Jeg har i flere måneder prata med mange og spurt ganske direkte om de har tenkt seg på stadion når det er hjemmekamp. Jeg får som oftest «nei», og de sportslige prestasjonene til Odd-laget er stort sett svaret på hvorfor.
Samtidig heier de aller fleste fotballinteresserte nordmenn på et engelsk fotballag, og det er forståelig, men her ligger det en påvirkningskraft som man bør kaste noen kritiske blikk på.
Det er ingen tvil om at Premier League rent sportslig sett byr på den kvalitativt beste fotballen i verden og at den dermed er den mest attraktive ligaen for et bredt publikum. Men er det en sport vi ser på, eller er det en business?
Engelske klubber er ikke medlemseide, men stort sett eid av enkeltindivider som private investorer eller av konglomerater som Red Bull eller City-gruppa. Fotballfansen og de lokale livslange supporterne har etter hvert ganske lite de skulle ha sagt i hvordan engelsk toppfotball utformes og finner sted.
Billettprisene skyter til værs og stadion er fylt med turister istedenfor lokale fans. Utviklingen er ønsket, det har blitt jobba og det jobbes aktivt for å selge Premier League som et produkt som du kjøper, noe som underholder som en film eller serie, og ikke som noe det er mulig å være deltakende i.
De får holde på med hva de vil over dammen der i England, men det jeg sliter med, er at denne formen for fotball ses på som et ideal, som en ønsket tilstand og noe man bør etterligne. Dette er en utvikling som har blitt kommentert i utallige fotballpodkaster, uttalelser av supportergrupper, leserbrev og fanzine-artikler.
Det finnes alternativer: i Skandinavia har vi medlemseide fotballforeninger, og vi som medlemmer kan delta og bidra i utformingen av hvordan norsk fotball skal være. Vi kan gå på stadion uten at prisene er for høye, eller at vi må være redde for at det er utsolgt på grunn av fotballturisme. Vi kan heie høylytt og markere supporterstemmen med tifo og koreografier, men vi må ikke.
Vi kan, og bør være den tolvte mannen på laget. Det minste vi kan gjøre er å møte opp; å møte opp er å bidra.
Den fotballinteresserte nordmannen bør sette mer pris på skandinavisk klubbstruktur og legge engelsk klubbkultur til side, fordi det etter hvert er en vits å kalle de engelske lagene for foreninger – de er forretninger, og slik vil iallfall ikke jeg ha det. Verken i Odd, eller ellers i Norge.
Heia, Odd!