NEW YORK (Dagbladet): Hun har diplomatpass, ledsager på flyplassen og er på vei til møte i FN. Men hun har mer melaninrik hud enn meg.

– Jeg skal gå med passet på meg hver gang jeg går ut av hotellet. Det er jo bare spørsmål om tid før de arresterer en diplomat, sier hun.

Hun er redd. Den siste tida har hun sett videoer av folk som har blitt arrestert på gata av tungt bevæpnede agenter fra Immigration and Customs Enforcement (ICE). Aksjonene skal gå etter illegale, kriminelle innvandrere, men det er flere eksempler på at vanlige folk med oppholdstillatelse er blitt tatt.

Jeg kjenner på mine egne privilegier, som blond og blåøyd har jeg mindre å frykte. Men hun er bare den første av mange som her i New York skal fortelle meg at de er redde. De tar ulike forholdsregler i frykt for å bli kastet ut av USA.

Statsterrorisme, kaller nobelprisvinner Paul Krugman det som foregår. Begrepet er omstridt og ladet, men beskriver at en stat begår terrorhandlinger for å spre frykt og oppnå politiske mål. Krugman skriver om lørdagens aksjon i Chicago, da maskerte, uniformerte og tungt bevæpnede agenter fra US Border Patrol, grensevakten, inntok en boligblokk. De rappellerte fra helikoptre, brøt ned dører, dro barn ut av sengene sine, spredte tåregass og anholdt samtlige beboere i blokka – i en operasjon som uttrykt skulle ramme gjengkriminelle.

Selv om kriminaliteten i Chicago er høy, har de nettopp lagt bak seg sommeren med færrest drap på 60 år.

– Dette handler ikke om kriminalitet. Det handler om paranoide konspirasjonsteorier og et forsøk på å demontere demokratiet, skriver Krugman på Substack.

Uansett hva man vil kalle president Donald Trumps politikk: Dette vekker utvilsomt frykt.

Jeg elsker å reise til USA og gjør det ofte. Og siden jeg er meg, snakker jeg ofte og lenge om politikk. De siste åra har jeg opplevd at stadig flere amerikanere vegrer seg. Den økende polariseringen har gjort at folk flest helst ikke vil snakke om politikk, før fjorårets valg var det nesten bare familievenner og partienes frivillige jeg fikk noe ut av. Det som skjer nå er likevel nytt. Redsel påvirker folks liv helt direkte.

En arbeidsinnvandrer forteller meg at han skal gifte seg snart. Det blir en feiring av ekte kjærlighet, men er framskyndet av frykt. Både for hva som kan skje med hans eget visum og av frykt for en mulig innskrenking av homofiles rettigheter.

En kunstner har i panikk bedt en stor, europeisk avis om å endre sitatene hennes. Selv om kunstneren kom til USA som barn frykter hun for oppholdstillatelsen sin, dersom hennes ramsalte kritikk av president Donald Trump blir stående.

Og i gatene rundt FN-kvartalet er det ingen som demonstrerer mot Trump når han skal tale til generalforsamlingen. Jeg ser demonstrasjoner mot Kina og Iran, men kun politioppbudet, helikoptrene og de stengte gatene avslører når presidenten nærmer seg. Til sammenlikning sto hele skoleklasser og buet mot president George W. Bush, da han kjørte forbi den liberale skolen som bonussønnen min gikk på mens han var president.

Den gang hadde Columbia et stort, åpent universitetsområde. Nå må besøkende vise både pass og QR-kode til strenge vakter på veien inn. På den andre siden av landet har University of California, Berkeley  overlevert navnene på minst 160 studenter og ansatte til Trump-administrasjonen i saker om påstått antisemittisme, den berømte og jødiske kjønnsteoretikeren Judith Butler står på lista.

Her i New York er The Metropolitans årlige moteutstilling akkurat nå en fabelaktig feiring av den svarte dandyen, med særlig mange utsøkte antrekk fra den såkalte Harlem-renessansen på 1920- og 30-tallet. Men statlig finansierte Smithsonian i Washington opplever at Trump-administrasjonen går målrettet gjennom utstillingene og vil fjerne alt som kan oppfattes som woke, enten det gjelder transpersoner, slavehistorie eller feminisme.

Lobbyister fortviler, i alle fall de som har reist til FNs høynivåuke for å sanke investorer til prosjekter som kan karakterises som grønn energi eller klimaforskning. Trumps kamp mot woke rammer bedrifter og andre næringslivsaktører, bare de gjør noe som likner på arbeid mot diskriminering eller rapportering på likestillingsstatistikk.

– Jeg får ingen til å støtte oss. Ingen vil sponse grønne prosjekter eller likestilling, i frykt for reaksjoner fra Trump-administrasjonen, sier en av lobbyistene til meg.

Næringslivet er i helspenn. Jeg snakker med en mann som jobber med myndighetskontakt i et svært amerikansk selskap, i en bransje avhengig av høykvalifisert arbeidsinnvandring og mest mulig frihandel. Nå lener han seg over bordet og senker stemmen:

– Vi har bedt de utenlandske ansatte om ikke å forlate USA, forteller han.

– Over natta fikk vi plutselig beskjed om at vi nå må betale 100.000 doller for hvert ekspertvisum. Vi stoler ikke på at den regningen ikke kommer ved hver innreise eller at det plutselig kan komme nye regler.

Næringslivsmannen er ikke bare redd for at kollegenes hjemreiser skal koste firmaet en ekstra million kroner hver gang, men for at kollegene plutselig skal stå uten oppholdstillatelse.

Frykten for å bli arrestert og deportert er størst hos de med latinamerikansk utseende eller mørk hudfarge, de er mest utsatt. Men politikken rammer alle, både fattige og rike.

52.000 mennesker ankommer i disse dager Chicago for å løpe søndagens maraton. Blant dem er 3000 tilreisende meksikanere, borgermester Brandon Johnson ønsker dem spesielt velkommen.

– Jeg tror at den beste måte å demonstrere motstand på er å ikke gjøre knefall for tyranniet, sier han til New York Times.

Føderale agenter bruker pepperspray og tåregass mot demonstranter.

I en Facebook-gruppe dedikert de største maratonløpene har for lengst advarslene kommet:

«Ha med deg passet til enhver tid, også i løpet. Eller ta i det minste med en kopi. Du vet aldri når du kan bli stoppet av en ICE-agent.»

Ingen maratonløpere har så langt blitt stoppet på gata og arrestert av ICE. Men vi lever altså i ei tid der reisende til USA gir hverandre slike råd: Bær passet på deg konstant – særlig hvis du ikke er blond og blåøyd. Og nå sist, fra nevnte Facebook-gruppe:

«Vær forsiktig med hva du skriver i sosiale medier, også i lukkede grupper. Grensekontrollørene kan gjennomsøke alt, også smarttelefoner, uten grunn, inkludert hva noen sier i sosiale medier.»

Frykten brer seg over Amerika.