Foto fra «To the West, in Zapata» – en av festivalens åpenbaringer.

Mirage-festivalen (https://www.mirage.no/#start) i Oslo tilbyr i disse dager (8. til 12. oktober) unike film- og kinoopplevelser du ikke får muligheten til ellers, innblikk i helt egne verdener i verden, påminnelser om alt det snåle og vidunderlige som også fins der, bak og omkring all støy, virak og vold. 

Ommedager. «Stå opp, det er på tide å arbeide», sier en brysk Adolf Hitler til en overraskende stadig ventende, liggende, lidende Jesus i Aleksandr Sokurovs Fairytale (2022), som legger arkivbilder i bløtt – foto/grafisk – og lar først og fremst historiske annenverdenskrigsfigurer blø svarthvitt inn i og ut av hverandres rom og tid, og en slags skjærsild, gudsjammerlig komisk, befolket av drømmeaktige spøkelser i midtveiskrise, på gatebredden av bølgende massebevegelser. De snakker til og forbi seg selv og hverandre, og møter også seg selv duplikaotisk i døden. 

«Det føles som jeg ser en drøm», sier Churchill, som sammen med de andre håper paradis, men gigantiske himmelske porter åpner kun ei glipe til lys og en beskjed til ham: «Vent en liten stund.» «Senere, senere», er senere beskjeden til Stalin. Dokumentanimasjonen, matte glansbilder i gråtoner, lett kjærtegnet til bevegelse, er som risset med kullstift, og ligner ingenting annet jeg har sett. Inferno. Lyn fra mørkegrå himmel.

Fairytale

Meget artige Endless Cookie (Seth og Pete Scriver, 2025) er tonalt motsatt en original, fargerik og surrealistisk animasjonsfilm, som åpner med at et halvbrødrepar får midler til å lage en animert metadokumentar, med sju historier – «funny, beautiful, spiritual, political, complex, simple, and true» – om familie, fortelling, forvirring og forstyrring, i en særegent anekdotisk assosiasjonsanimasjon over et mylder av stemmer, hverdagssamtaler og muntlig fortellekunst, som om Aardman laget en kombinasjon av South Park og Reservation Dogs (Sterlin Harjos nye serie The Lowdown virker også veldig interessant), for eksempel med sedat humoristiske og herlig kødne urfolk, om verdien av avføring, foto-«forbud», Bigfoot og annet (over)naturlig, dyr som knuller, ei hånd fanget i ei felle, landrettigheter der kartet ikke dekker terrenget, drikking, røyking, pizza med alt, gratis, fordi levert etter en halvtime, og et eget ord for å prompe mens du gjør noe, for eksempel å løfte noe tungt – en provosert promp, javel, tja, en presspromp, trykkfjert, skvisfis eller klemvind? Gøy.

Her fins også enkelte fotografier. Og de fikk rett. Endless Cookie er morsom, vakker, åndelig, politisk, kompleks, enkel og sann. Fortiden som en uendelig kjeks.

Turterapi. Absurde Wishing On A Star (Péter Kerekes, 2024) rydder faktisk og metaforisk på loftet, kaster ting ut av vinduet, og tenner på dem der nede. Ønskebrannen overses av en kjederøykende, småkjeklende, geografisk koordinator i et astralt reisebyrå, med et originalt bursdagsreisegjenfødselskonsept: se for eksempel Rio eller Napoli og dø bli gjenfødt. Hun tolker tallrekker med malte negler, lik siffersankerne i Severance, og astrologikk peker lengde- og breddegrad for gjenfødsel. Spåkvinnen har sine tvil, men kaster sine klienter ut i det.

Hvordan komme dit man vil? De fleste søker kjærlighet. Men én kvinne ønsker seg en kjærlighet som går over. Det ene tar det andre i en lettbeint filmfortelling, med komiske klipp som steg på veien, for eksempel dersom noe underdrevet sies i én iscenesettelse, så kan bildets plutselige velkomponerte filmfotografiske overdrivelse i en annen stramme til punchlinen, eller overraske fra landnavnet Taiwan til klipp til modellfly og -biler «der». 

