Når Kai Hansen går ned trappene til Ælvespeilet i Porsgrunn, hilser han på kjentfolk og smiler før han i det hele tatt rekker å slå på kameraet.

– Jeg blir bare glad når jeg kommer ned hit. Alle her er så fine folk, og artistene som kommer sier alltid hvor bra det er å spille her og hvor godt de blir tatt imot. Å få være en del av det, det er fantastisk, sier han.

Han er husfotograf på Ælvespeilet, og har vært med på å dokumentere både store konserter og små, intime kvelder. Men interessen for foto startet lenge før.

Starten

– Det startet vel da jeg var ung og ville ta bilder. Jeg kjøpte meg et lite kompaktkamera, og etter hvert et speilrefleks. Det var et Nikon EM, og jeg skjønte ingenting. Jeg bare satte i filmen og begynte å knipse, forteller han og ler.

Etter noen år fikk han jobb i fotobutikk og begynte å lære mer. Så, i 2003, dro han på sin aller første konsert med kamera.

– Det var noen kompiser som spurte om jeg kunne ta bilder av dem. Jeg brukte film og hadde 36 bilder med ISO 1600. Jeg fikk vel fire–fem bilder som var nogenlunde skarpe. Da skjønte jeg at dette er vanskelig, men også utrolig gøy.

Senere kjøpte han sitt første digitale speilrefleks, og siden har han ikke lagt kameraet fra seg. Han har fotografert på konserter over hele Grenland, møtt store og små artister – og til og med tatt coverbildene til Hellbillies-albumet Søvnlaus.

– Det var veldig stas. De hadde spilt i Langesund, og likte bildene så godt at de ville ha meg til å ta coverbildene. Da dro jeg til studio i Oslo, forteller han.

I dag har han en god samling signerte plater fra bandet.

Fange øyeblikket

Konsertfoto er en egen sjanger, sier Kai.

– Det er ikke bare å ta et bilde. Du må ta det på rett tid. Jeg begynner alltid med å ta de «må-ha-bildene» – en av hver i bandet. Når jeg har det jeg trenger, kan jeg vente på øyeblikket. Musikken bygger seg opp, og da vet du at det kommer til å skje noe.

Etter hvert lærer man å kjenne konserten, forklarer han.

– Du lærer rytmen, kjenner når lyset skifter, når artisten tar et steg frem, eller når trommisen skal løfte begge armene i været. Det sitter i fingertuppene etter hvert. Da tar du bilder i takt med musikken, og det er da de beste bildene kommer.

Selv etter tjue år bak kameraet kjenner Kai fortsatt den samme gleden når alt klaffer.

– Jo morsommere jeg synes konserten er, jo mer anstrenger jeg meg for å få bra bilder. Men jeg prøver å gjøre det samme uansett. Alle artister fortjener gode bilder, sier han med et smil.