Ungdomskriminelle, Arbeidsliv | Ungdom blir rekruttert til grove og farlige oppdrag. Dealene bruker TikTok og Instagram bedre enn bedrifter.

I disse dager ser vi en stadig mer bekymringsfull utvikling. Unge blir rekruttert til grove og farlige oppdrag. Kripos advarer om at kriminelle nettverk bruker digitale plattformer for å lokke ungdom inn i miljøer med vold og kriminalitet, pakket inn som raske penger og status.

Dagens dopdealere er i praksis entreprenører. Mange av dem opererer som små firmaer med egne ansatte, leverandører, distribusjonssystemer og kunder. De har budsjetter i hodet og fører regnskap uten bok.

En god dealer vet nøyaktig hvor mye han tjener, hvor mye han har på lager, hva som må reinvesteres og hvilke «skatter» som skal betales til dem høyere oppe i systemet.

Mange av de beste dealerne bruker Snapchat, TikTok og Instagram bedre enn småbedrifter. De har egne logoer, fargekoder, slagord, «anmeldelser» og spesialkampanjer.

«Ny batch i byen» er et faktisk salgsfremstøt. Folk bruker stories til å bygge forventning, hype og eksklusivitet. Noen lager til og med «limited edition»-blandinger. Det de driver med er branding, bare i mørket.

Farid Jacobsen Aden 

Har vokst opp i Oslo, på Grønland, Bjerke og Sinsen. Er 28 år.

Har jobbet frivillig som ungdomsveileder i CampCom i fire år har jeg, tett på ungdom, særlig de som henger i Vaterlandsparken.

Er aktiv på Forandringshuset og lager musikk sammen med ungdommene. Sammen skriver de låter, rapper og skaper et rom hvor de kan føle mestring, fellesskap og trygghet.

Skriver på bok med tittel «Abdi». Det er et forsøk på å gi ungdom en stemme, og minne om at alle fortjener bedre alternativer enn gata.

Kundene er jurister, turister og dommere

Når vi snakker om entreprenørskap tenker vi gjerne på gründere i dress som pitcher idéer foran investorer, bygger tech-startups og lanserer apper. De samme mekanismene finnes i miljøer vi helst ikke vil forbinde med business. Ser man nærmere på ungdommene som rekrutteres fra gata, finner man mange av de samme byggesteinene som Silicon Valley er bygd på.

De har en klar idé om hvordan et produkt skal flyttes raskt fra A til B med høy fortjeneste. De bygger organisasjoner der noen selger, andre leverer og noen rekrutterer. Og de gjør kontinuerlige risikovurderinger om når, hvor og hvordan de kan levere uten å bli tatt.

Som gründere i lyse kontorer som møter investorer, møter disse ungdommene et mangfold av mennesker i sin «bransje». Kundene deres er alt fra turister som er ute etter en rask opplevelse, til jurister, advokater og til og med dommere som søker en flukt fra hverdagen.

Farid Jacobsen Aden

De står ansikt til ansikt med folk i alle aldre og med vidt forskjellige sinnstilstander. Noen er desperate, noen er nysgjerrige, andre vil bare koble av. På den måten lærer ungdommene å lese mennesker, tilpasse seg og bygge relasjoner på tvers av skiller.

Den eneste forskjellen er at de jobber i mørket.

Paradokset er at ferdighetene vi ellers hyller hos gründere, som kreativitet, risikovilje, evnen til å bygge nettverk og finne løsninger under press er det samme som driver ungdom som avskrives som kriminelle.

Problemet er ikke mangel på talent, men mangel på sjanser til å bruke det på lovlige arenaer.

Handler ikke om å redde monstre

Jeg har sett en annen side hos ungdom, mens jeg har jobbet med dem i mange år. Når de er edru, sammen med hverandre og vi drar på aktiviteter som paintball, golf, kino, hytteturer eller til og med en tur til Kiel, da ser du noe helt annet enn de mørke overskriftene.

De konkurrerer på paintballbanen, skriker av latter når noen snubler i skogen, eller deler en pose smågodt på vei hjem fra kino. Skuldrene senkes, blikkene blir mykere, og hele gruppa glemmer gata for en liten stund.

Selv om de har gjort syke ting, og selv om samfunnet ofte fremstiller dem som monstre, er det i slike øyeblikk tydelig at de egentlig bare er ungdommer fulle av liv, humor, drømmer og usikkerhet, akkurat som alle andre på deres alder.

Når de får lov til å være seg selv uten press, uten roller og uten frykt, da lyser det frem en uskyld de ikke klarer å gjemme. Det er den uskylden som minner om at de fortsatt er formbare. Bak harde blikk og tunge historier finnes det unge mennesker som først og fremst ønsker å bli sett, hørt og anerkjent.

