Sylskarpt, morsomt og rørende far-datter-portrett.
Oppdatert torsdag 9. oktober kl. 18:00
Marte Michelets nye bok veksler elegant mellom tungt alvor og stor munterhet.
Da forfatteren og rikskjendisen Jon Michelet døde for syv år siden, var datteren Marte helt sikker på en ting: Hun skulle aldri skrive bok om faren sin.
Men som hun medgir: Ideen «eltet» i henne, og i fjor sommer bestemte hun seg for likevel å gjøre et forsøk.
Nøkkelen som åpnet opp muligheten ble at hun valgte å gå inn i rollen som Jon Michelet, under mottoet «What would Jon Michelet do?”»
Så den kvinnelige utgaven av machoforfatteren går på byen, røyker tjalltjallSlanguttrykk for hasj. og sjekker opp mannfolk (og noen damer) over en lav sko.
BOKANMELDELSE
«Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap»
Forfatter: Marte Michelet
Forlag: Oktober
Sjanger: Dokumentar
Sider: 284
Pris: 449
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Det har skjedd verre ting i utlandet»
«Et helt lite atlas av promiskuitetpromiskuitetEt verdiladet begrep som beskriver seksuelle forhold til mange eller vekslende partnere, og står i kontrast til gjeldende seksualnormer i et samfunn.», ifølge henne selv.
Hun liker spenningen ved å kjøpe marihuana av mørke unggutter. Hun føler at hun lever!
Den erfarne forfatteren og journalisten Marte Michelet sparer virkelig ikke på kruttet i sitt forsøk på å «laive» Jon M.
Det er rasende morsomt skildret. Underholdende og samtidig herlig selvutleverende. Slik vokser det også frem et portrett av Marte Michelet selv.
Spørsmålet hun leter etter svar på er: «Hva kan jeg lære av ‘Jon Michelet’ som fenomen og myte, og som brei flod i min hukommelse?»
Fortellingen hennes skifter mellom nær nåtid, og minner fra en oppvekst der pappa Jon og mamma Toril Brekke var utpekt som sentrale kaderekadereKjernen i en politisk, særlig kommunistisk, organisasjon. (Det Norske Akademis Ordbok). i AKP (ml)AKP (ml)Tidligere sosialistisk parti der AKP står for Arbeidernes Kommunistparti, mens ml står for marxist-leninistene..
Marte Michelet risser opp et fint og presist samtidsbilde fra 1970- og 80-årene. Hun forklarer hvordan ml-ernes Kina-naivitet og kamp mot «revisjonismerevisjonismeRetning innenfor sosialismen som legger vekt på praktisk reformarbeid fremfor revolusjon. (Det Norske Akademis Ordbok)» i årene frem mot 1980 utartet til ren paranoia. Lille Marte ble sendt på partiets sommerleirer, og særlig ett minne har festnet seg. Det var da hun måtte vaske hendene i sterkt klorvann, under parolen «Diaré-epidemi er reaksjonært!reaksjonært!Bakstreversk, fremskrittsfiendtlig.»
Marte Michelet skildrer hvordan det kom noe falskt inn i forholdet mellom Jon M og partiet. De trengte hverandre gjensidig, men egentlig stolte forfatteren og bevegelsen aldri helt på hverandre.
Det blir parodisk når to kvinnelige «kamerater» kommer på hjemmebesøk for å fortelle Jon M (og kona) at han må slutte med alle sidesprangene sine!
Hva slags familie var det egentlig Marte og søstrene vokste opp i? Det var ikke noe tyranni, skriver hun. Jon Ms eksplosive temperament utartet aldri til vold.
Men det var utvilsomt et patriarkatpatriarkatMannsdominert familie- eller samfunnssystem. Motsatsen heter matriarkat..
Noen ganger blir lille Marte med Jon M på fylla i Oslo, uten at det fremstår som annet enn lune barndomsminner.
En periode på 1980-tallet oppholdt familien seg i Zambia, der Toril Brekke etablerte et trykkeri for den namibiske frigjøringsbevegelsen SWAPO. Det gir Marte Michelet anledning til å skrive innsiktsfullt om kampen mot apartheid og møtet med den senkolonialistiske virkeligheten i Afrika.
På samme tid blir Jon M en mer og mer perifer person i familien, og til slutt flytter han ut.
På 1990-tallet er Marte Michelet leder i Rød Ungdom. Det var som å møte igjen en fjern slekt av ml-barn, skriver hun. Marte opplever at hennes og Jon Ms radikalisme er på kollisjonskurs. Privat har de det hyggelig sammen, men de holder seg unna å snakke for mye om politikk.
Som barn ville hun gjerne tenke på seg selv som pappas beste barn.
Som voksen er hun, tross alt, litt misunnelig på faren: «Jeg vil også være uspesifisert brun verdensmann», skriver hun.
Etterhvert som hun graver seg gjennom minnearbeidet som denne boken er, kommer Marte Michelet frem til en viktig, og ganske sår, erkjennelse: Foreldre og barn kan egentlig ikke kjenne hverandre. I stedet gjemmer de skadene sine for hverandre.
Hva var det som plaget ham?, spør hun seg selv om faren.
Svaret får hun aldri helt tak på.
Men i det minste har denne skriveprosessen vært bra for Marte Michelet selv. Hun ble mer fri av å «laive» Jon M. Det er slett ikke dårlig, bare det.
«Det har skjedd verre ting i utlandet» er blitt en gjennomført og vellykket bok.
Les også