye religionen», en livsstil fansen omfavner. Han sier selv at showet vil være en hyllest til hans kultur og hans folk.

Mer truende enn det kan du knapt framstå i Trumps USA.

Nettopp derfor har valget vakt så sterke reaksjoner i Maga-bevegelsen. Her kommer en latino fra territoriet, en som bruker spansk og dyrker mangfoldet de bekjemper. De har stemplet ham som en politisk aktivist, og frykter med all grunn at han vil bruke showet til å komme med stikk til presidenten, slik flere store artister på den scenen har gjort før ham. Superstjerna droppet USA fra neste års verdensturné, fordi han ikke ville risikere at immigrasjonspolitiet ICE skulle dukke opp på konsertene. ICE har vært særlig aggressiv mot latinamerikanske miljøer.

Bak Maga-raseriet ligger en økende frustrasjon over at kulturkrigerne ikke har lykkes i å beseire populærkulturen og idretten på samme måte som de overraskende lett har invadert store, tradisjonsrike institusjoner og tvunget dem til underkastelse. På de mest populære arenaene, de som former kulturen og unges hjerter og hjerner, lar den store omvendelsen vente på seg.

Selv ikke Trump kan diktere hva folk vil høre på, se på og danse til. Ennå ikke.

Det har ikke manglet på forsøk. Trump har angrepet liberale superstjerner som Taylor Swift, Jimmy Kimmel og Beyoncé uten synlig effekt. Tvert imot synes presidentens angrep å gjøre dem mer elsket blant fansen. Den ifølge Trump «oppskrytte» artisten Taylor Swift, slapp fredag morgen sitt 12. album og slo raskt sin gamle rekord for antall nedlastninger. 

Han har prøvd å kuppe finkulturen ved å ta over det prestisjetunge Kennedy-sentret, med det resultatet at kunstnerne nekter å opptre der.

Trump har prøvd å innynde seg i sportsverdenen og dukker stadig opp på de mest populære arrangementene, men blir ofte møtt med buing. Maga-influensere har samtidig gått til krig mot kvinneidretten, særlig den profesjonelle basketligaen, som åpent har støttet skeive og «Black Lives Matter». Resultatet er fulle tribuner og økte inntekter. Men den aggressive og sexistiske sjikanen, ledet an av presidentens sønn, Don jr, varsler om at Trump også er villig til å gripe inn i den profesjonelle sportsverdenen. Noen frykter at de kvinnelige basketspillerne har gått for langt i sin trassige motstand, og at Trump vil finne en måte å straffe dem på.

Det er som alltid fristende å analysere Trumps personlige motiver. Han elsker kjendiser og showbiz og er fortsatt bitter for at han ikke fikk en Emmy for «The Apprentice». Hele livet har han strebet etter å henge med stjernene, der det er glitter, priser og applaus, og selv han må vite innerst inne at det ikke er kult å ha YMCA som kjenningsmelodi, og bli omfavnet av utdankete rockere og filmskuespillere ingen lenger husker.

Hans største innvending mot Obama, i tillegg til at han var svart, har alltid vært at Obama var så mye kulere enn ham. I sin tale til militæret tidligere i uka brukte han flere minutter på å beskrive hvordan den atletiske Obama løp uanstrengt ned flytrappen fra Air Force One, en egenskap han åpenbart beundret.

Men kulturkrigen har alltid vært en kjerne i det konservative prosjektet, lenge før anti-woke. lenge før Trump kom ned rulletrappa og titalls millioner av amerikanere tok på seg røde hatter og begynte å se alle uten som fienden. De liberale universitetene utdannet progressive mennesker som krevde likestilling og rettigheter, og som ikke minst tok et oppgjør med en grov urett mot svarte. Hva kunne de gjøre med det annet enn å lage sitt eget prosjekt og finne sin messias?

Trumps systematiske angrep mot akademia, medier, museer, rettsvesenet og militæret, er ikke bare autoritære maktgrep, men et ønske om å endre og reversere den amerikanske kulturen og dels den moderne historien. Bøker forbys, pensum blir regulert, utstillinger sensureres, forskning stanses, medier forsøkes kneblet. 

Bevegelsen han leder er i stor grad drevet av frykten for at det hvite patriarkalske hegemoniet er forbi, og at minoriteter og kvinner er i ferd med å ta over. Den vil skru tiden tilbake, som Pete Hegseth og Donald Trump demonstrerte i møte med amerikanske generaler forleden ved å fortelle en usann historie om det amerikanske militæret som et «woke-departement». Hegseth oppga til og med datoen de ville tilbake til: 1990. Det hørtes mer ut som 1950.

Enn så lenge kan NFL, den nasjonale fotballigaen, og Jay-Z, som produserer pauseshowene, styre som de vil. De lot seg ikke skremme til å velge en hvit artist Trump ville like, men valgte en av de største artistene på planeten for øyeblikket. Et kupp for NFL, som satser stadig mer på et globalt publikum.

Pengene rår i USA. Trumps techmilliardærer som dominerer de fleste mediekanaler og ikke minst utviklingen av AI, er nå i ferd med å ta over også TikTok. Alt er lagt til rette for at Trump lykkes i sitt maktovergrep. Hvis det ikke var for at populærkulturen er det ene området som ikke lar seg kue. Folk vil se de beste atletene, selv om de er svarte og skeive, og de vil høre en puertoricaner som ble oppdaget i et supermarked i San Juan. Ingen presidentordre kan stoppe dem.