Hun var en sånn type vi ble vant med å se «all dressed up» på tv-skjermen, men det er andre tider nå.

Da KK møter henne på en kafé på Grünerløkka i Oslo, der hun bor med ektemannen Trond Giske og de to døtrene på 3 og 9 år, kommer hun rett fra eldstedatterens skole der hun har levert kake til festen FAU skal arrangere samme dag.

Hun har på seg en utvasket band-t-skjorte og legger en grønn matboks fra seg på kafébordet.

– Har du tatt med niste?

Haddy ler og åpner boksen, som er full av sytråder i alle regnbuens farger.

– Det er mye reparasjon, sier hun, og trekker opp en langøret tøykanin fra veska, den som yngstedatteren falt så pladask for på et loppemarked, men som altså trenger noen sting over et lite hull i rumpa.

Også i hennes eget liv er det mye som har blitt reparert. Eller som hun snart skal si det:

– Når man er sammen i en sånn krise, blir man ekstremt godt kjent. På en måte som nesten ikke er mulig ellers.

– Vi gikk til bunns sammen. 

Møter folks blikk istedenfor å se bort

Men aller først: Denne høsten er hun aktuell med boka «Verdens største fortellinger», der hun har gjendiktet tolv av historiene hun selv elsket å høre og lese om i oppveksten, og som har et mangfold av helter.

Å lese har vært en flukt, en trøst og en glede, skriver forlaget om boken.

– Hva har du flyktet fra og hva har du trengt trøst for?

– Når man har angst eller uro, tror jeg det ofte handler om avstand. At man ikke kjenner seg hjemme eller som en del av et fellesskap. Jeg tror det med tilknytning er utrolig undervurdert. Hvis man først føler seg som en som ikke hører til, krever det veldig mye mot å koble seg på, fordi man er så redd for å bli avvist eller invadert.

BOKAKTUELL: Helt siden hun var liten, visste Haddy at hun en dag selv ville gjenfortelle historiene moren fortalte henne, men måtte bli nærmere femti enn førti før hun turte. – Det er så mange rom jeg ikke helt har turt å gå inn i. Nå har jeg to døtre også, som jeg håper ser at jeg gjør ting som jeg er stolt av. Foto: Agnete Brun

Hun fortsetter tenksomt.

– Og for meg da, etter mange år med det, har veien videre blitt å koble seg på og møte folks blikk i stedet for å se bort. Når du tør å si at nå har jeg en skikkelig slitsom dag, vil du veldig ofte møte resonans hos den andre. Istedenfor å gå i forsvar fordi man er redd, har jeg lært at det å tørre å si noe om hvordan jeg har det, gjør det mye lettere å være menneske sammen med andre mennesker.

Navet i livet

Haddy var bare 12, 13 år da hun begynte å gå det hun beskriver som de første store eksistensielle rundene. Kanskje var det derfor lesestundene hjemme med moren og lillesøsteren ble så viktige.

Det var da moren begynte å studere religionshistorie, hun kom oppglødd hjem til døtrene, 8 og 10 år gamle den gangen, og gjenfortalte de mange fortellingene hun lærte om der, fra både gresk og norrøn mytologi, fra Bibelen og andre religiøse skrifter.

NÆRE: Haddy og lillesøsteren Lisa vokste opp med moren som navet i livet. – Hun fikk til alt, på tross av alt, sier Haddy. Foto: Privat

– Jeg ble smittet av hennes vanvittige entusiasme. Å høre de store fortellingene ga en følelse av å koble seg på noe som var større enn meg. Det trengte jeg. «Kom opp og se!»

Etter foreldrenes skilsmisse, var det moren som ble navet i Haddys liv. I den kommunale leiligheten var det smått med penger, men rikt på opplevelser.

Det var moren som tok dem med på sommerferie til Danmark tross lite penger, på gamle skranglete sykler uten sykkelvesker, men som kjentes som livets største eventyr.

Den lekne og følsomme mammaen som gjerne ble værende ute for å lage ferdig snømannen, da de to døtrene frøs og gikk inn.

Som kunne vekke Haddy og lillesøsteren fordi det hadde snødd ute og månen lyste så vakkert.

KNUSEKLEM: Haddy og lillesøsteren. Foto: Privat

– Ting har jo vært vanskeligere også når man er så følsom og leken. Da er ikke livet alltid så lett, og det har preget meg også, sier Haddy med alvor i ansiktet før et smil smyger seg sakte fram.

– Men nå tenker jeg først og fremst at vi ble vekket midt på natta fordi det var så utrolig flott snø ute. Det var sånne svære snøflak og måne, og hun bare: «Kom opp og se!»

