Det har ikke manglet på kritikk og kronikk mot Helse Nord den siste uka, og særlig etter at styreleder Renate Larsen og administrerende direktør Marit Lind stilte opp i Debatten torsdag kveld.

Andelen som mener at helseforetaket snublet denne uka er trolig større enn sjansen for at Norge kommer til fotball-VM neste år. Dette gikk ikke bra.

Så, hva nå?

Helse Nord har stort sett gjort alle kommunikasjonstabbene som er mulig å gjøre den siste tida. Det er muligens grunn til å frykte at de starter kommende uke med én til:

Å tro at denne saken er over.

Det, lik resten av forrige ukes teater, vil i så fall være som tatt rett ut av manus til kommunikasjonsfagets største klisjeer. Hvis man bare sier ingen kommentar lenge nok, går det bra til slutt.

Sånn er det ikke.

Hva betyr det? Kan denne saken noen gang gå over? Og hva bør Helse Nord gjøre nå?

Her er sju gode råd for dagene som kommer:

1. Rydd kalenderen!

Det såkalte strategiske fokuset i Helse Nords ledelse mandag morgen bør handle om utelukkende én ting: Hvordan kan Helse Nord begynne å lappe på noen av skadene denne saken har påført foretaket?

I det ligger også en prioritering. Ledelsen må rydde kalenderen, sette av tid og kanskje ta et enda tidligere fly til Bodø mandag morgen.

2. Still opp i intervjuer

Hvis Helse Nord-ledelsen sitter med en forståelse av at de har vært åpne den siste uka, er det en grov misoppfatning. Og misforståelse av hva både åpenhet og pressehåndtering er.

De setningene som har gått mest igjen denne uka, er at Helse Nord ikke har ønsket å stille til intervju, ikke har mer å tilføye – eller at Helse Nord viser til følgende skriftlige svar.

Å «svare ut» skriftlig er det motsatte av å stille intervju. Det er å ikke være åpen. Journalistikkens viktigste verktøy er spørsmål. Skriftlige svar fratar journalister mulighet til viktige oppfølgingsspørsmål som kan opplyse saken. Dypest sett er det en obstruksjon av pressens samfunnsoppdrag.

Det er selvsagt uforenlig med å være et offentlig foretak. Hvis det er pressestrategien, bør den revideres.

Men det er ikke tiden for strategisamlinger nå. Først og fremst bør styreleder, administrerende direktør og kommunikasjonsdirektør alle sette av flere timer hver dag den kommende uka til å stille opp i intervjuer. På telefon, fysisk, video og radio.

Ubehagelig, tidkrevende, repeterende og fare for vanskelig spørsmål? Definitivt. Men there is no alternative akkurat nå.

3. Her må det erkjennes feil

Hva skal man si i disse intervjuene?

Det er ingen som rasjonelt og realistisk forventer at Helse Nord reverserer verken ansettelser eller lønnsavtaler. Ei heller skal et helseforetak ta ansvar for den politisk vedtatte organiseringen av helse-Norge. Men det er fullt mulig å erkjenne feil uten å kappe av seg hodet.

For eksempel kan Helse Nord-sjef Marit Lind med fordel slå fast at det var uklokt å ikke lyse ut den faste stillingen som kommunikasjonsdirektør. Det er mulig hun hadde lov til det, siden helseforetakene ikke omfattes av Statsansatteloven. Men Helse Nord må følge det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet. Ansettelsen fremstår her som et eklatant brudd.

Hun bør også beklage overfor 500.000 nordlendinger en insinuasjon om at ingen av dem overhodet var kvalifisert for stillingen.

Det var forhåpentligvis ikke det hun mente. Men det var det vi hørte.

Sist, men ikke minst: Helse Nord-sjefen bør også si at at det var uklokt å gi Kim Hannisdal 1,85 millioner kroner i lønn da han ble fast ansatt og gjøre han til en av landets best betalte kommunikasjonstopper

Det må Hannisdal tåle å høre. Han får tross alt ganske godt betalt.

4. More than this?

Hva som er riktig lønnsnivå for direktørsjiktet i norsk helsevesen er en større diskusjon. Den bør helst også være noe mer kunnskapsrik og innsiktsfull enn Fredrik Solvang la opp til på Debatten torsdag.

Og rent faktisk betyr det kanskje lite for milliardunderskuddene i Helse Nord om tre direktører får 100.000 mer eller mindre i lønnsøkning.

Men som alt annet innenfor politikk, samfunn og kommunikasjon handler dette vel så mye om «the optics». Nå Marit Lind og Kim Hannisdal har henholdsvis 2,5 millioner og 1,85 millioner kroner i fastlønn, kombinert med gratis pendlerbolig og reisekostnader, oppfattes det som dypt urimelig.

I en organisasjon med 20.000 ansatte hvor det omorganiseres og kuttes kraftig. For en landsdel med 500.000 innbyggere hvor tilbud stadig flyttes, endres og legges ned.