Hun sender to nagete tvillingsøstre til Beirut, hvor de feirer gjenfødselsdag. En maskilist begravelsesagent tviler på en kvinnelig kollegas evner bak rattet, og blir selv begravet i sandstrand av sin tyrannmor. En slakterkone har en kald mann. En eldre kvinne har en krevende mor, men kan etter hvert legge seg alene, med fotsålene forsiktig mot trerammen, eller smyge seg forbi et gjerde i fjæra, til novemberbad, ei drone og arrestasjon. Heise opp en dobbeltseng via balkongen. En småbarnsmor forestiller seg Anchorage psykomagisk, med isbjørn og isbiter under fotsålene i stua. En kvinne har en eldre far, som trommer på et plastbord. Ja, Wishing On A Star reiser annerledes. 

Endless Cookie

Dokumentarfilmen Island of the Hungry Ghosts (Gabrielle Brady, 2018) skildrer krabber og asylsøkere på Christmas Island, Australia, i en forsøkt forflytning framover, som heller kanskje er en slags stillstand, eller en sidelengs bevegelse. Samme filmskapers The Wolves Always Come at Night (Brady, 2024) sitter først på hesteryggen, så motorsykkel. Gjeting av geiter. Kamera panorerer med forsvinnende røyk over slettene. Ørkenspredning. Sandstorm. Hvor er nummer 51-100? Død saueflokk. Internt fordrevet til byen. 

Only On Earth (Robin Petré, 2025). Galicia. Gjeter, cowboy, veterinær, brannmann. Et brennende, apokalyptisk landskap, i flammer og spretne, styrtende glør, lik kortreiste kometer, som om stjernehimmelen har falt ned. Villhester og lyden av å slåss med vindmøller. Stelle, ri. Sauer og katter. En støvsky av hestenes hover samles og spres. Naturkrefter, hestekrefter, vindkraft. Hete, tørke. Temme natur og dyr. Ildvind. Svart bark. En brannmann forteller om hvordan lyden av ilden har endret seg, til branner som brøler. Only On Earth er en film som kunne trengt alt vannet fra To the West, in Zapata (omtalt under).

Il Deserto Rosso. Hypnotiske Sermon to the Void (Hilal Baydarov, 2025) er en unikt fargerik film, lik en psykedelisk grafisk roman, eller en lysbilderekke av levende fargenegativer, en åndelig opplevelse for den som hengir seg, kanskje gjennom det Paul Schrader kaller «transcendental filmstil», en mytisk, aforistisk klagesang og messe, preken og spørsmålsfylt bønn, i en ørken med ei prustende, pulserende jordskorpe, hvor mennesker i ro og reise søker livets vann. En person er det den ikke er.

The Coriolis Effect (Petr Lom, 2025) sildrer vann og landskap som puster og pruster. Skilpadder. Klima.

Nok

Det fins også en rekke norske produksjoner på Mirage, som kinoaktuelle Demring (tidligere omtalt her) og Paul Tunges relasjonsdrama Reharmonisering (2025), om en hensatt kvinne i samtaler i arkitektur og natur (les Gunnar Iversens omtale her), og Sturla Pilskogs kortdokumentar Ein er ei eiga eining (2024), om dryppsteinsdråpen som henger der, i vent på å samle seg med det den slipper. Og Adel Khan Farooqs korthybridfilm Tøyen Pop-up (2025), dels iscenesatt, med en nyansert, reflektert samtale om fordommer, nabolag og gentrifisering, ulike vi og andres andre. 

Humoretaten (NRK) hadde nylig en morsom sketsj om en far som treffer en ny sønn. Og Nadia Reid covret nylig Nick og mor Molly Drakes «Poor Boy» og svaret «Poor Mum». Ulike brudd mellom generasjonene synes å være en trend i tiden. Nok er debutfilmen til regissør Odd Einar Ingebretsen, etter et manus av Per Schreiner, med Ine Marie Wilmann og Anneke von der Lippe i hovedrollene som datter og mor. 

Nok kan bety enda eller signalisere slutt, men også tilstrekkelig eller passe. Nok er (ikke mer enn) nok. De kanskje om lag tjue årene mor og datter bor sammen bør nok ikke kaste lenger skygger. I et kvinneliv på 80 år utgjør dette samlivet kun en kvart. Nok forsøker utveier. En datter besøker sin mor, som foreslår at hun skal slutte å besøke henne, siden det ikke er så mye de kan gjøre for hverandre. 

Premisset er tydelig, og filmen forblir et meget sterk kammerspill som rammer hardt. Om kontakt, kommunikasjon, avstand. Nærhetsforakt. Motviljestyrke. 

Om å gi slipp, og å slippe. Når å gi slipp er å ta tak. Mors figur. Døren som smakk. Mor er et baklengs rom.