– Som mamma selv ville jeg aldri gjort det, jeg ville tenkt at det er upraktisk, vi skal tidlig opp og må få nok søvn. Men det minnet er SÅ stort for meg, sier Haddy, mens det lyser fra ansiktet.

Lukten av blod og dyr

Helt siden hun fikk høre historiene, tenkte Haddy at hun en dag ville fortelle dem videre.

– Jeg har vært så redd for å gjøre feil, for ikke å kunne nok til å gjenfortelle disse sterke, spennende fortellingene. Men jeg er blitt nærmere femti enn førti, det er på tide å være modig.

– Den vanskeligste historien å gjenfortelle var den med Maria, som fødte Jesus i en stall – den er så ihjelskrevet.

Hun måtte skrive seg forbi julekrybba, inn til Maria som kanskje bare var 17 år da hun fødte.

– Hun fødte antagelig alene i en grotte, og må ha kuttet navlestrengen selv, for det var ikke normalt at en mann var til stede da. Jeg sendte Josef ut i min bok, og lot henne kutte navlestrengen.

– Jeg beskriver også lukten av blod og dyr. Da kjentes det plutselig veldig levende. Det er sånn jeg har jobbet hele tiden, med å prøve å finne smertepunktene, eller den påkoblingen, hvor jeg kjenner at det treffer meg.

Trosset fryktene

Å bli mamma var noe Haddy lenge var redd for. Da hun ble sammen med Trond Giske i 2014, var hun raskt ute med å gjøre det tindrende klart at hun ikke ønsket barn. Det var så mye som kunne gå galt.

«Hva om det går bra?» spurte han.

GRAVIDMAGE: Haddy gravid med eldstedatteren som ble født i 2016. Foto: Privat

Samme år som hun ble mamma for første gang i 2016, trosset hun en annen stor frykt: Hun takket ja til en av hovedrollene da musikalen «Les Misérables» skulle settes opp på Folketeateret i Oslo.

– Det var veldig heftig for meg på veldig mange måter. Jeg er ingen skjønnsanger. Jeg har alltid holdt på med mine egne ting, men i en musikal kan du ikke jazze deg fram til et resultat.

Dessuten: Kort tid etter at musikalen hadde hatt premiere høsten 2017, ble det kjent at flere kvinner hadde varslet om seksuell trakassering fra Haddys ektemann Trond Giske, som var nestleder i Arbeiderpartiet den gangen.

Etter et intenst medietrykk i en måneds tid trakk han seg fra alle verv.

– Alt med Trond kom jo mens jeg spilte den musikalen. Jeg måtte bruke garasjeinngangen for å komme meg inn på scenen, der jeg ble trakassert og voldtatt hver kveld. Så gikk jeg ut av garasjeninngangen og hjem igjen. Det var ganske heftig.

Fikk ristet på plass hva som var viktig

Etter å ha behandlet varslene, konkluderte Arbeiderpartiet med at det i flere av tilfellene hadde vært brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering.

– Jeg tar på alvor at jeg har opptrådt på en måte som har vært belastende. Det beklager jeg sterkt. Det er mitt ansvar å bidra til at ingen opplever meg slik, har Trond Giske selv uttalt. 

Samtidig har han vært tydelig på at han mener deler av varslingene ikke medfører riktighet.

Haddy har stått last og brast med ektemannen, og skrevet sin opplevelse av saken, i «Dagbok 13. desember-13. Februar», som kom ut i 2019.

– Hvordan har du det med alt som skjedde den gangen i dag? Og hvordan hadde du det mens det stod på som verst?

– Det jeg tenkte både den gangen og nå, er at man tåler veldig mye storm ute hvis man har kjærlighet og ro hjemme. Det er mye verre om det er motsatt. Jeg har også vært i den situasjonen. Med å være en som gjør suksess og blir likt av mange, så kommer du hjem og alt er kjempevanskelig. Det er en mye tøffere situasjon.

UMAKE PAR: Trond Giske og Haddy Njie har vært ute noen vinternetter sammen. Foto: Privat

– Vi fikk ristet på plass hva som er viktig. Hva mener jeg og ikke alle andre? Hva vet jeg og ikke alle andre?

– Jeg tror at om man klarer å holde fokus på seg selv i sånne stormer, og stole på det man selv vet og kan og mener, i stedet for å høre på hva alle andre mener, kan man bli veldig godt kjent. Man kommer veldig nær hverandre. Det er virkelig det siste fasadefallet. Det finnes ingen fasader igjen. Vi var med hverandre helt ned til bunnen.

