Ytring, Debatt | Stjernespilleren som ikke ville være med på lagbildet

Som mangeårig bivåner fra sidelinja, har jeg fått med meg en del fotball. Noe av det mest fascinerende jeg observerer er imidlertid spillere som er briljante, men ikke spesielt godt likt av verken lagkamerater eller store deler av supporterne. De kan servere de mest utrolige enkeltprestasjonene, men gjør i grunn ikke laget noe bedre. Innimellom koster de til og med laget viktige poeng, med sine iherdige soloraid. Andre ganger er det akkurat de man trenger for å heve pokalen.

Sylvi Listhaug er en sånn spiller. Hun fremstår som blendende, der hun dribler velger etter velger over fra Senterpartiet og Høyre. Det som får mest å si, er selvsagt de hun lokker over fra rød-grønn side, til det punktet at det nå plutselig er jevnt i valgkampen igjen.

En del supportere på politikkens høyreside har imidlertid horn i siden til hennes drøyeste utspill, og har friskt i minne det provoserende oppspillet til at hun ble tvunget til å forlate justisministerposten. Sylvi visste veldig godt hva hun gjorde, da hun skrev «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» på Facebook 20. mars 2018, samme dag som filmen «Utøya» hadde premiere.

Smakløst, mente de andre allierte på høyresiden. «Herlig frekt», syntes partifellene, hvis man må ty et «Lille Lørdag»-uttrykk. Selv karakteriserte hun reaksjonen som surrealistisk og følte seg utsatt for en «heksejakt». Hun mente at dette var bevis på at ytringsfriheten var under press. «Professional foul», kalles sånt på fotballspråket. Denne strategien med å komme med utspill som er langt over grensen, og så dra offerkortet når kritikken kommer, har vært både velprøvd og vellykket.

Bedre stemning ble det ikke i garderoben da hun 20. januar 2020 kommanderte partiet ut av regjering, noe som svekket høyresiden, men ga personlig gjevinst. Årsaken virket søkt, ettersom beslutningen bunnet i uenighet om at en norsk IS-kvinne og hennes to barn skulle hentes hjem fra Syria, men med siste valgmåling som fasit i hånden, må det sies å ha vært taktisk smart av Frp.

Partiene som eventuelt vil føre til at hun får statsministertaburettet, holder hun på armlengdes avstand. Hun vil ikke avbildes sammen med dem, og er tydelig når det gjelder å poengtere svakhetene hos sin sterkeste støttespiller, Høyre.

Så vellykket har det vært at Erna i desperasjon ber om å få være DJ på Parken – men får nei, ettersom festivalen ikke ønsker å være arena for valgjippoer.

Venstre, som er nesten utradert og balanserer på fireprosentgrensen, vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til henne. Først var de klare på at de ikke kom til å støtte henne som statsminister – noe som er i tråd med holdningen til 72 prosent av velgerne deres – så åpner plutselig ledelsen i partiet for å støtte henne likevel.

Tidligere partileder, Trine Skei Grande, må spinne på kontorstolen (hun er jo langt fra død). Hennes flørt med Ap og nei til å sitte i regjering med Frp var en vinneroppskrift under valget i 2013, og gjorde at Venstre sto opp fra – om ikke døden – så i alle fall fra under sperregrensen. Fremgangen på 7 mandater siden 2009 var også partiets nest beste resultat siden 60-tallet. Hvordan denne valgkampens spagat vil slå ut, er jeg ikke fullt så sikker på blir premiert med laurbær.

Særlig hjertevarme fra lagkameratene har hun ikke fått. Sylvi er mer vant til voksenkjeft enn godord fra sine allierte, men dette ser heller ikke ut til å endre spillestilen hennes. Eller bry henne, for den del. Hun vet at når valgurnene er lukket, vil de komme og kjøpslå med henne – selvsagt med forutsetningen at høyresiden får flertall.

Hennes trofaste følgere lar seg heller ikke affisere av grove utfall mot innvandrergrupper, eller at hun står rotfast på Netanyahus side, om han sulter i hjel og skyter aldri så mange barn. Og de som har vært misfornøyd med utbyttet fra Senterpartiet i regjering, står uansett klare for å prøve en ny hest, da den forrige ikke ga gevinst.

Som Carl I. Hagen, har også Sylvi kommet til et nivå der hun ikke lenger kan ignoreres. Selv om han på inn- og utpust skjelte ut alenemødre og ville legge Oljefondet ut på børs, kom de diltende bort til ham til slutt. Hans egenskaper når det gjaldt å tale Roma imot, var suksessnøkkelen – som det også er det for Listhaug.

Dessverre – for lagkameratene som sender skjeve blikk – kan det bli akkurat dette de trenger for å få høyresiden i regjering igjen.