Utvandringen til Amerika

Trump ville ha flere nordmenn og færre fra «møkkaland». Nå slår uttalelsen tilbake mot ham.

VELKOMMEN: Kronprins Haakon var i USA denne uka for å markere 200 årsjubileet for masseutvandringen til USA. Da måtte turen gå til midtvesten, hvor de fleste nordmenn slo seg ned. Her hilser han på noen etterkommere i Decorah, Iowa. Foto: Lise Åserud / NTB

Hvorfor tar vi inn alle disse menneskene fra møkkaland – «shithole countries»? Hvorfor henter vi ikke flere mennesker fra land som Norge?

Det spurte Donald Trump i en av sine mer famøse utbrudd mot USAs ikke-hvite innvandrere. Han hadde akkurat hatt besøk av Erna Solberg, så derfor dukket vel Norge opp i hodet hans. Men han kunne like gjerne ha nevnt et annet europeisk land som i hovedsak er befolket av hvite mennesker, og som deler de liberale verdiene USAs grunnleggere bygget den nye nasjonen på.

Vanligvis forsvinner Trumps uttalelser med døgnet. Det kommer en ny neste dag som er enda villere og enda grovere, og som tar over samtalen inntil han sier noe enda drøyere den neste dagen og dagen etter. Men akkurat denne uttalelsen er blitt stående og trekkes stadig fram i det brutale slaget om innvandring som pågår i USAs største byer akkurat nå.

Fordi amerikanere flest er sjokkert, tross alt, over at presidenten deres kunne snakke så nedsettende om store deler av befolkningen i USA, og på den måten rangere amerikanere etter hudfarge og hvor de kommer fra. Det strider med selvbildet deres.

Men burde de egentlig være overrasket? Han er langt i fra den første presidenten som prøver å stenge grensene for mørkhudete fra fattige land. Det er snarere regelen enn unntaket i den amerikanske immigrasjonshistorien.

Kronprins Haakon er i USA denne uka for å markere 200 års jubileet for begynnelsen på den store norske utvandringen til Amerika. Den var ikke liten. I forhold til folketallet er det bare Irland som hadde større utvandring til Amerika i den perioden, hvor USA ennå hadde åpne grenser og til og med delte ut land til nykommerne. Nærmere en million nordmenn utvandret, de fleste av ren nød og fattigdom, i likhet med dagens innvandrere, men det var selvfølgelig også dem som så mulighetene og friheten i et nytt land.

Det var beinhardt. Nordmenn kom sammen med italienere, irer, grekere og polakker. De kom etter at britene, franskmenn og nederlendere hadde etablert seg i sentrale områder og styrte økonomien. Nordmenn og andre skandinaver dro videre til folketomme områder i midtvesten, som fortsatt er grisgrendte strøk med en relativt homogen befolkning. I Maga-bevegelsen har befolkningen fått en nærmest mytisk betydning som det ekte Amerika.

De første 100 åra var døra vid åpen. Men allerede på slutten av 1800-tallet begynte tidligere ankomne å protestere mot den frie innvandringen og se den som en trussel som skapte overfylte, skitne byer og økende kriminalitet. I vestlige deler av USA, særlig California, strømmet det inn meksikanere, asiatere og immigranter med ulik geografisk bakgrunn. For ikke å si etnisk bakgrunn. I 1924 stengte Kongressen døra, vedtok strenge kvoter for innvandring og opprettet grensepoliti for å stanse tilstrømmingen. Eneste unntaket var hvite immigranter fra Vest-Europa. I en periode slapp nesten ingen andre inn på lovlig vis.

Men det betydde ikke at de sluttet å komme, eller at landbruket og industrien sluttet å bruke arbeidskraften.

Spol frem til den moderne migrasjonsdebatten i USA, og den hviler tyngre på den mørke historien enn festtalene om det åpne og gjestfrie innvandrerlandet. Både republikanske og demokratiske presidenter har mislyktes fatalt i å regulere innvandringen til USA, blant annet gjennom vedtak som hindrer folk i å søke lovlig opphold, og som dermed har bidratt til en eksplosjon i antall innbyggere som jobber og betaler skatt i USA, men ikke har noen rettigheter. Det har skapt en stor rettsløs underklasse som nå er under angrep.

Trump lovet at han skulle gå etter de kriminelle, etter gjengene, men det er ikke mange nok av dem til å innfri løftene om tidenes største massedeportasjon. I praksis er det lettere å ta lovlydige borgere, familier og små barn, basert på hudfarge og etnisitet. Mange har oppholdt seg i USA i generasjoner. Landbruket og næringslivet er avhengig av denne billige arbeidskraften, som gjør jobben ingen amerikaner vil ta, akkurat slik det har vært siden masseinnvandringen for 200 år siden.

Meningsmålinger og det

siste presidentvalget viser bred støtte til en tøffere innvandringspolitikk, som for hundre år siden, men amerikanere er stadig mer kritisk til den brutale fremgangsmåten til maskerte agenter fra det amerikanske immigrasjons- og tollpolitiet (ICE). De vil ikke ha soldater i gatene. De vil ikke se en 67 år gammel fredelig butikkeier bli kastet i bakken og trampet på, slik TV-bildene viste fra Chicago forleden.

Den økende motstanden mot Trumps voldelige beleiring av store amerikanske byer er likevel en selvoppfyllende profeti. Trump ønsker å gjenskape bildene fra sommeren 2020 med opptøyer i gatene, knuste vinduer og nabolag i brann, og dermed kunne si at «venstresiden» er lovløse kriminelle som må slås hardt ned på.
Men for Trump er også innvandring blitt en besettelse. Det var kraftig kost å høre en amerikansk president advare FNs generalforsamling mot innvandring: Den river landene deres i filler, sa han.

Men det er ikke tilfeldig at innvandring nok en gang er i sentrum for slaget om USAs framtid. I verdens største innvandrernasjon har det i over hundre år vært strid om hvem som skal få slippe inn i den nye verden. Alle er skapt like, står det i grunnloven, men noen er likere enn andre.