Et smil brer seg i det alvorlige ansiktet.

– Og det skal litt til da, med en mann som Trond. Han er en dupp som alltid kommer opp til overflaten, uansett hva som skjer. Mens jeg er ikke det.

– Når man er sammen i en sånn krise, blir man ekstremt godt kjent. På en måte som nesten ikke er mulig ellers. Det er verdifullt for resten av livet. Vi skal jo dele livet med hverandre.

Vært i mange ekstreme situasjoner

Hun har siden vært opptatt av overeksponering, og har lest seg opp på forskningen som finnes om temaet.

– Det som skjer, er at kroppen reagerer som om noen prøver å drepe deg. Som man må jobbe med seg selv for å forstå at det er ingen som skal ta barna mine eller drepe oss. For det er det kroppen forteller deg. Den reagerer på samme måte. Mange blir syke.

– Ble du syk?

– Jeg tror det var veldig viktig at jeg hadde gått mange runder før. Der tenker jeg på alle som i tidlig alder har opplevd psykisk uhelse. Hvis du kommer deg videre og får god hjelp, så gir det noen verktøy du ikke kan få på en annen måte.

ÅPENT ALVOR: Haddy har i mange år vært åpen om at det ikke alltid er lett å være menneske. Med tiden har hun funnet sine metoder som gjør det lettere. Foto: Agnete Brun

Et lite mykt smil kommer til syne før hun fortsetter.

– Det er et dikt skrevet av Tomas Tranströmer – han sier noe sånt som at i skogen finnes en lysning som bare kan finnes av den som har gått seg bort.

– Jeg begynte min første eksistensielle runde da jeg var 12,13 år. Jeg føler jeg har vært i mange ekstreme situasjoner før, men da har ingen sett det.

Tenker på mannen som en naturkraft

De kom seg gjennom, fant noen lysninger underveis. 

De siste to årene har Haddy nærmest vært alenemamma mens Giske har ukependlet til Trøndelag for å fortsette sitt utrettelige arbeid med å komme tilbake på Stortinget som Arbeiderpartiets representant fra Trøndelag – noe han lyktes med denne høsten.

– Hva tenker du om denne mannen din som slås ned gang på gang, men alltid spretter opp igjen?

Hun ler.

– Jeg tenker på Trond som en naturkraft. Han har nesten uvirkelige krefter. Men det som er så fint med oss, er at vi utfyller hverandre veldig godt. Det han mangler, det har jeg, og det jeg mangler, det har han. Så sammen er vi veldig solide.

– Jeg har mye tvil – det har ikke han. Jeg kan være veldig følsom overfor andre folks signaler og hva folk forventer, det er ikke Trond.

Blanding av klaustrofobi og separasjonsangst

Det var han som lærte henne å si fra om ting, selv om hun er redd, og å sette grenser.

– I begynnelsen av forholdet var jeg redd for å si ifra. Til slutt sa han til meg «du, det føles alltid som at du tar så veldig sats når du skal si fra om noe?»

– Ja, jeg tar fart, tenkte jeg da. «Ok, nå må jeg si noe til deg», sier jeg nå.

Det har gitt meg selvtillit på å si fra. Og på at jeg har smarte ting å komme med. Det er ikke sånn at jeg nødvendigvis tenker det om meg selv.

Der hun er dårlig på å ta seg fri fra barna, skjærer ham gjennom. «Nå må vi gå ut og spise eller vi må reise bort eller gjøre noe annet sammen», sier han.

– Til å begynne med ville jeg aldri det. Jeg ville bare være med barna. Det er en sånn blanding av klaustrofobi og separasjonsangst hele tiden. Nå vet jeg at Trond har rett. At det bare er bra for oss at vi to får tid alene sammen.

Lei av å være redd

Dette året har en annen stor ting skjedd i Haddy Njies liv.

Hun har begynt å danse ballett igjen, i en alder av 46 år.

Det hadde hun aldri trodd skulle skje, etter at hun gråtende sluttet med det som barn, den gangen de fire ukentlige øvingene kjentes som jevnlige små nederlag over alt hun ikke fikk til.

Hun grudde seg som en hund før første øving.

– Men jeg ville skru på lys i flere rom, og var så lei av å være redd for å ikke få til noe.

Nå danser hun ballett fast en gang i uka sammen med en gjeng andre godt voksne damer, som bryr seg midt i om hvordan de tar seg ut, men etter beste evne forsøker å følge de enkle koreografiene danselæreren har laget.