Ingenting av dette fikses med et pennestrøk. Men Lind, Hannisdal og kollegene kan gjøre grep som gjør tilliten bittelitt tykkere enn den er akkurat nå. For eksempel finnes det knapt et bedre tidspunkt å varsle at hele toppledelsen i Helse Nord sier nei til all lønnsøkning i 2026.

Dette bør samtidig ikke være et spørsmål om slike tilfeldige valg. Hvis styreleder Renate Larsen tar kritikken på alvor, kan hun jo be administrasjonen revidere foretakets lønnspolitiske plan. Gjerne med noen tydelige signaler i bestillingen.

5. Hva det faktisk handler om

Men denne saken handler egentlig ikke om kommunikasjon. Den burde i hvert fall ikke det. Helse Nords tynnslitte tillit har langt større og mer alvorlige årsaker.

Diskusjonen om spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge bør handle om hvordan vi organiserer helsetilbudet. Som politisk redaktør Maja Sojtraric skriver i Nordlys fredag: Det er kanskje Jan Christian Vestre som skulle vært hos Fredrik Solvang.

Debatten bør handle om intensivsykepleiere som går ekstra nattevakter fordi avdelingen har for lite folk. Om et helsevesen som bemanner for lavt. Og deretter bruker de store pengene på overtid og vikarbyrå.

Vi bør snakke om psykiatrien. For hver gang noen nevner ordet «opptrappingsplan», forsvinner det en håndfull sengeposter fra et DPS.

Og de viktigste stemmene i helsevesenet, er sjelden direktører.

Det er heller budskap fra leger som Hanne Edøy Lossius. Hun fortalte på Facebook denne uka om sin 18 timer og 50 lange nattevakt på intensiven. Den var ved Haukeland sykehus. Lossius har også erfaring fra legelivet i Finnmark.

De 19 timene høres ut som en relativt hektisk og ganske vanlig vakt. Det som er mer uvanlig på slike avdelinger, er besøk fra direktørene. Kanskje ledelsen i Helse Nord bør spørre seg selv:

– Hvor mange helsefaglig ansatte har jeg snakket med denne uka, utenom tillitsvalgte og avtalte møter i helseforetaket? Og hvilken innsikt har det gitt meg?

6. Bygge tillit og omdømme innenfra

Kommunikasjon med samfunnet er viktig. Innsikt fra enkeltpersoner på intensiven kan være nyttig. Men den viktigste kommunikasjonen Helse Nord gjør for å bygge tillit og omdømme, er til syvende og sist den interne dialogen med 20.000 ansatte.

Foretaket kan aldri få samfunnets tillit, hvis den ikke finnes internt.

Og dette er muligens vill gjetting – basert på mer eller mindre kvalifiserte anekdoter.

Men det virker som internkommunikasjonen i Helse Nord ikke er så god?

At avstanden fra foretaksledelsen til de 20.000 ansatte er fryktelig lang?

Her finnes det heller ingen quick fix. Men et sted å begynne kan være å flytte seg til øyehøyde med ansatte. Med åpen, ærlig og hyppig dialog.

For eksempel ved et ukentlig timeslangt «all hands meeting», som kan strømmes digitalt til alle ansatte i Helse Nord. Selvsagt også i opptak, for det flertallet som faktisk er på jobb og redder liv. 30 minutter med informasjon. 30 minutter til svar på spørsmål.

Tidkrevende? Komplisert? Vanskelig å prioritere for en travel ledergruppe? Ikke når vi snakker om foretakets viktigste oppgave.

7. Bort med berøringsangst og beslutningsvegring

Ja, det er viktig for Helse Nord å lytte. Til ansatte og til hele landsdelen. Her ligger kanskje også det vanskeligste med foretakets oppdrag:

Oppgaven er strengt tatt umulig, hvis målet er å gjøre alle til lags.

Derfor kan det selvsagt ikke være målet.

Den litt ubehagelige sannheten er at Helse Nord må endre, prioritere og noen ganger legge ned. Alle kan ikke få alt til en hver tid overalt.

Et slikt budskap er krevende. Men det blir ikke lettere av at helsevesenet og skiftende politiske ledelser har både beslutningsvegring og berøringsangst. Det har vi ikke råd til, skal vi sikre framtidas beredskap og bolyst i Nord-Norge.

Da må Helse Nord skjære gjennom – og gjennomføre i disse vanskelige sakene.

For eksempel i spørsmålet om hvilke sykehus vi skal ha på Helgeland. Hvor mange døgnåpne PCI-sentre vi kan ha i en landsdel med 500.000 innbyggere. Og hva som skjer med strukturen i Hålogaland, når den nye motorveien i regionen åpner om to år.

Dette blir selvsagt ikke lett. Men det er ingen unnskyldning for å la være.