Agathas Almanac

Så, hva skal man gjøre alene? Solityd (eller kanskje vi bare kan bruke solo, som om musikk eller brus?) bør også bli et norsk ord. Ved alene, enslig og ensom vedhefter jo så mange negative konnotasjoner. Googles kunstige intelligens skriver slik: «‘Solitude’ (solitude) beskriver en tilstand av å være alene, ofte fredelig og av eget valg. Det er forskjellig fra ensomhet, som innebærer følelsen av smerte ved å være alene. Solitude gir muligheter for dypere tanker, hvile, arbeid, og kreativitet, og kan være både positivt for personlig vekst og negativt dersom det er ufrivillig eller langvarig.»

With Hasan in Gaza (Kamal Aljafari, 2025) er funnet film. Viktor (Olivier Sarbil, 2024) omhandler en døv krigsfotograf. Merfilm Sirens Call (Lina Sieckmann og Miriam Gossing, 2025) underlig- og fremmedgjør vår verden med en mystisk guide. I The Visitor (Vytautas Katkus, 2025) vender en mann hjem fremmed, men likevel kjent. Selge barndomshjemmet? I motsatt retning tråkker Inside Amir (Amir Azizi, 2025) pedalene gjennom hverdagen i Teheran, på vei vekk? Mens ensomme Paul (Denis Côté, 2025) er en underdanig rengjører, i et subkulturelt maktspill om rent og skittent, over og under. «I clean for women.» Underdannelse.

En rekke filmer tegner menn som jegere, og kvinner som sanker, planter og høster. Ein- og tostøinger. Over et tiår etter Two Years at Sea (2011) – som også vises på festivalen – skildrer Ben Rivers’ nye dokumentar Bogancloch (2025) samme, men eldre manns, Jake Williams’, villmarksliv, i campingvogn og med kassetter, hvilende mot rotmosen, plukkende fjær, hoggende, undervisende, med bålsang og skigåing og vedvarmt utebad. En badekar. 

Eget selskap er sjelden fest. Men det kan være fredelig, med muligheter for dypere tanker, hvile, arbeid, kreativitet, og personlig vekst. Eller en kamp for tilværelsen. David Bims dokumentardebut To the West, in Zapata (2025) er en ekte åpenbaring. 

Han, solo. En eldre mann er krokodilleljeger. I et klissvått landskap, i en film du får lyst til å vri opp. Han lytter til politisk radio (ikke kassett her). Det er covid. Et liv på grunt vann. Vade. Dytte båten gjennom sumpen. Fange en krokodille med bare never og rep. To the West, in Zapata lar deg se ting du aldri før har sett. Fantastisk fotografert, i svært utsatte forhold. Menneskets lodd? Jeg vil svare strev. 

Myggnetting. En eldre kvinne og en ung gutt, med funksjonsutfordringer. Sang og tårer. Gjenforening, nytt oppbrudd. Syklisk. 

To the West, in Zapata og Agatha’s Almanac er filmer som tilbereder tid. Etter å ha jaktet, sanket eller sådd, høstet, hakket og frest den i panna. 

«Good enough.» Motsatt den eldre mannen er den einstødige eldre kvinnen i Amalie Atkins’ nydelig langsomme og sansbare tantedokumentar Agatha’s Almanac (2025) meget meddelsom, i en skildring av en gammel tante, hennes hus og hage. Vi blir også gjester på gården, hvor hun planter, vanner, luker, forklarer og forsiktig formaner, med flittige fingre krokbøyd mot jorden, med nakken krummet såpass at den har forblitt sånn.

Jordbær, rabarbra, agurk, kaffekos. Praktisk kunnskap. Hun knipser på vannmelonen for å høre om den er moden, og ruller den varsomt rundt. Tørke gir tjukt skall. Døde søstre. Markens grøde. Middag er lys og mørk hjemmebakt brødskive med reddik i midten. Hårvask i kar. Koke, bake. Fjernsynskjøkken. Tråkke bønnene ut, vifte dem. Godt nok, sier hun. Trim med strikk omkring anklene. Sko, vesker, gamle fotografier, esker på esker med navnelapper.

 Man må ta vare på sin hage. Og Agatha’s Almanac synes å hviske bærekraft, nøysomhet, et mildt avtrykk, der de tydeligste spor er de som ikke synes. Takknemlighet. Hun sitter til sist og husker, med kraft i det lille frasparket.

Delt – eller kanskje kombinert – interesse, for menneske og bilde, for følelser og film, for liv og bevegelse, etikk og estetikk.

 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.