– På slutten er det hopp, det er det verste. Jeg bruker ikke speilet for å si det sånn. Det ser ikke ut.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter. 

– Du vet, når man har en sånn jobb som meg, så skal jo alt bli en bok eller en plate eller et eller annet. Dette skal ikke bli noen ting. Jeg skal ikke danse for noen. Det skal bare være jeg gjør selv om jeg ikke er så god på det, og kose meg med det. Det har vært kjempefint. Men det har vært et jævla mas også for å si det forsiktig, ler hun.

– Mamma danser!

Å få barna hjem fra skole og barnehage for å rekke å spise sammen, for så å haste ut igjen, har vært en krevende øvelse.

– Jeg tenker de lærer noe fint av at de må sitte og vente mens jeg danser. For jeg sitter jo og venter på alle slags dans og teater greier hele tiden. «Jeg er midt i en dans.» «Mamma danser, dere må vente!» sier jeg når de roper på meg.

– Det er mye bedre for meg å danse enn å løpe på en tredemølle. Det får jeg ikke til. Jeg føler at det er så mye plikt i livet mitt hele tiden. Jeg trenger ikke enda mer. Den muskelen er tom for strøm. Omsorgs- og pliktbatteriet er tomt. Så jeg kan ikke ta på meg mer plikt eller omsorg, fastslår hun lattermildt og fortsetter.

Før hun begynte på ballett, tok Haddy tak i noe annet hun var redd for: Vann. Etter å ha tatt private svømmetimer, forsvant svømmeangsten. – Plutselig var jeg komfortabel med å gå inn i en svømmehall, forteller Haddy.

– Ungene mine maser om kjæledyr, men det blir ikke gullfisk eller hamster, det blir ikke katt eller hund, for dette hjertet er fullt. Det er ferdig, tomt. Jeg må gjøre noe jeg liker.

– Det behovet for flere rom i livet, er det kanskje mange voksne damer som kjenner seg igjen?

– Jeg føler at jeg har vokst meg litt inn i den jeg er. Jeg har aldri vært 20 år og sulten på livet. Jeg har vært en litt bekymret gammel dame uansett hvor gammel jeg har vært. Så jeg føler meg mye mer hjemme der jeg er nå.

– Jeg føler at jeg allerede har peaket. Det synes jeg er veldig deilig. Jeg kan ha andre måleenheter i livet mitt. Som hvor godt jeg har det med barna mine. Hvor fint jeg har det hjemme. Ikke hvor pent jeg har det hjemme, men hvor fint vi har det sammen hjemme.

Må fortsatt ha hjelp innimellom

– Det høres ut som at du er på et godt sted i livet?

– Jeg er det. Men det går opp og ned. Jeg har mange dårlige dager og mange gode dager. Det er ikke så lenge siden jeg fikk hjelp av en psykiater igjen.

Hun skriver med fingrene i luften foran seg, som for å vise mailen hun sendte til psykiateren hun etterhvert kjenner godt.

«Hei, nå må jeg ha litt hjelp igjen.»

– Og så får jeg det. Men det er også et privilegium, for nå vet jeg hvem jeg kan sende melding til. Første gang jeg ikke fikk hjelp, visste jeg jo ikke det.

Tidligere i høst, på den internasjonale dagen for selvmordsforebygging, delte hun en video på Instagram om nettopp det, der hun fortalte om hvordan hun desperat hadde hamret på døren hos nærmeste psykolog, uten å få hjelp.

Hun ville ikke leve den gangen.

– Det finnes et liv på den andre siden, understreker hun innstendig i videoen.

Ikke lenger som en tsunami

Nå har livet så mange fine og sterke øyeblikk. Som da ektemannen kom hjem fra Trondheim en dag tidligere enn hun trodde, og hun ble så glad for å se ham igjen.

Eller som da yngstedatteren koste seg glugg på et loppemarked og fant små skatter hun fortapte seg i.

GYLDNE ØYEBLIKK: Et av de mange fine øyeblikkene som gjør livet så mye bedre enn det tidligere har vært. Foto: Privat

Haddy ler.

– Og jeg bare «jada, jeg river i en femmer, det går bra!» Det er så mange sånne øyeblikk. Jeg har det ganske rolig inni meg, jeg har fått kontroll. Jeg kjenner ikke at det er som en tsunami som bølger der ute.

– Jeg har en god infrastruktur i livet mitt. Det er masse jeg ikke rekker og masse jeg ikke får til. Det er massevis av nederlag, men sånn er jo livet, det er det jeg har skjønt. Alle har det sånn. Så i bunn og grunn lever jeg det fantastiske livet.