Debatt, Grublerier | Den selvnominerte fredsprisvinneren og hans tapsreaksjon

Den 10. oktober blir det offentliggjort hvilken person eller hvilken organisasjon som vil bli tildelt Nobels fredspris i år. Nøyaktig klokka 11.00 åpnes de tunge dørene foran lesesal/bibliotek og talerstolen i Det Norske Nobelinstitutt. Ut kommer nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes. Og han møter et hav av forventningsfulle og spente journalister. Med blinkende kameraer og mobiltelefoner.

Den enorme interessen kommer hovedsakelig av at den amerikanske presidenten, Donald John Trump, utallige ganger har lansert seg selv som den mest aktuelle kandidaten. Trump framhever på innpust og utpust ved enhver passende eller upassende anledning sitt enorme fredsbyggende arbeid. Og at han derfor er den selvsagte fredsprisvinner.

Trump er litt usikker på hvor mange kriger han har fått en slutt på. Noen ganger er det seks, andre ganger er det sju. De eventuelle sju krigene er: Mellom Kosovo og Serbia, mellom Kambodsja og Thailand, mellom Kongo og Rwanda, mellom Pakistan og India, mellom Israel og Iran, mellom Egypt og Etiopia og mellom Armenia og Aserbajdsjan.

Presidenten sier selv at alle er enig om at det er han som bør få prisen i år. I hans selvbilde så har verden aldri opplevd et menneske som har gjort mer for verdensfreden. Som helt personlig har avsluttet krig etter krig. Og som har fått satt i gang flere fredsforhandlinger. Det sier Trump mens han har støttet opp under Israels folkemord i Gaza. Og forsyner Israel med ødeleggende våpen. Som har drept tusenvis av mennesker.

Nobels fredspris har vært utdelt 105 ganger. Det er ikke kjent om noen har nominert seg selv. For ingen nominasjoner er tillatt offentliggjort etter nobelprisens gjeldende regelverk.

Det betyr at vi ikke kan vite med sikkerhet om noen har prøvd å skaffe seg Fredsprisen på eget initiativ, for det kan ikke komiteen uttale seg om. Men dersom noen hadde gjort det, ville de ha blitt avvist. Men regler og vedtak som ikke er til Trumps fordel, er ikke noe han bryr seg om. Eller tar hensyn til. Og det står ikke eksplisitt i nobelprisens regelverk at man ikke kan nominere seg selv.

Men vi får sikkert aldri vite fra Nobelkomiteen om president Donald John Trump har nominert seg selv til Nobels fredspris for 2025. Hvis ikke han sier det selv. Og det kan jo hende. Men at han har sendt et rekommandert brev til Nobelkomiteen med den amerikanske presidents stempel, og med sin vel profilerte underskrift, er det vel stor sannsynlighet for.

Flere har nominert Trump til prisen før fristen den 1. februar. Han har i tillegg fått flere andre til å sende sine anbefalinger til komiteen. Blant andre Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

For selv om det er usikkert om Trump har sendt inn et eget nominasjonsbrev til Nobelkomiteen, så er det ingen tvil om at han har satt i gang en egen storstilt kampanje for å få Nobels fredspris. Og en slik aksjon er det i alle fall ingen som har gjort tidligere.

Nå har han fått forhandlet fram en fredsplan i Gaza mellom USA og Israel. En fredsplan som for de fleste virker uklar og ugjennomførbar. Palestinerne er ikke invitert til å være med. Han har tvunget fram en fredsplan som ikke er en plan for fred. Men en plan for ytterligere å framheve Trump som fredens apostel. Som bør tildeles Nobels fredspris.

Verdens mektigste manns store interesse for og ønske om å få Nobels fredspris har påført Nobelkomiteen flere problemer enn vanlig. De må også håndteres. Nå er det ikke bare konfliktfullt hvem som får prisen, nå må det også tas hensyn til og planlegges hvordan Nobelkomiteen og til og med Norges regjering skal behandle situasjonen som følger av at Trump ikke får prisen. For det gjør han forhåpentligvis ikke. For dersom Trump får prisen slik situasjonen er nå, selv etter den nye fredsplanen for Gaza, vil Nobelprisen fullstendig miste sin verdi, sitt omdømme og sin prestisje. Det vil bli en pris som kan vinnes med bruk av makt og trusler om mulig hevn mot de involverte.

For om Trump ikke blir tildelt årets Fredspris, så vil han etter alle solemerker komme med knallhard kritikk mot Nobelkomiteen og mot Norge og mot statsminister Jonas Gahr Støre som nok vil falle fra å ha vært en høyt respected leader til å bli en som Trump dislikes very much. Han will bli a bad person. Kanskje crooked. Og Norge kan gå fra å være et vakkert land med vakre folk til å bli a shithole country. Og må straffes.

Men det er ikke bare Norge og den norske regjering som vil bli rammet av denne mannens ukontrollerte oppførsel og reaksjoner. Og udiplomatiske ordvalg og væremåte. Den stakkaren som får fredsprisen eller den organisasjonen som blir tildelt anerkjennelsen, vil umiddelbart bli angrepet av Trump. Og bli sammenlignet med hva Trump selv mener å ha gjort for verdensfreden. En innsats som er uten sidestykke i verdenshistorien.

Uansett hva vinneren har gjort eller hva vinnerorganisasjonen har utrettet, så har sikkert Trump overgått det tentimes. Det er neppe trolig at Annie, Get Your Gun dukker opp i hodet hans, men at mannen tenker at: Anything you have done, I have done better, er utvilsomt.

Trump er en hevngjerrig sjel. Som dessuten ser ned på losers. Tapere. I kampen om Nobels fredspris vil han bli en taper. Det er han nok pinlig oppmerksom på. Og han vil bli sterkt såret. Det vil ramme hans selvbilde som a winner.

Norge kan vente seg å bli hardt straffet for ikke å gi ham prisen. At Norge som nasjon ikke har noe med hvem som får prisen, bryr han seg nok ikke om.

Den 10. oktober kommer svaret på hvem som får Nobels fredspris i år. Begrunnelsen får vi fra nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes.

Så kommer reaksjonene. Trump er uforutsigbar. Hvordan han reagerer på tildelingen er mer spennende enn hvem eller hva som får prisen.