Helse Nord, Jan Eivind Fredly

Helse Nord er i utgangspunktet ikke interessant for folk. De skal bare være der som et byråkratisk mellomledd. Leverer de «varene», er de usynlige. Det er litt som deodorant. Ingen tenker over at du bruker den, men stinker du svette, skal du se at alle blir opptatt av deodoranten.

Nå stinker det fra Helse Nord-kontorene. Igjen, får en si. Det regionale helseforetaket har igjen påkalt media og folks oppmerksomhet. Symptomer på manglende dømmekraft virker å være langt framskredet. Tilstanden kan virke kronisk.

Problemet med Helse Nord viser seg atter en gang å være – ja, nettopp: Helse Nord.

Adm.dir. Marit Lind ble for alvor kjent da hennes løsning på rekrutteringsproblemene i spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge var å kutte i sykehustilbudene. I Narvik og Lofoten reiste folk seg imot Helse Nord-ledelsen i et massivt opprør. Fakler, tyfoner, bluss, tilrop og plakater med dråper av blod og budskap som «Vi blør ikkje saktar» møtte både helsedirektører og statsråder.

Folk var kokforbainna. Medietrykket var enormt. Helse Nord hadde påkalt medias og folks oppmerksomhet ved måten de skulle løse krisen i spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge.

I nyere tid er det ingen som har snakket Nord-Norge mer ned enn det toppene i Helse Nord gjorde på slutten av 2023 og starten av 2024. Rekruttering var en vesentlig del av hele sykehuskampen; fortellingen var at ingen fagfolk ville jobbe i Nord-Norge, og at den manglende attraktiviteten tvang fram kutt og sentralisering.

En av de som sto sentralt i dette, var nytilsatt kommunikasjonssjef Skjalg Fjellheim. Det var overraskende da han sluttet som politisk redaktør i Nordlys for å bli kommunikasjonssjef i Helse Nord. Det som gjorde mest inntrykk, var likevel lønnsnivået han ble skjenket av Marit Lind. 1.620.000 kroner i lønn førte Fjellheim til lønnstoppen blant informasjonssjefene i de fire regionale helseforetakene i Norge.

Senterpartiet og stortingsflertallet satte en stopper for kuttplanene ved sykehusene i Lofoten og Narvik. Det regionale helseforetaket ble tilført midler, blant annet til rekruttering. Trygve Slagsvold Vedum hentet Skjalg Fjellheim til Oslo.

Så ble det stille. Helse Nord gikk over i en normaltilstand. Usynlig og «uinteressant». Men så skulle kommunikasjonsdirektøren erstattes. Og vipps, så var Helse Nord på «alles» lepper igjen.

Etter etablert mønster er Helse Nords opptreden igjen et brennhett diskusjonstema. Atter en gang utløser Marit Linds resept oppmerksomhet, debatt og kritikk. Reaksjonene på lønnsnivået da Skjalg Fjellheim ble tilsatt har tilsynelatende ikke gjort større inntrykk. Heller ikke reaksjonene fra da hun selv ble ansatt, får Helse Nord-sjefen til å korrigere kursen.

Da Helse Nord måtte omstille som følge av bemanningskrise, var løsningen å kutte og sentralisere. Når man skal rekruttere sine nærmeste direktørkolleger, er det andre spilleregler.

«Marit Linds metode» viser seg da å være å skru opp lønningene, stadig sprenge grensene.

Skjalg Fjellheims etterfølger, Kim Hannisdal, får ei lønn på 1.850.000 kroner, kunne AN avsløre før helga. Dette er betydelig mer enn Fjellheims lønn, selv når vi regner inn ordinær lønnsstigning. I tillegg kommer pendlerordning med fly og leilighet. Og trodde du at rekordhøy fastlønn var nok for å kompensere for merarbeid og ubekvem arbeidstid?

Nei da.

I tillegg til lønn på 1.850.000 kroner, gis den nye kommunikasjonsdirektøren Kim Hannisdal ekstra fri med lønn 12 virkedager per kalenderår.

