Thorstein Wang Osloborger med hjerte for Trondheim

Publisert:
7. oktober 2025 kl. 07:32
Oppdatert:
7. oktober 2025 kl. 07:32

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I fem år var jeg student i Trondheim. Det var fantastisk. For noen omgivelser å være student i! Nidarosdomen, Samfundet, Bakklandet, Hovedbygget på NTNU, Studenterhytta og Bymarka. Det var vakkert, og jeg ble betatt første sekund.

Og for et miljø å være i! Studentenes Trondheim er en ja-by. Samme hvor ambisiøs en idé man måtte ha: Det er mulig. Alle tiders mest imponerende konferanse? Ingen sak. Norges største kulturfestival? Null problem, studentene fikser det. Skyte opp raketter i verdensrommet? Bare å beholde Pippi-innstillingen: Det har jeg ikke prøvd før, så da får jeg det nok til.


Thorstein Wang.
Foto: Privat

Tilværelsen min som student ble etterfulgt av en som doktorgradsstipendiat. Først syntes Trondheim å være den samme som jeg kjente som student. Så kom COVID og et par år med periodevise nedstenginger. Byen som åpnet seg igjen, var en annen by enn den jeg kjente fra før. I løpet av noen år hadde studentnettverket mitt flyttet vekk, de fleste til Oslo. Uten å bevege meg en meter, hadde jeg flyttet til en annen by: Voksen-Trondheim.

Voksen-Trondheim er en ganske annen by enn Student-Trondheim. Det er nemlig ikke en ja-by, men en ja-hvis-det-var-sånn-på-90-tallet-by: RBK ut i Europa? Det kan skje. Som i de gode, gamle dagene på 90-tallet. Et ski-VM som setter Trondheim på verdenskartet? Det skal i alle fall ikke stå på offentlige garantier. Kanskje blir det like bra som i 97! Og trafikkproblemene? De skal løses med 90-tallets «geniale» byutviklingsidé: Om vi bare flytter bilene under bakken, slik at vi ikke ser trafikken, er problemet løst! I Voksen-Trondheim er drømmen å sitte i samme køa som på 90-tallet, bare i tunnel.


Seremoni på torget under ski VM i Granåsen.
Foto: Kim Nygård

Løsninger på trafikkproblemer som andre byer har lykkes med i inneværende årtusen, er Voksen-Trondheim derimot skeptisk til. Pisk eller gulrot er irrelevant: Er det en idé av 2020-tallet, er Voksen-Trondheim imot. Bybane? Altfor dyrt (De må jo være veldig rike i Bergen?).

Økte bompenger for å bedre kollektivtilbudet? Å nei du, vi har kjørt fra Byneset til Midtbyen for prisen av en kvart bussbillett i alle de år, og det skal vi fortsette med. Og skulle noen foreslå å gjøre gjennomkjøring av Midtbyen forbudt, da tar det for alvor fyr. Selv om alle er enige i at gjennomfartstrafikken må ned. Man burde jo kjøre en av de mange omkjøringsveiene kommunen fikk bygget på … helt sikkert på 90-tallet.

Kritikken er selvsagt også hentet fra 90-tallet. Da hadde man ikke digitale kartjenester som kunne fortelle en at man faktisk kan komme seg fra Trondheim Torg til Solsiden uten bil – like raskt!

På 90-tallet var motstand mot murer siste mote. Da nytter det ikke i dagens voksen-Trondheim å komme trekkene med empiri. At forslaget om sektorisert kjøremønster i Midtbyen tross alt ligner mer på populære tiltak i Oslo, Gent, eller Groningen enn på ekte murer i Berlin, Belfast eller Vestbredden, er irrelevant. For i voksen-Trondheim føler man at man trenger 29 år på å sette opp noen pullerter og nye skilt. Mens å grave opp halve Midtbyen for å lage parkeringskjeller, se dét har man klokkertro på. Den ideen oppsto jo på 90-tallet.


14. november 1989: To østtyske grensevakter patruljerer på toppen av Berlinmuren med Brandenburger Tor i bakgrunnen.
Foto: Jockel Finck / AP / Adresseavisen

I fjor forlot jeg voksen-Trondheim til fordel for barndomsbyen Oslo. Også denne byen hadde endret seg med tiden og livets faser. Jeg flyttet fra en hovedstad der drømmen var å ha råd til enebolig ved marka, og, dersom man var skikkelig heldig, å finne parkeringsplass i sentrum de gangene man var nødt til å driste seg inn dit.

Det Oslo jeg har vendt tilbake til, er annerledes: Nå har 90-tallets tro på å løse køproblemer med tunnel (nesten) blitt passé. Ved å fokusere på å behandle sykdom heller enn symptomer, og gå inn for å redusere biltrafikken heller enn å skjule den, har Oslo lykkes med å skape en bykjerne man har lyst til å bo i.

Ja vel. Så her sitter enda en av hovedstadens arrogante innbyggere og forteller om hvor mye bedre det er å bo i Oslo enn i Trondheim. Oss er det nok av i rikspressen, trenger vi spalteplass i trønder-pressa også? Er jeg verdt å lytte til?


Lyskryss i Elgeseter gate.
Foto: Terje Svaan

Tja. Man kan selvsagt mene at Trondheim ikke blir bedre enn det var på 90-tallet. De av oss som ikke er fornøyd med å bo i en tidskapsel kan jo bare flytte til Oslo. Slik de fleste av mine tidligere medstudenter har gjort, sammen med svært mange andre progressive, ferdigstuderte NTNUere. Men Trondheim har nå en gang bestemt seg for at de ønsker å holde på flere av oss, i sin nye studentstrategi. Det blir opp til Trondheims politikere om strategien ender opp med å dele skjebne med nullvekstmålet: Havner i skuffen for politiske mål det ikke er politisk vilje til å jobbe for å oppnå. Det hadde på et tragikomisk vis passet bra. Det er studentene som betaler den høyeste prisen for trafikken i Trondheim, i sine hybler i svevestøvet langs loslitte Elgeseter Gate.

Om noen år skal bostedsstrategien i parforholdet med min trønderske samboer reforhandles. Jeg vil ikke forskuttere resultatet av forhandlingene, men noe kan jeg lekke allerede nå: Voksen-Trondheim kommer til å stille vesentlig sterkere i forhandlingene dersom det blir en by som lærer av Student-Trondheim: Et Trondheim som tror på at det er mulig å skape noe nytt og bedre.

Jeg vil ikke bo i en by som spiller 90-tallsplater på repeat. Jeg vil bo i en by som lager ny musikk. Det er jeg neppe alene om.

Er du NTNU-student? Da får du gratis abonnement på Adresseavisen. Les mer her.