For hver gang laget dummer seg ut, er melodien den samme, på repeat: «Prosjektet fortsetter». «Ting tar tid». «Vi må fylle hullene etter Nypan og Broholm».

Ingen ting av det står til troende, bortsett fra selvfølgelig at de to som forsvant var betydelige bidragsytere mens de var der. Det var de av to årsaker: Egne individuelle ferdigheter i et lag uten et kollektivt angrepsspill. Sannheten er at ingen ting annet enn utviklingsavdelinga fungerer i Rosenborg. Den driver som et stat i staten. Der jobber kompetente fotballfolk og pedagoger etter en gjennomtenkt plan.

Det finnes en plan for hvordan A-laget skal spille også, som ikke er så dum, om enn kanskje litt omtrentlig og med en litt uklar idé om bevegelsesmønstre og struktur. Det spiller ingen rolle, ettersom de som har ansvaret for å følge opp den enten ikke kjenner til den eller forstår den. Kanskje den er like hemmelig for dem som for alle andre? Vi kunne lagt til: Som det meste andre også er blitt i en klubb som selv fortsatt omtaler seg som åpen og tilgjengelig.

I sportsplanen står det at RBK «skal være Norges beste fotballklubb», det snakkes om en tydelig identitet og spillmodell (tidligere het det «spillestil», men de mener formodentlig det samme) og det er snakk om en «innøvd offensiv samhandling». Kjetil Rekdal måtte gå fordi hans spill ikke var forenlig med disse postulatene, og i hvert fall ikke med postulatet over alle postulater: «Vi går alltid på banen primært for selv å score mål».

Det er med andre ord ikke mye galt med planene og de angivelige strategiene. Problemet er at klubben har en styreleder som antakelig ikke forstår at hun ikke forstår hva dette betyr, og heller ikke skjønner at hun har en sportslig leder som enten ikke forstår hva som står i planverket, eller er uenig i det, og har inngått en pakt med hovedtreneren om at de ikke behøver å forholde seg til det. Målsettinga om å være landets beste klubb, og å spille regelmessig i Europa er uoppnåelig med dagens besetning. Bare på ett punkt har den sportslige lederen rett: Klubben har en spillerstall som i utgangspunktet er god nok, men når de kommer til det kaoset som råder på Lerkendal blir alle dårlige utgaver av seg selv. De må videre, for å finne seg selv. Følg med Branns dyreste kjøp: Noah Holm, som var blitt en skygge av seg selv på Lerkendal. Én gang var det noen som snakket om ham som den nye Odd Iversen. Det var naturligvis drøyt, men det var nesten til å forstå.

I en sånn kultur av inkompetanse vil aktørene naturligvis beskytte hverandre, slik styrelederen hegner om sportslig leder, som på sin side er avhengig av å gi treneren uforbeholden støtte, for å sikre egen posisjon. Treneren kom til klubben helt uten erfaring på A-nivå, og det er og blir helt meningsløst, og for selv ikke å bli utfordret ansetter han assistenter som er enda mer uprøvd. Det er dette som kalles kameraderi. Det er det motsatte av toppidrettskultur, der team blir satt sammen ut fra teoriene om komplementære ferdigheter, og der det er dynamikk og utvikling.

Det kan være en interessant øvelse å spekulere på hvorfor det er blitt slik. Noe har å gjøre med at RBK er blitt det den alltid tidligere var opptatt av ikke å være; en «årsmøteklubb». Toppidrett kan ikke drives på den måten. Det skjønte øvrig norsk idrett på slutten av 80-tallet. Men er ikke Bodø/Glimt også medlemsstyrt? Jo, på samme måte som RBK tidligere var, med en kompetent ledelse som utøver lederskap.

Et annet moment som ble et problem for ski-VM og som er det for RBK, er en slapp og på mange måter servil sportspresse. Partiet Høyre sliter for tida omtrent som RBK gjør, men har den lykke å bli fulgt langt mer årvåkent og pågående av de politiske reporterne enn RBK blir av sportsjournalistene.

Selv en klubb som Rosenborg må kanskje i perioder tåle å være litt nede, skjønt de virkelige storklubbene tåler ikke det, og RBK skal sammenlignes med dem. Det som teller i slike perioder er om det er mulig å se retningen, og om det er fremgang. Kjetil Knutsen kom til et Glimt der kursen var stødig, og han ble selv satt i skole, og han fikk fremgang øyeblikkelig.

Rosenborgs trener kom til en klubb som ikke visste att-fram på seg selv, og han var helt uprøvd, og ble sånn sett satt i en umulig situasjon, men han gikk frivillig inn i den.

Det eneste håpet nå er ironisk nok et årsmøte som setter en stopper for galskapen, og som har flaks nok til å sette inn en kompetent ledelse, som ikke blir lett – men det kan kanskje være lov å ha et lite håp til valgkomiteen?

I så fall: Veien til å bli Norges nest beste klubb er faktisk ikke lenger enn at det er fullt mulig å nå dit i løpet av vinteren.