Jeg kjenner på ingen måte til hva Hannisdal er god for. Han har strengt tatt ikke gjort annet enn hva de fleste andre ville gjort: Forhandlet seg fram til best mulige vilkår og høyest mulig lønn i en ansettelsesprosess.

Burde man forvente at en person som skal inn i en statlig stilling burde vist magemål og selv sagt stopp på et tidligere tidspunkt?

Jeg lar den stå ubesvart.

Den som uansett er ansvarlig, er toppsjefen i Helse Nord.

Det kan nesten virke som at Marit Lind bevisst sprenger grenser for å teste ut hvor tålegrensen på lønnsnivået til hennes underordnede direktører er.

Da hun selv fikk fast tilsetting som toppleder i det regionale helseforetaket, med ei lønn på 2.3 millioner, gikk Norsk Sykepleierforbund ut og kritiserte at det spares på golvet samtidig som lønnsfesten fortsetter på toppen. Lønna til Lind var 200.000 kroner høyere enn forgjengeren Cecilie Daaes. Daae hadde ikke krevd mer lønn, tvert imot. Hun hadde bedt styret om at lønna på 2,075 millioner kroner skulle bli stående uendret. Daae signaliserte til styret at hun ville ha et nulloppgjør på egne vegne ikke bare ett, men to år.

Skal Marit Linds stadige pushing av lønnsgrensene stanse, er det ingen grunn til å tro at det er styrelederen som skal gi det korrektivet. Da Marit Lind ble tilsatt som adm.dir. i 2023, uttalte styreleder Renate Larsen til NRK:

– Det har vært viktig for oss å være konkurransedyktige på lønn, men ikke lønnsledende.

Med ei lønn på 2,3 millioner kroner gikk Marit Lind inn som den nest best betalte av direktørene i de regionale helseforetakene.

– Vi har blitt enige om lønnen sammen med Marit, og det var ikke vanskelig, uttalte styrelederen videre.

Slik sett kan det fra utsiden se ut som at Marit Lind følger opp og viderefører en etablert og ønsket praksis fra «oven»:

Skal ledere videre nedover i helsevesenet i Nord-Norge følge dette eksempelet, er det bare å betale det som leger, sykepleiere, kirurger og spesialister krever, rapportere oppover i systemet at «vi ble enige, og det var ikke vanskelig». Og vipps, så har Marit Linds metode avblåst bemanningskrisen i spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge!

Om noen skal stanse lønnsgaloppen i Helse Nord, må det være helseminister Jan Christian Vestre.

Han kan enten gjemme seg unna hele problemstillingen ved å vise til at han ikke blander seg inn i enkeltsaker i de regionale helseforetakene.

Eller benytte anledningen til å vise at foretakene styrer selv, men innenfor noen rammer. Vise at helseforetakene er under politisk styring.

Marit Lind og hennes underliggende direktører får ikke Vestre gjort noe med uansett om han måtte ønske aldri så mye. Men han kan markere at nok er nok ved å bytte ut styrelederen, eller gjøre retningslinjer for direktørlønninger i helseforetakene gjeldende.

Velger helseministeren «gjemmeleken», aksepterer han ikke bare det stadig høyere lønnsnivået til dem som sitter på kontor og styrer over dem som produserer helsetjenester til befolkningen, han konfirmerer «Marit Linds metode».

I så fall bør alle dem som er i posisjon til å bekle stillinger i spesialisthelsetjenesten merke seg at «det er enkelt» å komme til enighet om konkurransebetingelser, bare de ikke er lønnsledende.

Er du en kvalifisert kandidat, kan du merke deg at etablert praksis på avveiningen mellom «konkurransedyktig lønn» og «ikke lønnsledende», er nest høyeste lønn i sammenlignbare stillinger.

Spørsmålet blir fort om helseminister Jan Christian Vestre har råd til å ikke statuere et eksempel?

Eller er det nå det er vanlige folks, helsearbeidernes tur – godt hjulpet av toppene i Helse Nord?