Det handler ikke om å redde monstre, men om å gi ungdommer muligheten til å finne tilbake til seg selv.

Gutten lærte hvor mye makt han hadde

Samtidig skjer det noe på hjemmebane. Mange med foreldre fra utlandet vet at frykten for barnevernet er sterk. Dette er blitt en allmennkunnskap blant barn, og noen lærer tidlig å bruke det som et pressmiddel.

Jeg opplevde selv en gang å tolke i en situasjon der en gutt rapporterte sin mor til barnevernet. Hun hadde ikke råd til å kjøpe PlayStation og da hun sa nei truet han med å si at hun slo ham. Moren ble trukket gjennom en lang prosess med møter, undersøkelser og uker med usikkerhet. Til slutt ble saken henlagt fordi det ikke fantes bevis for vold.

Resultatet? Gutten lærte hvor mye makt han egentlig hadde, og hvordan han kunne bruke systemet til å få viljen sin. Moren derimot mistet autoriteten sin. Hun ble mer forsiktig, passet seg hele tiden for hva hun kunne si og gjøre. Hun levde med frykten for at et nytt utbrudd fra sønnen kunne starte prosessen på nytt med all skammen det førte med seg.

Når en forelder mister autoriteten på denne måten, oppstår et vakuum. Barnet vet at morens ord ikke lenger veier like tungt. Da blir gata desto mer fristende som rettesnor.

For mange er det der de finner grenser, lederskap og lojalitet- men i en form som drar dem dypere inn i problemer.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.

Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.

Hvorfor gata vinner

Gata tilbyr det samfunnet ikke gjør: Rask startkapital, tydelige hierarkier, konkrete oppgaver og et fellesskap. For ungdom sulter etter både penger og tilhørighet.

Ungdommene mangler ikke evner, men et system som gir dem raskere tilgang til kapital og tilhørighet i mørket enn i lyset. Det er i praksis enklere å få «lån» fra gata enn støtte til å starte et lovlig foretak.

Overgangen til arbeidslivet blir derfor brutal. Når en ungdom som er vant til å tjene penger daglig plutselig må vente 30 dager på første lønning, mister mange motet. Allerede etter to uker gir de opp. De er ikke vant til forsinkelser, budsjetter og planlegging. Dermed mister de troen på at lovlig arbeid kan gi dem den samme friheten som gata.

Mange unge har store egoer – ikke i negativ forstand – men et sterkt ønske om å styre egne liv og være sin egen sjef. Gata gir dem nettopp det: kontroll over dagen, kontroll over pengene, og følelsen av å ikke være underlagt noen.

En brennende debatt

At dette er en brennende debatt fikk jeg selv erfare i en diskusjon på Instagram. En kommenterte sarkastisk at «mindreårige leiemordere er nåtidens gründere» og at det er «genialt å få 500.000 for å kaste bomber».

Jeg svarte at noen ungdommer jobber hardt men på feil skole, gateskolen. Poenget mitt er ikke å gjøre vold akseptabelt, men å peke på behovet for reelle alternativer. Til slutt ble vi enige om én ting: løsninger er bedre enn å applaudere ødeleggelse.

De som havner i disse miljøene har ofte samme bakgrunn. Ingen hobbyer som gir mening, ingen fast jobb, trangboddhet og lite privatliv. De blir sett på som en byrde i stedet for en ressurs. De blir glemt, gjemt og skjøvet til siden.

I det vakuumet som oppstår, finner andre aktører sin sjanse. Tilhørighet blir nøkkelordet. Når samfunnet ikke tilbyr den, finner de den på gata men med en høy pris.

Se dem med et annet blikk

Vi må se på disse ungdommene med et annet blikk. I stedet for å slå ned på symptomene med politi og straff, må vi forstå at dette handler om muligheter og alternativer. Hvis de kan bygge opp hele forretningsmodeller i undergrunnen, kan de også bygge ekte bedrifter i lyset.

Men da må vi gi dem sjansen. Vi trenger entreprenørskap, som møter dem tidlig som mentorer, og tilbyr små startmidler og mikrofinansiering. Vi må senke de byråkratiske tersklene og gi ungdom lov til å bruke de samme kanalene de allerede mestrer, men til å fremme kunst, design, musikk, grønn business og sosiale prosjekter.

Når samfunnet spør «Hva vil du bli?» er det for vagt. Spørsmålet burde heller være «Hva vil du starte?» Da kan de tenke som skapere, ikke bare arbeidstakere.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten