Kultur-Bodø har en idé om at kultur skal foregå utendørs. Ta for eksempel Stormen Bibliotek. Her inviterer enorme sørvendte vinduer inn sollys og varme som går på bekostning av konsentrasjonsevne, i hvert fall min. Hvorfor skal jeg føle at jeg sitter utendørs på biblioteket? Jeg foretrekker romtemperatur på rundt 20 grader og gardiner trukket for når jeg skal lese eller skrive. Noen har fått det for seg at biblioteket skal være et hus for aktivitet. Det er for så vidt greit så lenge man aksepterer at tenkning er en aktivitet, men det gjør ikke samfunnet. Derfor blir biblioteket et hus for fysisk aktivitet med alt det innebærer, fremfor alt at det er vanskelig å finne ro til å lese. Å være kreativ handler om å gå innover i seg selv. Da er det best å ikke bli forstyrret av sjarker og solnedganger.
Flere av mine kollegaer har tilbrakt ei helg på Fordypningsrommet i Fleinvær, altså de firkantede glasskubene i havgapet. Ideen er at man skal inspireres av utsikten. Meg ville den bare forstyrret. Skal jeg sitte der og ønske at jeg heller padlet formålsløst i skjærgården? Plassér meg heller på et trangt offentlig toalett der det er en reell sjanse for at lyspæra begynner å gløde. Kultur trives best i lukkede landskap. Det er nettopp det at vi har tak over hodet som gjør det mulig å utøve kultur. Hvorfor skal symfoniorkestre dyttes på en forblåst topp med en blafrende presenning over seg? Det er vanskelig nok å stemme hundre strengeinstrumenter innendørs. Og er det ikke mer givende for musikerne å opptre for et velkledd publikum enn en brokete forsamling i signalfargede allværsjakker og ryggsekker det står Utdanningsforbundet på?
I motsetning til hva Tinder og Facebook skal ha ha oss til å tro bor vi ikke lenger utendørs eller i huler. Jordbruket frigjorde oss fra naturens tyranni og gjorde det mulig å dyrke andre interesser enn jakt og ren overlevelse. Det handler om å kontrollere forholdene og legge til rette for tankearbeid. Derfor heter det kultur, det heter også å dyrke en lidenskap. Dette har våre forfedre slitt seg ut for å gi etterkommerne i gave: Fritid.
I Nord-Norge er det ikke lenge siden det var primærnæring som gjaldt. Mine og dine oldeforeldre drev jordbruk og fiske. De sleit seg gjennom kulde og stupmørke halve året, i dag ler vi av at de trodde på Gud. Jeg tenker av og til på de første som brøt ut av odelssystemet og ville gjøre andre ting. De ville til byen og drive handel, starte hotell så neste generasjon kunne leve av musikk, sport osv. Da snakker vi fra og med tre generasjoner siden. Det er helt nylig i menneskets historie. Tidligere fantes ikke muligheten til å velge levevei. Takk Gud for at jeg lever nå. Ja, takknemlighet kan vi saktens alle føle på, men hva gjør vi med den? Vi løper frivillig ut igjen i slitet. Det er nesten respektløst.
I Nord-Norge har vi en uvane med at vi skal utnytte godværet. Så snart sola titter frem er det å legge fra seg boka eller gitaren og komme seg ut. Når skal vi som folkeslag befri oss fra denne kollektive tvangstanken? Vi får jo panikk bare det er litt sol. I Los Angeles er det fint vær hele tiden, der har de filmindustri og får ting gjort. For kunstnere er det avgjørende å ikke kaste bort tiden sin utendørs. Man må sette seg ned og jobbe i studio, skrivestue, atelier etc. Mye av utfordringen er å tvinge seg gjennom kjedsomheten som av og til oppstår når prosjektet halter og det liksom ikke vil løse seg. Nettopp da gjelder det å motstå fristelsen til å smette på seg joggesko eller langrennsski. At naturen er der du finner inspirasjon er oppskrytt og udokumentert. Inspirasjonen er inni oss hele tiden. Det er å samle oppmerksomheten som funker, ikke spre den utover ved å gjøre mange ting med middels intensitet samtidig. Norsk allsidighet ødelegger for tankevirksomhet.
Jeg husker en konsertopplevelse på Roskilde. På scenen sto legenden Lou Reed med en Telecaster rundt halsen. Jeg liker rufsete gitarspill, ikke desto mindre fulgte han regelen: Jo mer basal grunnteknikk, jo mer volum på forsterkeren. Den skingrende lyden kom i vindkast mot publikum. Det låt ikke noe særlig. I tillegg covret rockestjernen egne låter på ugjenkjennelig vis à la Bod Dylan. I musikken var det ingen trøst å få for en forsoffen ungdom med forstoppelse fra falafler og lunken Tuborg.
Dagens ungdom skal ha honnør for å velge bort det gamle festivalformatet, akkurat slik de velger bort lineær-TV. De ønsker å bestemme menyen selv. Det kan jeg beundre ungdommen for, at de skroter flokkmentaliteten. De gidder ikke at konsertopplevelsen skal bli et klassetreff med mingling og overflatisk prat. De gidder heller ikke at gubber og kjerringer skal sitte med fjernkontrollen. Og de gidder i hvert fall ikke å høre på «spennende» americana-artister. Måtte sjangeren dø ut med den gamle festivalkulturen.
På festival i Danmark ønsket jeg meg innendørs. Det ble for mange sosiale og meteorologiske usikkerhetsmomenter. Men hva skjer med en striglete TV-produksjon som Melodi Grand Prix? Der ser idealet nemlig ut til å være motsatt. Her ønsker både artist og publikum seg utendørs. Artistene spretter rundt kunstige bål og kampesteiner av papp. Mange ser ut som vikinger og friluftslivet dyrkes teatralt. Plutselig drar en person med rar hatt frem ei blikkfløyte og tar en trall oppå synthesizerne. I neste nummer står syv jomfruer i en urskog og veiver med glow sticks. Illusjonen er komplett, eurovisjonen har transformert oss ut av stua og inn i naturen.
Jeg spør, hvorfor er idealet å komme seg ut på tur? Når skal vi innse at turgåingen er en tidstyv? Er det ikke på tide å flytte kulturen innendørs? Da slipper vi tiltaket med å besøke et arrangement. Det må finnes bedre måter å underholde seg selv på enn å traske rundt i full oppakning. Turgåing og kultur bør ikke kombineres. Etter en lang tur blir du trøtt og uroen i kroppen er jaget vekk. Det føles godt, men samtidig har du sløst bort overskuddet. Da orker du bare å se på TV resten av kvelden. Nei, jeg blir ikke klok på hvorfor friluftsliv som er fantasiens fiende skal fortsette å gjøre skade på samfunnet. Derfor avslutter jeg med et sitat fra kunstneren Oddvar Torsheim: Det kjekkaste med å bli vaksen er å sleppe å gå på ski.