Viking, SK Brann | Viking-fansens fotballkultur

Fortjener et Stavanger et lag som i de siste sesongene har ligget helt der oppe i teten av norsk fotball? Et lag anført av Zlatko Tripic – innenriksfotballens fremste profil? Et lag som på sitt beste latterliggjør Brann og banker Bodø/Glimt på selveste Aspmyra?

Dette smerter, men hva hvis vi tar det til oss når kritikken fra Bergen kommer? Greier vi å trykke ned lillebrorkomplekset lite grann?

Ti minutter før slutt søndag var det noen tusen som reiste seg. Noen etter oppfordring fra speaker Øyvind Jacobsen, men men mange reiste seg for å gå hjem.

Var det fårikålgrytene som fristet mer enn Viking? Vi må gjøre som bergenserne påpeker. Vi må skjerpe oss og snakke om Stavangers fotballkultur.

Brann-supporterne gjorde som vanlig mye av seg i Stavanger, men har Viking-fansen noe å lære av dem?
Foto: Carina Johansen/NTB

Skadefryd

Førsteomgangen søndag var den heftigste siden Viking nedsabling av Bodø/Glimt i 2023. Crosseren fra Sondre Bjørshols venstrefot (!) til Edvin Austbøs demping, diagonale løp og skudd i steget – klinisk plassert ved stolperoten.

Med et medtak som Peter Ijeh og en skuddteknikk som Ole Gunnar Solskjær viste Austbø tre ting: At fotball kan være vakrere enn selve livet, at 20-åringen på venstrekanten kan nå så langt han vil og at vi siddiser må ta oss sammen.

I ren skadefryd så jeg Bergens Tidendes TV-sending «Ballspark» etter å ha kommet hjem fra kampen. Å se og høre bergensere grave dypt etter bortforklaringer («vi e’ så sliten, vi spilte kamp på torsdag») er bedre enn alt på Netflix.

Når blind høne kan finne korn kan sannelig en bergenser ha et poeng eller to.

Som da «Ballspark»-deltaker Knut Høibraaten sa det i en av tiradene sine: «Sett pris på det, Stavanger! Dere setter ikke pris på det, dere nyter ikke at dere ligger på gullplass. Som fotballsupporter blir jeg forbannet.»

Jeg er en del av den tause majoriteten på L-feltet, rad 5, og tar på meg et delansvar for å være en del av en tam fotballkultur. En kultur der vi synger med på kamphymnen «Ein blåe dag», av og til skeier ut med et tre ganger klapp og et Viking-rop, men bare gir lyd fra oss i form av stønn og grynt når Joe Bell slår en feilpasning.

Vikings nedturer

Er vi traumatiserte etter årevis med nedturer? De siste sesongene har Viking gått forrykende ut, helt til lukten av medaljer sprer frykt i stedet for å motivere. 3-3-kampen mot Sarpsborg 08 etter å ha ledet 3–1 ved full tid, var påminnelse om Vikings evne til å kollapse.

Stavanger-publikummet holder igjen av frykt for flere skuffelser. Vi er en by som er manisk opptatt av ikke å noe som helst. Det som måtte være igjen av de siste årenes gullsanger og gullvideoer ligger på det mørke nettet.

De ble herjet med på fotballbanen, men skal Stavanger bry seg om at bergenserne klamrer seg til det de kan? Som at de skaper bedre stemning? Og at vi siddiser faktisk ikke ser at Viking er i posisjon til å ta (med jinxe-forbehold!) det første gullet siden 1991?

Her er det motargumenter: Jeg har vært nok på Brann Stadion – også som nøytral tilskuer – til å huske død stemning. Jeg har vært på et Anfield stille som under en tenniskamp, men jeg har også vært der når Jåttåvågen har vært en frityrgryte på kok, som i nedrykkskampen mot Brann i 2006 og opprykkskampen mot Kongsvinger i 2018.

Her er det også forbehold om at bortefansens tilhengerskare er den mest dedikerte og pr. definisjon lager mest lyd. Det er mulig TV-titterne hørte bergenserne best på søndag, på samme vis som Viking-tilhengerne gjorde mest av seg i Bergen i juli for to år siden.

Delegert til Felt O

Det er to dominerende former for tribunekultur. Den italienske der det trommes, blusses og synges gjennom hele kampen, slik Felt O gjør på Lyse Arena og Tornekrattet prøver å gjøre det på Lerkendal.

Den engelske, der spillet på banen styrer stemningen på tribunen og i beste fall omvendt. Brann-supporterne har dyrket den engelske stilen såpass at diskusjonen om trommeforbud på Brann Stadion har tatt over etter bybane som Bergens viktigste debatt.

Felt O har tatt ansvar for stemningen på Lyse Arena og de laget godt med lyd mot Brann. Det er alle oss andre det er noe galt med. Vi har delegert stemningen til Felt O og drar til med et «klappe-klapp-klapp-Viking!» først når bergenserne ligger flate i kunstgresset og tygger gummigranulat.

Stavanger kan få sitt første gullag på 34 år, men likegyldigheten vår skulle heller tyde på at Viking styrer mot åttendeplass. Vi må skjerpe oss.